Kroppen som sosial kontroll
Tidligere har vi kunnet lese om hvordan den menneskelige kroppen brukes instrumentelt for å oppnå politiske mål eller hvor farlige den menneskelige kroppen kan være for makthavere eller autokratiske stater når den opptrer i masser 

Dans som uttrykksform har gjennom historien vært helt eller delvis forbudt eller forsøkt sensurert i ulike samfunn. I disse dager har Taliban kommet med nye og strenge påbud for hva slags oppførsel som kan tolereres og ikke i det offentlige rom, og kanskje ikke overraskende er det kvinner som rammes spesielt hardt. Flere av påbudene handler om tildekking og skjuling av kroppen, og hvordan kvinner skal oppføre seg offentlig. I Iran har dans offentlig vært forbudt i 45 år, noe den iranske og Dansens Hus-aktuelle koreografen Ulduz Ahmadzadeh fikk erfare da hun selv ble arrestert for å danse. 

Også i Norge har vi en historie med streng sosial kontroll, særlig knyttet til mer pietistiske kirkemiljøer og moralske betenkeligheter. Dansing kunne bli assosiert med uanstendighet, og derfor ble det i enkelte områder innført forbud mot offentlige dansearrangementer. Dette var ofte motivert av frykten for at dansing kunne føre til uanstendig oppførsel, drukkenskap og andre moralske "overtramp". Kirken hadde også en sterk innflytelse på folks liv, og dens holdning til dans var ofte svært kritisk.

Av nyere historie, ble også dans forbudt i stor grad under den nazistiske okkupasjonen av Norge. Dans var nemlig ikke bare uskyldig moro, men også en viktig møteplass, noe som bekymret den nazistiske okkupasjonsmakten som ønsket kontroll når større mengder mennesker møttes. De slo blant annet ned på dansetilstelninger. Men med noen unntak, vel og merke. Dansetilstelninger i regi av Noregs Ungdomslag var fortsatt tillatt. Disse viste tradisjonell folkedans som passet inn i nazistenes ariske narrativ, mens datidens såkalte moderne dans ikke var det. 

Nå skal vi faktisk ikke lenger tilbake enn til 2022 da det ble innført danseforbud i Norge, for å kunne ivareta "meteren" under pandemien. Selv om dette danseforbudet var folkehelsemotivert, var det like fullt en innskrenkelse av menneskets bevegelsesfrihet. I kjølvannet av dette oppsto det også flere danseforestillinger fra koreografer som på ulikt vis tematiserte problemet med å begrense kropper, senest The Dancing Public av Mette Ingvartsen i 2022 og Emanuel Gats Lovetrain 2020 i 2024, og denne sesongen The Pretty Things av Catherine Gaudet.

Alle drakk, men dans var forbudt
Noe som nok for mange er ukjent, er at det helt opp til 1995 var forbudt ved lov i Norge å danse i påsken. Lov om helligdagsfred, basert på forordninger helt tilbake til år 1735, tillot ikke dans på hverken langfredag, påskeaften eller første påskedag.
Helligdagsfreden innebar at visse typer aktiviteter som dans, kino og underholdning eller andre ting som var gøy, var forbudt på helligdager, inkludert hele påskeuken fordi disse dagene ble betraktet som hellige og skulle være preget av ro og ettertanke.

Disse restriksjonene var i kraft i mange år, men mot slutten av 1900-tallet ble de gradvis sett på som foreldet og i strid med en mer moderne, sekulær livsstil. I 1995 ble loven endret slik at det ble tillatt med dans og annen offentlig underholdning på de fleste helligdager, inkludert i påsken.

Dermed var det først etter lovendringen i 1995 at dans og lignende aktiviteter ble tillatt i Norge under påskehøytiden, noe som markerte en betydelig liberalisering av reglene for hva som var tillatt på helligdager.

Den revolusjonære kvinnen
Kvinner har hatt en spesielt fremtredende posisjon i mange kulturelle revolusjoner gjennom historien, selv om deres bidrag ofte har vært underkjent eller oversett. Det gjelder den en franske og den russiske revolusjonen, den amerikanske borgerrettsbevegelsen, den feministiske bevegelsen og i enda nyere tid den den iranske revolusjonen i 1979. Revolusjonen i Iran førte til fall av sjahen og opprettelsen av en islamsk republikk. 

Kvinner deltok i store demonstrasjoner, ofte med krav om sosial rettferdighet og frihet. Etter revolusjonen opplevde imidlertid kvinnene at deres rettigheter ble betydelig innskrenket under det nye regimet. Dette førte til en stadig pågående kamp for kvinners rettigheter i Iran, hvor kvinner fortsatt er sentrale aktører. Uavhengig av etnisk bakgrunn og klasse har kvinnene gang på gang ofret seg for frihet. De ofrer ikke livet  for å kunne leve et fritt liv med verdighet. Helt fra begynnelsen har kvinner vært i front som en avgjørende pilar i kampen for frihet i Iran. 

Før 1979 var Iran et autokratisk kongedømme styrt av sjahen Mohammad Reza Pahlavi. Landet var mer vestlig orientert, og det var større sosial og kulturell frihet. Dans, musikk, og kunst var vanlig og akseptert, og kvinner hadde flere rettigheter, inkludert (den selvfølgelige) retten til å danse offentlig.

Den islamske revolusjonen i 1979 forandret Iran dramatisk. Ayatollah Khomeini og hans støttespillere innførte strenge islamske lover som begrenset vestlig innflytelse og "umoralsk" oppførsel, som dans. Kvinner fikk ikke lenger lov til å danse offentlig, og mange former for kunst ble forbudt eller sensurert. Den nye regjeringen innførte strenge regler for kulturelle uttrykk som ble oppfattet som i strid med islamske verdier. Offentlige danseforestillinger, spesielt av kvinner, ble sterkt begrenset. Likevel forsvant ikke dansen; den fortsatte i private sammenhenger og innenfor spesifikke kulturelle og religiøse rammer og ble en del av en undergrunnskultur. 

– Å danse er en stor del av iransk kultur. Ingen kan stoppe mennesker fra å finne på ting. Selv om dans er forbudt, klarer dansere å finne smutthull sa danser og koreograf Hooman Sharifi i et intervju med Aftenposten i forbindelse med visning av sin forestilling Sacrifice While Lost in Salted Earth med eksiliranere, og som Dansens Hus viste i 2023. Norsk-iranske Sharifi har blitt en markant skikkelse i norsk dansekunst, og har ofte selv tematisert nettopp ytrings- og bevegelsesfrihetens begrensninger i sine forestillinger. 
Og Sharifi er ikke den eneste. 

I løpet av de siste tiårene har det vært en oppblomstring av interesse for iransk dans, både innenfor Iran og blant den iranske diasporaen. Koreografer og dansere har søkt å gjenopplive tradisjonelle former og skape nye stiler som resonnerer med moderne publikum, samtidig som de navigerer i de juridiske og sosiale begrensningene som den iranske regjeringen har pålagt.

Til tross for restriksjonene utviklet det seg en undergrunnskultur i Iran hvor folk danset og uttrykket seg gjennom kunst, men aktivitetene skjedde ofte i skjul for å unngå straff. 

I dag eksisterer iransk dans i et komplekst landskap. Selv om offentlige forestillinger i Iran er begrenset, har det globale iranske samfunnet spilt en betydelig rolle i å holde kunstformen levende og i utvikling. Iranske dansere og koreografer bosatt i utlandet har vært viktige for å skape nye verk som reflekterer både deres arv , men også påvirkning fra deres nye omgivelser. 
Historien om dans i Iran et vitnesbyrd om motstandsdyktigheten og tilpasningsevnen til dans som kunstform Fra gamle ritualer til moderne tolkninger har iransk dans kontinuerlig utviklet seg i takt med landets bredere kulturelle, religiøse og politiske dynamikk. 

En av dem som trosset det iranske presteskapets sensur er den iranske koreografen Ulduz Ahmadzadeh. Hun er født i Tehran og studerte regi ved kunstuniversitetet i Soureh i Tehran, samtidsdanspedagogikk ved MUK i Wien. Mellom 1999 og 2004 opptrådte hun regelmessig i offentlige forestillinger med kompaniet Harekat, noe som medførte at hun ble fengslet, og hun emigrerte til Europa og Wien i 2008 . 

I denne podcastepisoden bekrefter Ulduz at det var mye dans i hennes oppvekst, og at dansen var et viktig element i hverdagen til tross for at dans offisielt har vært forbud i Iran i 45 år. 

Til tross for den statlige sensuren lærte hun seg persiske folkedanse, og opptrådte jevnlig med kompaniet Harekat fra 1999 til 2004. Hun ble deretter fengslet. Etter løslatelsen startet hun sitt eget dansekompani, som fortsatte å være sterkt kritisk til det politiske systemet. Hennes moderne dansekompani عطش ATASH عطش, som ble grunnlagt i 2012 i Wien, tar spesielt opp samfunnspolitiske spørsmål og kulturelle hierarkier. I sine prosjekter arbeider hun med forskjellig kunstnerisk estetikk, ulike disipliner som video, performance, live musikk, muntlig fremføring, poesi-slam, tekst og installasjon, samt med ulike kunstnere – med et feministisk, antropologisk og samfunnspolitisk fokus, f.eks. i forestillingene Under Cover (2019), Force Majeure (2021) og TARAB (2022) i samarbeid med Tanzquartier Wien. 

I forestillingen TARAB tar Ulduz Ahmadzadeh for seg kulturarv, roller og funksjoner til kvinnekroppen i danser og ritualer fra Midtøsten, både i historisk (før-islamisk) og moderne kontekst. Det koreografiske materialet bruker et postkolonialt perspektiv for å tjene som et motpunkt til de utbredte bildene av kommersialiserte, seksualiserte og vestliggjorte versjoner av "Midtøstens" danser.

I forbindelse med forestillingen kan du få med deg foredrag om kropp og sensur med Elisabeth Eide,  der hun vil snakke om hvordan kropp og bevegelse har blitt sensurert i samfunn hun kjenner til. Hva gjør at enkelte kropper er mer støtende enn andre, og hvordan fjernes dette i fra allmennheten? Eide er forfatter, journalist og professor emerita ved OsloMet, og har bodd og reist mye i Afghanistan, India og Pakistan. Les mer om samtalen her.

Kilder: 
https://apnews.com/article/afghanistan-taliban-vice-virtue-laws-women-9626c24d8d5450d52d36356ebff20c83

https://www.aftenposten.no/oslo/i/zOL35/alle-drakk-men-dans-var-jo-forbudt

https://snl.no/dans

https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/danseforbud-i-okkupasjonstida 

https://www.kontekst.no/hva-var-det-vi-mistet-da-vi-klubbene-stengte-og-dans-var-forbudt/

https://www.aftenposten.no/kultur/i/bg7nKg/i-iran-kan-man-straffes-for-aa-danse-i-helgen-fyller-eksiliranske-dansere-dansens-hus

https://www.dansenshus.com/forestillinger/tarab