Med Crowd fortsetter du undersøkelsen av vårt forestillingsbilde av universet og forholdet mellom kunst og det hellige, noe som har gått som en rød tråd i forestillingene dine helt fra begynnelsen. Det er imidlertid ikke første gang du behandler dette tema med så mange utøvere på scenen?

Fram til forestillingen The Pyre (2013) har stykkene mine, uavhengig av antall utøvere, stort sett handlet om private sfærer og intimiteter gjennom personer som ofte er isolerte. Nå, etter The Ventriloquists Convention (2015), er det andre gang jeg jobber med grupper hvis sosiale aktivitet og samspiller spiller en sentral rolle. Gruppen i Crowd er sikkert veldig ulik fra forrige forestilling, siden det er en gruppe som har kommet sammen med et ønske om å få følelsen av eufori, samt deres felles interesse for en bestemt musikalsk sjanger: techno. Konteksten for forestillingen, eller rammene om du vil, er derfor satt til en fest. Iscenesettelsen av gruppen fungerer fint inn i spørsmålet om intimitet og intimitetens relasjon inn i gruppen og forholdet mellom individuelle og kollektive følelser.

Fra starten har jeg vært interessert i spørsmål som både sosiologer, antropologer og filosofer spør seg, om forholdet mellom det kunstneriske og det religiøse og spesielt de tanker og følelser som er upassende i offentligheten - enten det handler om erotikk, død eller vold for eksempel som alle er tema som angår oss alle, men som også kan være forstyrrende å forholde seg til, og kanskje til og med sette samfunnet i fare, avhengig av hvordan det oppleves og erfares.

Med Crowd er det spennende aspekter av emosjoner og intensiverte uttrykk som utvikler seg gjennom begjær og kompleksiteten av å lengte etter kjærlighet. Personene som kommer til denne festen og blir del av dette fellesskapet, er forberedt på oppleve spesielt intense følelser, og nå en tilstand hvor sansene deres allerede er forsterket. Gruppen blir dratt inn i en forestilling der strukturer og visse oppførsler fremkaller forskjellige ritualer. Og midt i denne følelsesmessige berg- og dalbanen, kan publikum også gå inn i en fysisk og følelsesmessig tilstand med stykket.

Hva slags sted har musikk i dette arbeidet?

Peter Rehberg, som har en fantastisk kunnskap om elektronisk musikk, har foreslått en rekke musikkspor, og på grunnlag av dette satte jeg sammen et utvalg for Crowd. Deretter gjorde Peter et grundig arbeid for den endelige mixen som brukes i forestillingen.

Jeg synes det er interessant at utvalget av musikk har en genuin historisk relevans, siden den består av plater som er viktig for den elektroniske dansemusikkens historie - verk av musikere som er viktige for Detroit scenen, blant andre, med Jeff Mills og andre fra Underground Resistance samt Manuel Göttsching, for eksempel. Målet var å skape en blanding som dekker hele bredden av uttrykk som har vært viktig de siste 40 årene.

Foruten disse sporene, er det også et originalt stykke komponert av KTL (Stephen O'Malley og Peter Rehberg) og ett av Peter Rehberg alene.

Og hvilken funksjon har Dennis Coopers tekst? Du har selv snakket om en "subtekst" ...

Brikkene - som er selve verden - består av forskjellige lag med tekster, men ikke helt. Språk er ikke plassert utelukkende i det vi kan høre. I Jerk (2008) snakker skuespilleren gjennom hele forestillingen; med I Appologize (2004) oppstår mange av de samme følelsen, selv om samme skuespiller ikke sier et eneste ord fra start til slutt. Hva Dennis Cooper og jeg har vært lidenskapelig opptatt med fra starten av vårt lange samarbeid, er å finne opp nye relasjoner i forhold til til tekst, til språk, tale og fortellinger - rett og slett nye måter å skrive for scenen på. Subteksten til Crowd er en tekst som ikke er hørbar, men likevel delvis forståelig. I mengden utgjør de seksten danserne også individuelle personer hvis psykologier, fantasi, følelser og historier i hvert tilfelle er svært forskjellige. Når du observere en fest, er det et stort antall "historier" som utfolder seg rett foran øynene dine; i Crowd er det historier og portretter av personer Dennis har utviklet basert på arbeid utført med skuespillerne, som raffinerer og påvirker skapelsen av stykket. Det innebærer en blanding av fortellinger, som om du har seksten forskjellige musikkspor og du justerer deres respektive volumnivåer, og dermed en komposisjon som gir publikum en nøkkelrolle i måten de vil se og oppleve stykket på.

Disse forskjellige nivåene - drøm vs virkelighet, ekte vs fantasi - som gir en følelse av forvrengning av tid er et annet kjennetegn ved arbeidet ditt.

Publikum har et veldig stort potensiale. En av de sentrale komponentene ved forestilling skjer ved hjelp av stiliserte bevegelser. Det er ikke en etterligning av bevegelsene omarbeidet, men en veldig intim tolkning guidet av følelsene og intensjonene som kan motivere utøvere, deres oppmerksomhet og deres større mottak av hva som utfolder seg rundt dem. Jeg jobber også med underoppdelinger - på enkelte punkter er danserne Å gå til alle er i samme type stilisering, et felles språk, og hos andre vil de være i en annen type gest.

Dette skaper et svært rikt utvalg av rytmiske og musikalske vibrasjoner, noe som resulterer i en litt forandret oppfatning som er noe minner om en hallusinatorisk eller hypnotisk følelse, og fremdeles produserer mening. Faktisk, dette musikalske og koreografiske arbeidet i seg selv gjør det mulig å lage et fortellende arbeid. Dette spillet av rytmer provoserer en veldig sterk følelse av tidsforvrengning. Disse forvrengninger er svært dynamiske, samtidig som de strekker seg, noe som gjør det mulig å observere personer og situasjoner fra nærbilde, og å dissekere deres handlinger i detalj. Ulike temporaliteter er overlappet, gjennom det samme bevegelser, men også i forhold til musikk og belysning, hvis forhold til tid varierer nesten hele tiden.