«Vide» (tom, vakuum), ‘Affadissement’ (forfall), ‘Dissoudre’ (oppløsning): Titlene på verkene dine refererer ofte til erosjon og forfall. Hvordan passer The Pretty Things inn i eller bryter med en minimalistisk forestillingsverden?
For det første: jeg tar aldri utgangspunkt i et bestemt tema eller emne når jeg begynner arbeidet med en forestilling. I studio pleier jeg å lytte til det som oppstår, til det som skjer i kroppen. Etter pandemien var det euforisk å komme tilbake i studio og til prøver sammen med andre mennesker. Vi var fylt av takknemlighet over endelig å kunne være sammen. Vi ville bevare essensen av dette, men vi kunne fortsatt ikke være i fysisk i kontakt med hverandre. Derfor begynte vi å utforske andre former for forbindelser og resonanser oss imellom. Målet var å minske avstanden som skilte oss fra hverandre. Vi gjorde til og med noen undersøkelser om telepati. Vi var egentlig på jakt etter en form for åndelig opphøyelse, et ønske om å komme i kontakt med det usynlige.
Denne undersøkelsen skjedde som et resultat av omstendighetene, det var egentlig ikke et bevisst valg. En god stund var jeg helt overbevist om at vi kom til å fortsette på denne måten, det vil si i denne minimalistiske sinnstilstanden som søker å fange tilværelsens mysterier. Men underveis endret jeg tankesettet mitt, og verdens voldsomhet kom tilbake og slo meg rett i ansiktet. Da dukket det opp andre behov ... blant annet det å spille death metal på full styrke og nyte det til fulle.