Tidligere har vi kunnet lese om hvordan den menneskelige kroppen brukes instrumentelt for å oppnå politiske mål eller hvor farlige den menneskelige kroppen når den opptrer i masser kan være for makthavere eller autokratiske stater.
Men dans som uttrykksform har også i flere sammenhenger vært helt eller delvis forbudt eller forsøkt sensurert i ulike samfunn. I disse dager har Taliban kommet med nye og strenge påbud for hva slags oppførsel som kan tolereres og ikke i det offentlige rom, og kanskje ikke overraskende er det kvinner som rammes spesielt hardt. Flere av påbudene handler om tildekking og skjuling av kroppen og hvordan kvinner skal oppføre seg offentlig.
Også i Norge har vi en historie med streng sosial kontroll, særlig knyttet til mer pietistiske kirkemiljøer og moralske bekymringer. Dansing ble ofte assosiert med uanstendighet og et liv i synd, og derfor ble det i enkelte områder innført forbud mot offentlige dansearrangementer. Et eksempel på et slikt forbud er det såkalte "dansenektet" som ble innført i Christiania på 1700-tallet. Dette forbudet var i kraft i perioder, og var delvis motivert av frykt for at dansing kunne føre til uanstendig oppførsel, drukkenskap og andre moralske "overtramp". Kirken hadde også en sterk innflytelse på folks liv, og dens holdning til dans var ofte svært kritisk.
Nå skal vi faktisk ikke lenger tilbake enn til 2022 da det ble innført danseforbud i Norge, for å kunne ivareta "meteren" under pandemien. Nå var jo dette danseforbudet folkehelsemotivert, men det var like fullt en innskrenkelse av menneskets bevegelsesfrihet. I kjølvannet av dette oppstod det også flere danseforestillinger fra flere koreografer som på ulik måte tematiserte problemet med å begrense kropper, senest Lovetrain 2020 og denne sesongen The Pretty Things.
Noe som for mange er ukjent, er at det helt opp til 1995 var forbudt ved lov i Norge å danse i påsken. Lov om helligdagsfred, basert på forordninger fra år 1735, tillot ikke dans på hverken langfredag, påskeaften eller første påskedag.
Helligdagsfreden innebar at visse typer aktiviteter som dans, kino, og underholdning eller andre ting som var gøy var forbudt på helligdager, inkludert hele påskeuken, fordi disse dagene ble betraktet som hellige og skulle være preget av ro og ettertanke.
Disse restriksjonene var i kraft i mange år, men mot slutten av 1900-tallet ble de gradvis sett på som foreldet og i strid med en mer moderne, sekulær livsstil. I 1995 ble loven endret slik at det ble tillatt med dans og annen offentlig underholdning på de fleste helligdager, inkludert i påsken.
Dermed var det først etter lovendringen i 1995 at dans og lignende aktiviteter ble tillatt i Norge under påskehøytiden, noe som markerte en betydelig liberalisering av reglene for hva som var tillatt på helligdager.
Siden 50-tallet, og vel så det, har kvinner i Iran alltid hatt en aktiv rolle i forkant av revolusjon. Uavhengig av etnisk bakgrunn og klasse har kvinnene gang på gang ofret seg for frihet. De ofrer ikke livet for å dø – de ofrer livet for å kunne leve et fritt liv med verdighet. Helt fra begynnelsen har kvinner vært i front som en avgjørende pilar i kampen for frihet i Iran.
Før 1979 var Iran et autokratisk kongedømme styrt av sjahen Mohammad Reza Pahlavi. Landet var mer vestlig orientert, og det var større sosial og kulturell frihet. Dans, musikk, og kunst var vanlige og aksepterte, og kvinner hadde flere rettigheter, inkludert retten til å danse offentlig.
Den islamske revolusjonen i 1979 forandret Iran dramatisk. Ayatollah Khomeini og hans støttespillere innførte strenge islamske lover som begrenset vestlig innflytelse og "umoralsk" oppførsel, som dans. Kvinner fikk ikke lenger lov til å danse offentlig, og mange former for kunst ble forbudt eller sensurert. Likevel overlevde disse uttrykksformene som en del av en undergrunnskultur.
Til tross for restriksjonene utviklet det seg en undergrunnskultur i Iran hvor folk danset og uttrykket seg gjennom kunst, men aktivitetene skjedde ofte i skjul for å unngå straff. En av dem som trosset det iranske presteskapets sensur var den iranske koreografen Ulduz Ahmadzadeh. Hun er født i Tehran og studerte regi ved kunstuniversitetet i Soureh i Tehran, samtidsdanspedagogikk ved MUK i Wien. Mellom 1999 og 2004 opptrådte hun regelmessig i offentlige forestillinger med kompaniet Harekat, noe som medførte at hun ble fengslet.
Etter løslatelsen bestemte hun seg for å lage sitt eget dansekompani og opponere det mot det iranske regimet. Med sitt kompani ATASH er hun opptatt av sosiopolitiske spørsmål og hierarkier i samfunnet, både kulturelt og sosialt.
