Requiem betyr hvile/ro på latin og et rekviem er i så måte et musikkstykke, eller en sjelemesse for de døde.

Mange kjenner godt til Mozarts Requiem i d moll, opprinnelig et bestillingsverk av adelsmannen Claus von Walzegg som ville hedre sin kone Anna Walzegg som døde bare 20 år gammel, med en dødsmesse. Dessverre hadde Mozart selv skrantende helse da bestillingen kom, og han rakk derfor bare å begynne på skisser for deler av verket. Det er stor usikkerhet rundt hvor mye som er komponert av Mozart, og hvor mye som ble ferdigstilt av komponist Franz Xaver Süßmayr, men man vet med sikkerhet at Mozart skrev Introitus, Kyrie samt detaljerte skisser til verkets kanskje mest dramatiske del Dies Irae, som betyr vredens dag, som du kan høre her:

Verket og dets tilblivelse er altså myteomspunnet, noe Mozarts kone Constanze blant annet bidro aktivt til; hun spredde for eksempel historien om hvordan den syke og døende Mozart etter hvert trodde han skrev rekviemet til sin egen begravelse, da Claus von Walzegg først ikke ville oppgi sin identitet.
Men selv om Mozart selv bare skrev 2/3 av verket, er det like fullt blant hans aller mest kjente, mest spilte og elskede verk.

Verket er skrevet for orkester, firstemmig kor og fire vokalsolister. Basshornene i verket gir orkesteret en mørk klang og skaper en dyster og alvorstung stemning, og hovedtonen i Requiemet er da også skrevet i d-moll, en toneart som var forbeholdt alvorlige og Guddommelig musikk. Den utenomjordisk vakre åpningenssekvensen av verket, Introitus er derfor også ikke uten grunn brukt i utallige sammenhenger i alt fra film til reklame, dokumentarfilmer og TV Serier. Introitus setter an temaet for dødsmessen med voldsom kraft som griper lytteren fra første fiolinstrøk. Men om man studerer notene og bryter det ned instrumentene i enkeltkomponenter, er det til å begynne med vanskelig å høre dramaet i verket man opplever når man hører endelig versjon.

Her er strykerne, 1. og andre 2. fiolin, bratsj, cello og kontrabass i forenklet utgave;

For blåserne, som i verket består av to bassetthorn, to fagotter, to trompeter og tre tromboner, bruker Mozart en helt annen teknikk som kan minne om starten på en fuge*:

Det er først når man hører disse elementene sammen at magien oppstår. Her er en versjon av Introitus med fullt kor og orkester:

I populærkulturen er tilblivelsen av Mozarts Requiem skildret flere ganger, både tekstlig og visuelt. Ett av de kanskje mest kjente eksemplene er Miloš Formans film Amadeus fra 1984 som vant hele 8 av de 11 Oscar statuettene filmen var nominert i, og regnes fremdeles som en av verdens 100 beste filmer. Her fra den (fiksjonelle) scenen der Mozart på sitt dødsleie instruerer komponist Salieri til å skrive ned Introitus og Confutatis:

Når vi nå gjestes av Les Ballets C de la B 8. og 9. april med forestillingen Requiem Pour L er nettopp utgangspunktet Mozarts Requiem, men en slags dekonstruksjon og refortolkning av verket, inspirert av jazz, opera og afrikanske rytmer. Med et ensemble bestående av hele 14 musiker, heriblant en sopran og kontratenor, er det duket for en spesiell og mektig opplevelse.

Forestillingen er et samarbeid mellom den belgiske regissøren Alain Platel og komponist og saksofonist Fabrizio Cassol, og er like mye en konsert som en danseforestilling. Fjorten musikere fra hele verden samler seg rundt Mozarts berømte verk Requiem in d-moll. Ledet av Cassol lar de seg influere av både afrikanske rytmer, jazz og opera.

Cassol har flere ganger skrevet nye historier med allerede eksisterende verk. I arbeidet med å rekonstruere Mozarts berømte Requiem i d moll tar han i bruk en rekke grep for å oppnå akkurat dette. I stedet for et klassisk orkester benyttes trekkspill, piano, elektrisk gitar og eufonium, som ser ut som en liten tuba. Korpartiene i det opprinnelige verket er erstattet med individuelle stemmer, og noen av de latinske tekstene er oversatt til afrikanske språk. Slik oppstår et nytt musikalsk uttrykk, som verken kan kalles vestlig eller afrikansk.

Alain Platel er utdannet spesialpedagog og er som regissør selvlært. Sammen med koreografer som Anne Teresa de Keersmaeker og Wim Vandekeybus regnes han som en del av den flamske bølgen som oppstod tidlig på 80-tallet. Denne bevegelsen redefinerte hva dans og teater kunne være, og etablerte Belgias ledende posisjon innen nyskapende scenekunst.

Musikken i Requiem pour L blir akkompagnert av en stille svarthvitt film av en kvinne på dødsleiet. Kvinnen på filmen har gitt sin tillatelse til den intime filmingen av henne og bruken av den. Hver kveld forestillingen vises dør kvinnen på filmen. Samtidig gjenoppstår hun også hver gang forestillingen vises på nytt.

Velkommen til en mektig og sterk opplevelse, med Mozarts legendariske verk som bakteppe.

Under kan du høre den vakre Lacrymosa- satsen, i Les Ballets C de la B sin utgave.

* En fuge er en type musikkstykke som ble utviklet i barokken, og som følger visse regler. En fuge er alltid polyfon, alstå flerstemmig, men antall stemmer kan variere. Fugen baserer seg hovedsakelig på et hovedtema og et sidetema, som gjentas i de forskjellige stemmene, og som overlapper hverandre.

Kilder:

Veiteberg, Kari: «Gudstenesta som performativ praksis» i tidsskriftet Kirke og Kultur, 02/2008.
https://www.theguardian.com/st...
https://en.wikipedia.org/wiki/Requiem_(Mozart)
https://www.nrk.no/skole/musikkparken/mozarts-requiem-1.13162777
YouTube