Hvilke refleksjoner gjør du deg rundt de globale skogbrannene vi har sett den senere tid?
De enorme ødeleggelsen av skogbranner har lenger tid trengt seg inn i min bevissthet og sfære, og behovet har økt for å «si noe», uttrykke noe om denne skrekken og angsten disse branner gir meg. Heten, tørken, de ukontrollerbare krefter, de store ødeleggelser er skremmende. Selvfølgelig blir klimaendringer betraktet som skyld i mye av disse skader, men menneskets vanskjøtsel, neglisjering og utnyttelse av naturen spiller også mye inn. Dette menneskelige forbruk og begjær, som ender i så mye død og destruksjon er også skremmende. Ild har vært en stor resurs for menneskets utvikling, men idag virker det som ilden har overtaket og truer oss, vi er ikke lenger i stand til å kontrollerer ilden. Ikke slik mennesket tidligere har benyttet ilden for å forme, utnytte naturen, hjelpe den, - bruke ilden for å fertilisere, gi grøde. Nå er ilden så mange steder helt ute av kontroll.
Hva er essensielt for deg som koreograf å formidle gjennom denne forestillingen?
Det vi jobber med er hvordan kroppen reagere på situasjonen av å miste, når noe forsvinner, når alt forsvinner... Er da alt tapt, eller gir det muligheten for å bygge noe helt nytt? Kroppen kan også fortelle om overraskelsen, overrumplingen av krise eller ekstase. Ild er kraft, gir renselse, begjær og destruksjon. Minner av det som var, blander seg med håp og bilder av en fremtid, oppbygging av «det nye», rekonstruksjonen eller skapelsen av noe nytt, det nye som hver mandag gir deg. Derfor tittelen: WHEN MONDAY CAME, er det «the big disaster» eller er det muligheten for en ny start, en ny mulighet. Som i alle forestillinger jeg lager, er det mennesker, med kropp og hud og følelser, i samspill med seg selv og med sine medmennesker som er hoveduttrykket i forestillingen. Og i denne forestillingen i samspill med naturen og ilden som skaper, gir og ødelegger.
Ildens herjinger blir danseforestilling
Koreograf Ina Christel Johannsessen har behov for å uttrykke noe om skrekken og angsten skogbrannene gir.
Hvilke historier, referanser eller bilder fra den pågående prosessen med verket har gjort inntrykk på deg rent personlig?
De ødeleggelsene av brann jeg har kommer nærmest er i Australia. Jeg har hatt to lengre opphold med i forbindelse med mitt arbeid med Australian Dance Theatre, og både sett hva branner har gjort, fulgt på nyheter og oppfølgende informasjon fra kolleger og venner. Det blir påtrengende tett og aktuelt, når skypemøter må utsettes, da de plutselig må rømme området pga brann. Jeg har i begge perioder vært i vintertid. De gnistrende grønne åser i evige bølger i South Australia er i sterk kontrast til de enorme områder av ørken som mesteparten av Australia består av. Og jeg har blitt fortalt, “in a few weeks all this is brown and dry”. Og i år har brannene startet I oktober, som betyr vår i Australia, og våren har vært mye varmere enn normalt, over 40 grader, og brannsesongen starter vanligvis i mars. Mitt møte med ørken i sentrale Australia ble veldig sterkt. Uluru/Ayers Rock er mer skjellsettende enn alle de berømte og fantastiske foto kan fortelle. Og som nordmann måtte jeg jo gå rundt «the rock». Vakkert, sterkt, skremmende, alene i 32 grader i 4-5 timer, med varsel om ikke å mate dingoer og ikke røre slanger. Og tilstedeværelse og rester av branner hele veien.
Aboriginal Australian har brukt ilden i tusener av år, for å forme, gi og tukte naturen/landskapet, i sambruk med tradisjoner og alle dyr, insekter, fugler, – alle skapninger som aboriginere deler naturen med. Selv med tillit til at disse branner er kontrollert og i tradisjon på deres mest hellige område, så er det nervøst å forsere kilometer og mil med utbrent mark, og det som ikke var utbrent var rød ørken. Og tilgang på vann er langt langt unna, så et brannfly/helikopter har ikke noe sted i hente vann. I dag har også Sydney vannrestriksjoner. Det er så tett med røyk av brannene utenfor Sydney at brannalarmer inne i byen går av hele tiden. Brannene på hele østsiden av Australia har holdt på i over en måned, og fremdeles mange ikke under kontroll. Heldigvis virker det som alle branner i Sibir er under kontroll, Russiske myndigheter ventet på regnsesongen, som de har fått her på nordlig halvkule. Australia kan dessverre ikke vente seg regn på mange måneder. Og i tillegg til alle bilder, foto, situasjoner og historier, er det alltid møtet med danserne i prøvestudio som gir inntrykk på meg.
På hvilken måte tenker du at kunst kan være med på å påvirke dagens politiske bilde i forhold til de globale klimaendringene?
Personlig er jeg i tvil om at kunst kan påvirke det politiske bildet, og ikke i forhold til de globale endringer. Men denne tvilen påvirker mitt ansvar eller ønske om å påvirke, fortelle et publikum om mine og kompaniets refleksjoner rundt temaet. Der jeg er i karrieren nå, har jeg ikke noe annet valg enn å forsøke dele mine refleksjoner og synspunkter om klima, natur, menneskets påvirkning, forbruk, destruktive begjær og behov, og forbruk av ressurser rundt oss.