«Vide» (tom, vakuum), ‘Affadissement’ (forfall), ‘Dissoudre’ (oppløsning): Titlene på verkene dine refererer ofte til erosjon og forfall. Hvordan passer The Pretty Things inn i eller bryter med en minimalistisk forestillingsverden?
For det første: jeg tar aldri utgangspunkt i et bestemt tema eller emne når jeg begynner arbeidet med en forestilling. I studio pleier jeg å lytte til det som oppstår, til det som skjer i kroppen. Etter pandemien var det euforisk å komme tilbake i studio og til prøver sammen med andre mennesker. Vi var fylt av takknemlighet over endelig å kunne være sammen. Vi ville bevare essensen av dette, men vi kunne fortsatt ikke være i fysisk i kontakt med hverandre. Derfor begynte vi å utforske andre former for forbindelser og resonanser oss imellom. Målet var å minske avstanden som skilte oss fra hverandre. Vi gjorde til og med noen undersøkelser om telepati. Vi var egentlig på jakt etter en form for åndelig opphøyelse, et ønske om å komme i kontakt med det usynlige.

Denne undersøkelsen skjedde som et resultat av omstendighetene, det var egentlig ikke et bevisst valg. En god stund var jeg helt overbevist om at vi kom til å fortsette på denne måten, det vil si i denne minimalistiske sinnstilstanden som søker å fange tilværelsens mysterier. Men underveis endret jeg tankesettet mitt, og verdens voldsomhet kom tilbake og slo meg rett i ansiktet. Da dukket det opp andre behov ... blant annet det å spille death metal på full styrke og nyte det til fulle. 

Hvordan går man fra et ønske om kontemplasjon og sjelelig opphøyelse til aggressiv og fortetta death metal? 
Vi ble oppslukt av en meditativ, abstrahert og kontemplativ koreografisk form. Jeg brukte enkle, mekaniske bevegelse i en kompleks grafisk plan. Danserne samles i midten og roterer sammen som en enhet. Dette ser enkelt ut, men er en stor mental og fysisk utfordring, spesielt for hukommelsen. Danserne i utkanten av rotasjonen må jobbe hardere for å holde seg i takt, og de opplever en intens spenning mellom det euforiske i bevegelsen og den fysiske belastningen. Det er en slags absurditet i at de er både en del av og skaper maskinen som driver bevegelsen. Når vi la til death metal under prøvene, følte vi alle en lettelse og en katarsisk glede. Det var en frigjøring fra presset og spenningen som hadde bygget seg opp. 

Hva er The Pretty Things en reaksjon på? 
Mest sannsynlig på forstillelse og friksjonen mellom våre kollektive idealer og den virkelige situasjonen i kunstverdenen. Verket handler kanskje om idealet om å leve sammen versus vanskeligheten med å få det til? Jeg kjenner selv denne friksjonen, spesielt når jeg prøver å opprettholde min kunstneriske identitet og møte systemets forventninger. Jeg har et ønske om å bryte ut av selvtilfredsheten, til tross for risikoen for kritikk. Stykket uttrykker et slags ungdommelig opprør, og et sterkt ønske om å gjenvinne kreativ frihet.