Hvilke refleksjoner gjør du deg rundt de globale skogbrannene vi har sett den senere tid?
De enorme ødeleggelsene av skogbranner har i lengre tid trengt seg inn i min bevissthet og sfære. Behovet har økt for å «si noe», uttrykke noe om den skrekken og angsten disse brannene gir meg. Heten, tørken, de ukontrollerbare kreftene, de store ødeleggelsene er skremmende. Selvfølgelig blir klimaendringer betraktet som skyld i mye av disse skadene, men menneskets vanskjøtsel, neglisjering og utnyttelse av naturen spiller også mye inn. Dette menneskelige forbruket og begjæret som ender i så mye død og destruksjon, er også skremmende. Ild har vært en stor ressurs for menneskets utvikling, men i dag virker det som ilden har overtaket og truer oss, vi er ikke lenger i stand til å kontrollerer den. Ikke slik mennesket tidligere har benyttet ilden for å forme, utnytte naturen, hjelpe den, - bruke ilden for å fertilisere, gi grøde. Nå er ilden mange steder helt ute av kontroll.

Hva er essensielt for deg som koreograf å formidle gjennom denne forestillingen?
Det vi jobber med er hvordan kroppen reagerer på å miste, når noe forsvinner, når alt forsvinner... Er da alt tapt, eller gir det en mulighet for å bygge noe helt nytt? Kroppen kan også fortelle om overraskelsen, overrumplingen av krise eller ekstase. Ild er kraft, gir renselse, begjær og destruksjon. Minner av det som var, blander seg med håp og bilder av en fremtid, oppbygging av «det nye», rekonstruksjonen eller skapelsen av noe nytt, det nye som hver mandag gir deg. Derfor tittelen: WHEN MONDAY CAME, er det «the big disaster» eller er det muligheten for en ny start, en ny mulighet. Som i alle forestillinger jeg lager, er det mennesker, med kropp og hud og følelser, i samspill med seg selv og med sine medmennesker som er hoveduttrykket i forestillingen. I denne forestillingen er det i samspill med naturen og ilden som skaper, gir og ødelegger.

Hvilke historier, referanser eller bilder fra den pågående prosessen med verket har gjort inntrykk på deg rent personlig?
De ødeleggelsene av brann jeg har kommer nærmest er i Australia. Jeg har hatt to lengre opphold med i forbindelse med mitt arbeid med Australian Dance Theatre, og både sett hva branner har gjort, fulgt på nyheter og oppfølgende informasjon fra kolleger og venner. Det blir påtrengende tett og aktuelt, når skypemøter må utsettes fordi de plutselig må rømme området på grunn av brann. Jeg har i begge perioder vært der på vinteren. De gnistrende grønne åsene i evige bølger i South Australia står i sterk kontrast til de enorme områdene av ørken som mesteparten av Australia består av. Og jeg har blitt fortalt, “in a few weeks all this is brown and dry”. I 2019 startet brannene i oktober, som betyr vår i Australia, og våren har vært mye varmere enn normalt, over 40 grader. Brannsesongen starter vanligvis i mars. Mitt møte med ørken i sentrale Australia ble veldig sterkt. Uluru/Ayers Rock er mer skjellsettende enn hva alle berømte og fantastiske foto kan fortelle. Som nordmann måtte jeg jo gå rundt «the rock». Vakkert, sterkt, skremmende, alene i 32 grader i 4-5 timer, med varsel om ikke å mate dingoer og ikke røre slanger. Rester av branner var tilstede hele veien.

Urbefolkningen i Australia har brukt ilden i tusener av år for å forme, gi og tukte naturen og landskapet i sambruk med tradisjoner og alle dyr, insekter, fugler, – alle skapninger som aboriginere deler naturen med. Selv med tillit til at disse brannene er kontrollerte og i tradisjon på deres mest hellige område, så er det nervøst å forsere kilometer og mil med utbrent mark, og det som ikke var utbrent var rød ørken. Tilgang på vann er langt, langt unna, så et brannfly eller helikopter har ikke noe sted å hente vann. I dag har også Sydney vannrestriksjoner. Det er så tett med røyk utenfor Sydney at brannalarmer inne i byen går av hele tiden. Brannene på hele østsiden av Australia har holdt på i over en måned, og fremdeles er mange som kjent ikke under kontroll. Heldigvis virker det som alle branner i Sibir er under kontroll, russiske myndigheter ventet på regnsesongen som de har fått her på nordlig halvkule. Australia kan dessverre ikke vente seg regn på mange måneder. I tillegg til alle bilder, foto, situasjoner og ytre omstendigheter gjør som alltid møtet med danserne i prøvestudio inntrykk på meg.

På hvilken måte tenker du at kunst kan være med på å påvirke dagens politiske bilde sett i lys klimaendringene?
Personlig er jeg i tvil om at kunst kan påvirke det politiske bildet, og ikke i forhold til de globale endringer. Men denne tvilen påvirker mitt ansvar eller ønske om å påvirke, fortelle et publikum om mine og kompaniets refleksjoner rundt temaet. Der jeg er i karrieren nå, har jeg ikke noe annet valg enn å forsøke dele mine refleksjoner og synspunkter om klima, natur, menneskets påvirkning, forbruk, destruktive begjær og behov, og forbruk av ressurser rundt oss.