Et rekviem er en musikk-komposisjon brukt i den romersk-katolske rekviem-messen. Dette er en sjelemesse eller messe for de døde, rekviem oversettes til ro eller hvile på norsk. Stykket Requiem in D minorvar et bestillingsverk påbegynt av Wolfgang Amadeus Mozart i 1791. Han døde imidlertid før han ble ferdig med verket, og en versjon fullført av Frans Xaver Süssmayer ble overlevert til greve Franz von Walsegg som hadde bestilt stykket året etter.

Verket og dets tilblivelse er myteomspunnet; det er stor usikkerhet rundt akkurat hvilke deler av stykket Mozart skrev selv, og hvem som eventuelt har skrevet resten. Hans kone Constanze bidro aktivt til denne usikkerheten; hun spredde blant annet historien om hvordan den syke Mozart etter hvert trodde han skrev rekviemet til sin egen begravelse, da personen som bestilte verket ikke ville oppgi sin identitet. En rekke alternative versjoner av verket har blitt utviklet av musikkvitere gjennom det tyvende århundre.

For blåserne, som i verket består av to bassetthorn, to fagotter, to trompeter og tre tromboner, bruker Mozart en helt annen teknikk som kan minne om starten på en fuge:

Det er først når man hører disse elementene sammen at magien oppstår. Her er en versjon av Introitus med fullt kor og orkester:

I populærkulturen er tilblivelsen av Mozarts Requiem skildret flere ganger, både tekstlig og visuelt. Ett av de kanskje mest kjente eksemplene er

Når vi nå gjestes av Les Ballets C de la B med forestillingen Requiem Pour L er nettopp utgangspunktet Mozarts Requiem, men en slags dekonstruksjon og refortolkning av verket, inspirert av jazz, opera og afrikanske rytmer. Med et ensemble bestående av hele 14 musiker, heriblant en sopran og kontratenor, er det duket for en spesiell og mektig opplevelse.

Forestillingen er et samarbeid mellom den belgiske regissøren Alain Platel og komponist og saksofonist Fabrizio Cassol, og er like mye en konsert som en danseforestilling. Fjorten musikere fra hele verden samler seg rundt Mozarts berømte verk Requiem in D minor. Ledet av Cassol lar de seg influere av både afrikanske rytmer, jazz og opera.

Cassol har flere ganger skrevet nye historier med allerede eksisterende verk. I arbeidet med å rekonstruere Mozarts berømte Requiem i D moll tar han i bruk en rekke grep for å oppnå akkurat dette. I stedet for et klassisk orkester benyttes trekkspill, piano, elektrisk gitar og eufonium, som ser ut som en liten tuba. Korpartiene i det opprinnelige verket er erstattet med individuelle stemmer, og noen av de latinske tekstene er oversatt til afrikanske språk. Slik oppstår et nytt musikalsk uttrykk, som verken kan kalles vestlig eller afrikansk.

Alain Platel er utdannet spesialpedagog og er som regissør selvlært. Sammen med koreografer som Anne Teresa de Keersmaeker og Wim Vandekeybus regnes han som en del av den flamske bølgen som oppstod tidlig på 80-tallet. Denne bevegelsen redefinerte hva dans og teater kunne være, og etablerte Belgias ledende posisjon innen nyskapende scenekunst.

Musikken i Requiem pour L blir akkompagnert av en stille svarthvitt film av en kvinne på dødsleiet. Kvinnen på filmen har gitt sin tillatelse til den intime filmingen av henne og bruken av den. Hver kveld forestillingen vises dør kvinnen på filmen. Samtidig gjenoppstår hun også hver gang forestillingen vises på nytt.

Velkommen til en mektig og sterk opplevelse, med Mozarts legendariske verk som bakteppe.

Under kan du høre den vakre Lacrymosa- satsen, i Les Ballets C de la B sin utgave.

Kilder:

Veiteberg, Kari: «Gudstenesta som performativ praksis» i tidsskriftet Kirke og Kultur, 02/2008.
https://www.theguardian.com/st...
https://en.wikipedia.org/wiki/Requiem_(Mozart)
https://www.nrk.no/skole/musikkparken/mozarts-requiem-1.13162777
YouTube