Mørket er et velbrukt poetisk virkemiddel i både litteratur, kunst og i dagligspråket. Med denne teksten ønsker jeg å ta et lite dypdykk i hvordan mørket gjennom historien har blitt brukt – kanskje også misbrukt – som meningsbærende fenomen i både kunst, litteratur og religion. I tillegg undersøkes det som ligger til grunn for Lysters koreografiske partitur Mørke.
Koreograf og poet Janne-Camilla Lyster benytter mørket som poetisk utgangspunkt i sin siste produksjon. Ved å definere mørket som en altoppslukende enhet – et samlende punkt som muliggjør det umulige – skapes nye koreografiske partiturer som vil tolkes av tre musikere Asamisimasa og tre dansekunstnere, som et ledd i arbeidet frem mot ferdig forestilling. Forestillingen er slik en videreføring av Lysters utforskning av diktet som utgangspunkt for koreografi, noe skribent Ann-Kristin Kongsberg tidligere har beskrevet i tekster for Dansens Hus. Hun ser Lysters arbeid som en videreføring av metodiske begreper konstruert av den såkalte New York-skolen på 1940- og 50-tallet. Disse ble benyttet for å åpne opp for samarbeid hvor ambisjonen var å utvide de innvidde kunstartene og kunstnernes ulike uttrykksformer. Denne gangen er dog det poetiske partituret et kollektivt arbeidsverktøy i en prosess hvor Lyster hele veien er delaktig; snarere enn grunnlaget for selvstendige interpretasjoner som til slutt samles og vises, slik Lyster for eksempel arbeidet under tiden med sitt kunstneriske doktorgradsprosjekt, Koreografisk poesi.
Med sine koreografiske partiturer legger Lyster opp til en transformasjon som utfoldes i mellomrommet mellom hennes nedskrevne ord og utøvernes danseriske handlinger generert av denne poesien. Skal man følge Roland Barthes teori om forfatterens død, mørklegger Lyster seg selv i transformasjonen: Hun settes i skyggen av utøvernes egne tolkninger. Metoden bygger på en klar overlevering i tråd med litteraturens rammeverk. Da blir det plutselig interessant å spørre hvordan vi kan tolke litteraturen og hva vår forståelse for mørket betyr for disse tolkningene?
I vestlig tankesett – takket være kristendommen – kan man enkelt si at lyset er lik det gode og mørket er lik det onde. Litteraturredaktør for avisa Scotland on Sunday, Stuart Kelly, skrev i 2012 en føljetong i The Guardian om mørkets symbolikk i litteraturen. Han forklarer at det kristne synet på vår forståelse av lys og mørke bygger på den persiske religionen zoroastrianismen. Denne religionen oppsto 600 f. Kr i Sentral-Asia. Her ble lys, Gud og visdom forstått som en enhet. Angra Mainyu, fruktbarhetens og livets fiende, ble derimot ofte fremstilt som en mørk skikkelse. Det ble likevel ikke satt et erlik-tegn mellom mørke og ondskap. Dette skildres i Første Mosebok, der mørket er en allegori for fravær, ikke moralsk redsel og avvik. Det er Bibelen som knytter mørket til satan – aka. mørkets fyrste – og som la rammeverket for en litterær tradisjon som har formet vår forståelse av ganske satte narrativ – både fiktive og reelle – i tusenvis av år.
I danseverdenen er dette utnyttet til det fulle i mellom annet den klassiske balletten. Som en traust bærer av stafettpinnen for et verdisyn som kan beskrives som både utgammelt og regenerende, poengterer for eksempel balletten Svanesjøen at hvitt er yndig, sårbart og elskverdig, mens det sorte er djevelsk, vondt og farlig. Hvitvasking av narrativ for egen vinning har vært en viktig strategi for Vestens verdslige kontroll, og kan sies å være det som la grunnlaget for imperialismen. Man må ikke glemme at Jesus var en liten, smårund og mørk palestiner; ikke en høy og blond svenske. “History is written by the victors”, er et kjent sitat omskrevet av “vinneren” Winston Churchhill. Å belyse hvordan forståelsen for verden og sannhet er meislet av historiefortelling, blir stadig viktigere i dagens politiske klima. Den klassiske tolkningen av mørke er altså noe som har med dårskap, fremmedgjøring og undergang. Kan vi nå flip the script?
