Inés Belli ønsker med Postmodern Cool å sette spørsmålstegn ved de autoriteter, narrativ og «sannheter» som i stor grad definerer vår forståelse av jazzdans spesielt, og dans generelt.
Koreograf Inés Belli og de fem danserne Trude Amelie Leirpoll, Trine Lise Moe, Sara Enger Larsen, Henriette Hamli og Hedda Rivrud utforsker i denne forestillingen jazzdansens form, tradisjon og konvensjoner med et postmoderne rammeverk. Gjennom å ta for seg jazzdansen som sjanger med et postmodernistisk blikk og tilnærming er det ikke bare den visuelle og kroppslige formen til en bevegelse som blir eksperimentert eller tuklet med. Også jazzdansens hierarkiske strukturer, estetiske regimer og kulturelle baggasje blir satt under lupen. Postmodern Cool er både et opprør mot og en hyllest av jazzdansen!
Postmodernisme er en bred bevegelse som utviklet seg gjennom siste halvdel av 1900-tallet innen filosofi, kunst, arkitektur, litteratur og litterær kritikk. Den markerte et brudd med modernismen ved å avvise tanken om et narrativ eller en sannhet. Det finnes i stedet mange veier til kunnskap og mange sannheter i et faktum. I postmodernistisk tenkning blir kunnskap formulert fra ulike perspektiver, den er ikke sikker eller universell. Forståelse er kun mulig gjennom språk og er alltid situert. Det blir tatt avstand fra modernismens tro på fremskrittet og higen etter det nye. Postmodernismen avviser all essensialisme og innebærer i praksis ofte overskridelse av etablerte faggrenser. Den har også blitt kritisert for å være relativistisk; altså at alt er relativt.
Jazzdans er opprinnelig afro-amerikaneres danseform, og oppstod sammen med jazzmusikken på slutten av 1800-tallet i USA. Den tok scenisk form gjennom jazzdans-show med stjerner som Josephine Baker, Ethel Waters og Bill Robinson på begynnelsen av 1900-tallet. Showene ble så overført til Broadway og videreutviklet der. Et karakteristisk element i den opprinnelige jazzdansen var stepping, eller tap dance, med sterk betoning av rytmen. Mens føttene betoner takten, beveges armene og hodet til en mer synkopert rytme. Denne polyrytmikken stammer fra afro-amerikansk dansetradisjon. I jazzdans tar man også i bruk overkroppen og hoftene i mye større grad enn i for eksempel klassisk ballett.