- Jeg hørte noen nær meg hviske “For ei vakker kvinne”. Da følte jeg en glede jeg aldri hadde kjent før. Ambisjoner, rikdom, til og med kjærlighet kunne ikke sammenlignes med dette.

Utsagnet er hentet fra et brev fra 1500-tallet, skrevet av kong Henrik III av Frankrike. Han er én av mange historiske personligheter som i dag kanskje ville betegnet seg selv som transkjønnet eller transperson.

I dag, 500 år senere, er transkjønnethet et minst like aktuelt tema. Det får stadig mer oppmerksomhet både i media og i det generelle ordskiftet. En av de mest opphetede debattene i Norge i fjor handlet nettopp om samfunnets oppfatning av selvopplevd kjønn. Kan man kalle seg for kvinne og forvente å bli behandlet som ei kvinne for eksempel?

Samtidig melder helsevesenet om en eksplosiv økning i antall henvendelser fra unge under 18 år, og da spesielt jenter, som ønsker å skifte kjønn. Denne utviklingen har fått forskerne til å klø seg i hodet. Noen ser på dette som en trend og en ytterste konsekvens av at det nå er mer akseptert og kanskje også forventet at man utforsker flere fasetter av sin identitet og personlighet. En annen forklaringsmodell er at den økte aksepten i samfunnet og flere synlige rollemodeller gjør at flere tør å stå frem.

Det å være transkjønnet var også temaet i forestillingen 71Bodies 1Dance av Carte Blanche-danseren og koreografen Daniel Mariblanca som vi viste våren 2017. Ved hjelp av dans, fotografi og film videreformidler Mariblanca sine møter med 71 transpersoner fra hele verden, og deres opplevelse av å være transkjønnet i dag. Nå er Mariblanca tilbake med forestillingen NORMAL der transpersoner og mennesker med ulike funksjonsnedsettelser møtes på scenen for å dele personlige erfaringer, perspektiver og utfordringer knyttet til sin seksualitet. Hva betyr "normal" når vi bruker ordet for å beskrive mennesker og deres kropper? Hvilke organer anses som ønskelige og hvilke kropper har tilgang til et sunt seksualliv?

Selv om begrepene transperson og transkjønnet er av nyere dato, viser historiske nedtegninger at mennesker som overskrider de gitte definisjonene av kjønn, har eksistert i alle kulturer og tidsaldre. Hijra i India og Pakistan, fa'afafina i Polynesia og edsvorne jomfruer på Balkan er bare noen få eksempler på grupper med transpersoner som har har dype historiske og kulturelle røtter i sine respektive samfunn. Mange av de eldre samfunnene opererte faktisk med opptil fem kjønn. Å identifisere seg som noe annet enn sitt biologiske kjønn ble her sett på som mer eller mindre normalt.

Urbefolkningen i Nord-Amerika har i mange hundre år hatt et annet og beskrivende begrep på transkjønnethet: two-spirit. Det blir nærmest brukt som en hedersbetegnelse på mennesker som evner å kombinere det feminine og det maskuline. Personer, som identifiserer seg som two-spirit, har også i dag fremtredende posisjoner i moderne stammer. De fungerer ofte som åndelige veiledere og fredsmeglere, da det anses at de ser verden gjennom både mannens og kvinnens øyne.

Den sosiale aksepten for transkjønnede har variert gjennom tidene. Fremveksten av verdensreligionene, og da spesielt kristendommen, førte blant annet til en fordømmelse av alle andre uttrykk for seksualitet og kjønnsidentitet enn det strengt biologiske.

Denne oppfatningen preger nok fremdeles historiefortellingen om transpersoner som levde tidligere. I dag er det derfor vanskelig å skille mellom faktiske hendelser og rykter og oppspinn. De ble ofte spredt for å sverte en kjønnsidentitet og en livsvei som ikke stemte overens med kristensamfunnets normer og forventninger. I tillegg er kjønnsrollene i stadig endring. Dette påvirker også da hva som oppfattes som kjønnsoverskridende.

Romerriket, som nådde sitt høydepunkt omkring 100 år e.Kr., skilte for eksempel ikke mellom det å være heterofil og homofil, men heller på å være maskulin og dominant eller feminin og underdanig. De frie borgerne kunne engasjere seg i seksuelle aktiviteter med noen av samme kjønn, så lenge den andre parten tilhørte en lavere sosial klasse. Da var det også viktig at man inntok en penetrerende rolle for å etablere en dominans.

De øverste sosiale klassene var viden kjent både for sin overdådige livsførsel og sine seksuelle vaner. Marcus Aurelius Antoninus Augustus, også omtalt som Heliogabalus, vekket likevel oppsikt med sin dekadente oppførsel. Han ble kronet som romersk keiser i år 218, bare 14 år gammel, og ble drept fire år senere. I løpet av denne tiden skal han ha rukket å gifte seg med fem ulike kvinner og minst én mann. Han foretrakk å iføre seg kvinneklær, bruke tung ansiktssminke og insisterte på å bli omtalt som keiserinne og hustru. Ifølge skildringene utlovet han også store belønninger til den som greide å omskape ham slik at han fikk kvinnelige kjønnsorganer.

En rekke faktorer tyder på at Augustus sannsynligvis ville betegnet seg selv som transkjønnet. Det er derimot langt større tvil om andre historiske personligheter, som ofte trekkes frem som transpersoner på grunn av bilder og beskrivelser vi har av dem i dag.

Én av de mest kjente personene innenfor denne kategorien er dronning Hatshepsut. Hun regjerte i oldtidens Egypt omkring 1500 år f. Kr. og regnes som én av rikets mest fremgangsrike herskere. Hatshepsut avbildes noen ganger som kvinne med tydelige feminine trekk. Andre ganger portretteres hun iført tradisjonell maskulin farao-bekledning med skjegg.

Det har fått enkelte historikere til å spekulere på hennes kjønnsidentitet, men dette er et spørsmål som nærmest er umulig å avgjøre i dag. Den maskuline fremtoningen kan ha vært en nødvendighet for å kunne inneha en posisjon som farao, da denne var vanligvis forbeholdt menn. Bekledningen kan også ha vært rent seremoniell, ikke ulikt en dommerkappe i dag.

Jeanne d'Arc, som ledet franske tropper mot England på 1400-tallet, er en annen historisk kvinneskikkelse som skaper debatt. Hun ble dømt til døden blant annet for å ikle seg mannsklær og brent på bålet bare 19 år gammel. Til sitt forsvar forklarte d'Arc under rettssaken at klærne og det korte håret var en nødvendighet under krigen. Andre opplysninger tyder også på at hun identifiserte seg som kvinne, men det har på ingen måte satt en stopper for spekulasjonene verken om hennes selvopplevde kjønn eller seksuelle legning.

Henrik III regjerte i Frankrike på 1570- og -80-tallet og har gjennom historien fått mye oppmerksomhet på grunn av sin flamboyante klesstil, overdådige fester og ikke minst en åpenhet rundt sin biseksuelle legning. Både den protestantiske og den katolske kirken på den tiden forbød all seksuell adferd som ikke foregikk i den hensikt å lage barn. Å bryte sedelighetslovene kunne i verste fall straffes med døden. Selv om de adelige kunne regne med å slippe lettere unna, var heller ikke de unntatt lovens og kirkens lange arm. Det var derfor vanlig å skjule legning og kjønnsidentitet som ikke stemte overens med det kirken og religionen dikterte.

Henrik den tredje og hans hoff gjorde tvert imot det motsatte. Hans nærmeste undersåtter, kjent som Les Mignons, kopierte hans ekstravagante klesvaner, også de gangene kongen valgte å ikle seg kvinneklær. Flere nedtegnelser kan tyde på at kongen følte seg vel i en kvinnerolle, uten at han nødvendigvis ønsket å bytte kjønn.

Enkelte historikere påpeker at hans utagerende seksualitet kunne være en bevisst, om noe feilslått strategi for å demonstrere den maskuliniteten og viriliteten han følte at han manglet i sin vanlige fremtoning. Kongen blir ofte beskrevet som svært feminin og lite interessert i de maskuline hobbyene som jakt og friluftsliv. Til tross for iherdige forsøk lyktes han heller ikke med å produsere en arving og døde, etter et attentat, barnløs.

Det er likevel en annen franskmann, som levde 150 år senere, som kan påberope seg å være den mest kjente transpersonen i Europa i nyere tid. Chevalier d’Eon ble født inn i en fransk overklassefamilie på begynnelsen av 1700-tallet. Som ung mann ble han rekruttert til kong Ludvig XVs spionnettverk og sendt ut på oppdrag til Russland. I rollen som kvinne, Mademoiselle d’Eon, bygget spionen nære relasjoner til tsarinaen Elisabeth og brukte dette til å fremme diplomatiske relasjoner mellom landene.

I sin selvbiografi hevdet d’Eon at han egentlig var født som kvinne, men kledd opp og oppdratt som gutt fra han var liten. Samtidig spekulerte allmennheten i England, der han tilbrakte den siste delen av livet sitt, om han i virkeligheten var ei kvinne som valgte å kle seg ut som en mann av og til. Store summer ble plassert i veddemål for å avgjøre hans kjønn. Hovedpersonen selv nektet derimot å si noe om dette offentlig. Det var først en obduksjon etter hans død i 1810 som bekreftet at han var født som en mann. Upublisert materiale fra d’Eon selvbiografi har i senere tid avslørt at spionens kvinnelige forbilde var ingen ringere enn Jeanne d'Arc, som ble henrettet for sin overbevisning.

Slutten av 1800-tallet representerer starten på en gradvis oppmykning i synet på legning og seksualitet. Flere forskere og leger jobbet med å kartlegge de ulike uttrykkene for kjønnsidentitet og seksuelle preferanser, og utfordret de daværende oppfatningene av blant annet homofile og transkjønnede.

Denne tilnærmingen la også grunnlaget for fagfeltet sexologi. En av foregangspersonene innenfor dette, britiske Havelock Ellis, lanserte på begynnelsen av 1900-tallet begrepet eonisme for å betegne transkjønnethet, tydelig inspirert av den franske spionen.

En av Ellis nærmeste fagfeller, den tyske legen og sexologen Magnus Hirschfeld spesialiserte seg nettopp på transpersoner. Mens man frem til da stemplet transkjønnethet som et avvik og et mentalt problem som skulle behandles deretter, ønsket Hirschfeld istedenfor å bruke legevitenskapen til å hjelpe transpersoner å realisere sin kjønnsidentitet. I 1919 grunnla han klinikken og forskningsinstitusjonen Institut für Sexualwissenschaft i Berlin, der verdens første kjønnsskifteoperasjon ble utført syv år senere. Klinikken var også pionerer innen bruk av hormoner i kjønnsbekreftende behandlinger.

Hirschfelds filosofi og forsvar av transpersoner og homofile var dårlig likt av nazistene. Da Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti kom til makten i 1933 var instituttet et av av første stedene som ble raidet og rasert. Den enorme boksamlingen på mer enn 20 000 bøker ble brent på et gigantisk bål på Opernplatz i Berlin, mens den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels talte til de fremmøtte om farene ved å hengi seg til dekadanse og moralsk forfall.

Hirschfelds arbeid ble videreført flere steder i verden, der i blant i Norden og USA. I 1952 var transkjønnethet på alles lepper igjen, da den amerikanske soldaten George William Jorgensen sto frem i New York Times som Christine Jorgensen, etter å ha gjennomført en kjønnsbekreftende operasjon i Danmark. Jorgensens historie og hennes åpenhet førte til at svært mange andre transkjønnede tok kontakt med leger i USA og Danmark for å få hjelp.

Dette førte også til en begynnende anerkjennelse innen legevitenskapen om at transkjønnethet er noe som forekommer langt oftere enn man tidligere hadde antatt. Den gang, akkurat som nå, var både samfunnet og forskerne opptatt av å finne ut av mulige årsaker til transkjønnethet. Debatten, forskningen og utviklingen av behandlingsmetoder har fortsatt for fullt siden.

Kilder: Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, Dallas Denny Current Concepts in Transgender Identity, Harry Benjamin The Transexual Phenomenon, Katherine B. Crawford Love, Sodomy, and Scandal: Controlling the Sexual Reputation of Henry III, Gordene Olga MacKenzie Transgender Nation, G. G. Bolich Transgender History & Geography: Crossdressing in Context, Vol. 3, Joel Richard Paul Unlikely Allies: How a Merchant, a Playwright, and a Spy Saved the American Revolution og Christian Hamburger The desire for change of sex as shown by personal letters from 465 men and women.