Ina Christel Johannessen har jobbet med en trilogi om klima i flere år. Første del var Frozen Songs, som tok utgangspunkt i frø og overlevelse etter en eventuell katastrofe. When Monday Came er andre del av trilogien og tar for seg temaet skogbrann og menneskets påvirkning på klimaet. Intervjuet er skrevet av dansekunstner Liv Hanne Haugen, og ble først publisert på Danseinformasjonen.

Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Ha ha ha… Det spørsmålet igjen! Hvorfor spør ingen meg heller om hvorfor jeg har holdt på så lenge?! Den utrolige jobbingen, slossing for penger og skuffelser. Er det ikke mer spennende å høre hva som får meg til å fortsette etter mer enn 30 år?

OK Ina - da spør vi om det!
Jo, fordi jeg vil skape bilder, hele bilder som formidler stemninger, emosjoner og jeg ønsker å bruke kroppen som et redskap for dette. For meg er form sekundært og det har det tatt tid å forstå. Når jeg arbeider i studio leiter jeg etter øyeblikkene. Jeg leiter sammen med dansekunstnerne som er villige til å gå inn i prosesser som også kan være vanskelige og kjedsommelige. Vi prøver igjen og igjen. Det er et tidkrevende og møysommelig arbeid.

Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
At Norsk Kulturråd skal gi zero visibility corp. mer penger slik at vi kan fortsette å jobbe. Min form er å bruke lang tid og Frozen Songs (Første del av trilogien) har jeg jobbet aktivt med i 2 år. Det går selvfølgelig an å løse en koreografisk idé gjennom en snapchat, men jeg har et behov for å tygge og kna, og kna og tygge nok en gang for at forestillingen skal bli slik jeg ønsker. Det å gå inn på et institusjonsteater og jobbe med alle elementene der er et stort kunnskapsområde. Hvordan snakker og formidler du hva du ønsker til noen som ikke kjenner deg?

Ambisjonen min er å fortsette litt til!

Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Dette har jeg også forsøkt å forklare mange ganger, men ja, jeg har metoder der jeg leiter frem situasjoner og bevegelser. Resultatet blir likevel ulikt utifra hvilken kompetanse og bakgrunn den enkelte dansekunstner har, og hvor lenge de har jobba med meg. For meg er hender, brystet og ansiktet viktig. Jeg liker også dansere som er akrobatiske, teknisk dyktige og artikulerte, men likevel skal det ikke være det det handler om. Bevegelsene må fortelle noe, det kan ikke bare være vakre former eller posisjoner. Disse forskjellen er ofte så små, så subtile.

Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Det er stort, og det er fint. Det er bra at det finnes et mangfold, det er mer konseptuell dansekunst, forskjellige stilarter etc. Det er også stor bredde i alder, noe jeg også synes er positivt. For eksempel har vi innad i vårt kompani, et aldersspenn på mer enn 20 år.

Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Pina Bausch har betydd mye for meg og jeg har fulgt henne helt fra jeg tok danseutdannelsen min. Jeg har også hatt privilegiet av å arbeide med flere dansere i kompaniet hennes. Også Trisha Brown har betydd mye for meg selv om jeg ikke var så opptatt av henne da hun var på høyden av karrieren. Arbeidet hennes med tilsynelatende tilfeldig komposisjon, og det at hun jobbet seg tilbake til et improvisert uttrykk gjennom utallige repetisjoner, har likhetstrekk med mitt arbeid. Filmkunstneren Wong Kar-wais filmer har også betydd mye for meg. Han jobber alltid med mange lag og flere dimensjoner.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Jeg blir ikke spesielt inspirert av teoretikere. De er viktige, og jeg leser mye ulik litteratur, men det er kanskje mer inspirerende for meg som menneske enn som kunstner – om det går an å skille! Det har vært mange bølger og trender innen dansekunsten. Det har vært viktig å teoretisere, lese filosofi og så videre, men om kroppen ikke greier å formidle dette, er det ikke så viktig for meg. For meg handler det om praksis, om å holde på.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Jeg har ikke peiling, ha ha…! Hvertfall ikke gjennom program som Skal vi danse, det hjelper ikke dansekunsten. Men jeg tenker at i andre land er det vanligere å konsumere scenekunst. De går i teateret og forventer ikke nødvendigvis at det skal skal være en skjellsettende opplevelse hver gang.

Hvis vi kunne skape et miljø hvor det er naturlig å gå og se dans og teater, vil det minske sjansen for at publikum tenker; jeg gikk å så en danseforestilling i fjor, og den var ikke bra, så da skal jeg ikke gå i år…!

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Flere scener. Mer publikum. Mer penger. Det er jo opplagte ting. Eller at Pina Bausch står opp fra de døde og skaper ett stykke til! Og jeg håper at danserne vil fortsette å være opptatt av artikulasjon, av det å repetere, av det å trene.

Ina Christel Johannessen ble intervjuet av Liv Hanne Haugen, for Danseinformasjonen. Liv Hanne Haugen er dansekunstner og bosatt i Tromsø og driver Haugen Produksjoner sammen med Anne Katrine Haugen. Hun har utdannelse fra London og Amsterdam med lang erfaring som danser fra Belgia og Norge. Haugen har skapt egne koreografier siden 1996 og knytter til seg samarbeidspartnere fra de fleste andre kunstfelt.