I forestillingen Spectral undersøkes forholdet mellom de to ulike teoretiske feltene posthumanisme og postkolonialisme. Undertegnede har vært ytre øye i den kunstneriske prosessen og vil her forsøke å spore tenkningen bak, rundt og i forestillingen.

Posthumanisme
Fiksdal har gjennom en rekke arbeider fordypet seg i spørsmål knyttet til begreper som affekt, ubrukelighet og det posthumanistiske, hvilket også var temaer i hennes stipendiatprosjekt Affective Choreographies ved Kunsthøgskolen i Oslo (2019). Posthumanisme er en retning innenfor humaniora som forsøker å nærme seg mennesket eller det menneskelige på en annen måte enn i humanismen. Der humanistene plasserte mennesket i sentrum og slik skapte et hierarki mellom mennesket og andre arter, forsøker posthumanistene å knytte mennesket nærmere naturen gjennom å insistere på at mennesket er en art på lik linje med andre arter. Slik blir det en omfordeling av makt og en re-organisering av samfunnet som må til, fra menneskets kapitalistiske utbytting av naturressurser til at menneskene organiserer livene sine på en måte der naturen får mer plass og har egenverd. I følge den norske forfatteren og professoren Jan Grue er posthumanismen en historie om noe som kommer sakte til syne, en historie om å bli seg bevisst noe. Det er også en følelse av å rote rundt i ruinene av et kulturelt ståsted, av en form for sikkerhet. Hva er det vi ikke lenger kan ta for gitt – om å være humanist, om å være menneske? Slik kan man si at posthumanismen er en mulighet til å stille spørsmål ved menneskets suverene plass i naturen og nærme seg en mer nøktern og likestilt måte å være menneske på.

Fra subjekt til kropp
I posthumanismen skjer det en de-sentrering av subjektets suverenitet, som åpner opp for nye måter å tenke om kroppen på. Kroppen har også en historie, den er både natur og kultur. I følge den amerikanske forskeren Donna Haraway gjør moderne teknologi og biologisk forskning det stadig vanskeligere å avgrense og dermed skille mennesker, dyr og maskiner fra hverandre. Hun legger vekt på hvordan man alltid er kroppslig og materielt plassert i måten man representerer verden på. Det finnes ingen representasjoner som objektivt speiler en stabil verden. Representasjoner er alltid knyttet til vår situasjon og avledet fra praksis, der det ikke er tydelig hvem som skaper og hvem som blir skapt. All vitenskapelig praksis er preget av vår situasjon og kunnskapsproduksjon er med på å prege situasjonen. Disse prosessene er ikke tydelig avgrenset. Tenkning om kropp og kroppens materialitet egner seg godt i et scenerom. I møte mellom utøvere og publikum kan disse spørsmålene få plass og komme til syne, også på en ikke-verbal måte. I Spectral er forholdet mellom utøverkroppene og scenografien sentral. Kroppene beveger seg inn og ut av scenografien, scenografien beveger seg inn og ut av kroppene. I blant kropper og madrasser anes sjødyr og søppel, forrige helgs utskeielse, en sydentur fra 90-tallet, noen tarmer og et par kraftige menstruasjoner. Lyset veksler mellom å opplyse og skyggelegge det rød-rosa landskapet og bringer et spekter av fargenyanser som et ekstra lag scenografi. Det elektroniske, lavmelte men insisterende lydbildet omslutter det hele og skaper en følelse av å være under vann. Det er hvordan alle disse ulike elementene veves sammen, spillet mellom ulike overflater og fornemmelsen av at det ligger noe under som driver koreografien. Spøkelsesaktig, slik tittelen tilsier.

Et landskap av ulike kropper
Castingen i Spectral er sentral og betydningsfull for prosjektet som helhet. Utøverne har et spenn i bakgrunner både når det gjelder fagdisipliner, generasjoner og kulturelt. Med ulike utgangspunkt nærmer de seg hverandre gjennom den samme koreografien. Den franske filosofen, forfatteren og litteraturkritikeren Edouard Glissant argumenterte for alle menneskers rett til å være obskur, i motsetning til å være transparent. Han mente at det fantes ulike forventninger til ulike mennesker om å være transparent og at det foregikk en annengjøring rettet mot svarte mennesker ved at de i større grad enn andre knyttes til en kulturell bakgrunn. Denne annengjøringen likner på det den palestinsk-amerikanske litteraturviteren og professoren Edward Said beskriver i studien Orientalism (1978), om hvordan vestlige akademiske studier av Orienten baserer seg på et ontologisk og epistemologisk skille mellom Orienten på den ene siden og Vesten, eller Oksidenten, på den andre. Denne todelingen av verden er hierarkisk organisert: det vestlige kunnskapsregimet sto i en posisjon der det hadde makt til å produsere Orienten som Vestens underordnede andre eller negasjon. Orientalism la grunnlaget for utviklingen av postkolonialismen som en sosial kritikk, med sikte på å avdekke de diskursene og representasjonsprosessene som former det bildet Vesten har av den ikke-vestlige verden. Det at noen mennesker eller kropper leses som representant for en gruppe, med tilhørende spesifikke kvaliteter og egenskaper, mens andre leses som individer, får konsekvenser for kunsten. Hvilke kropper gis plass på scenen? Hvordan kan ulike kropper slippe å bli redusert til kulturelt forankrede fordommer og heller være en kropp på egne premisser? I Spectral får alle utøverne samme mulighet til å være obskure, uavhengig av bakgrunn og utgangspunkt.

Kilder:
-Kjønnsteori (2008) av Ellen Mortensen m.fl
-Det var en gang et menneske - Posthumanisme som tanke og tendens av Jan Grue
-The right to opacity fra The Poetics of Relation (1990/2006) av Edouard Glissant
-Thinking Alongside (2019), ed. Ingri Midgard Fiksdal