I forestillingen Spectral undersøkes forholdet mellom de to ulike teoretiske feltene posthumanisme og postkolonialisme. Undertegnede har vært ytre øye i den kunstneriske prosessen og vil her forsøke å spore tenkningen bak, rundt og i forestillingen.
Posthumanisme
Fiksdal har gjennom en rekke arbeider fordypet seg i spørsmål knyttet til begreper som affekt, ubrukelighet og det posthumanistiske, hvilket også var temaer i hennes stipendiatprosjekt Affective Choreographies ved Kunsthøgskolen i Oslo (2019). Posthumanisme er en retning innenfor humaniora som forsøker å nærme seg mennesket eller det menneskelige på en annen måte enn i humanismen. Der humanistene plasserte mennesket i sentrum og slik skapte et hierarki mellom mennesket og andre arter, forsøker posthumanistene å knytte mennesket nærmere naturen gjennom å insistere på at mennesket er en art på lik linje med andre arter. Slik blir det en omfordeling av makt og en re-organisering av samfunnet som må til, fra menneskets kapitalistiske utbytting av naturressurser til at menneskene organiserer livene sine på en måte der naturen får mer plass og har egenverd. I følge den norske forfatteren og professoren Jan Grue er posthumanismen en historie om noe som kommer sakte til syne, en historie om å bli seg bevisst noe. Det er også en følelse av å rote rundt i ruinene av et kulturelt ståsted, av en form for sikkerhet. Hva er det vi ikke lenger kan ta for gitt – om å være humanist, om å være menneske? Slik kan man si at posthumanismen er en mulighet til å stille spørsmål ved menneskets suverene plass i naturen og nærme seg en mer nøktern og likestilt måte å være menneske på.