Et opprør og en hyllest!

Inés Belli ønsker med Postmodern Cool å sette spørsmålstegn ved de autoriteter, narrativ og «sannheter» som i stor grad definerer vår forståelse av jazzdans spesielt, og dans generelt.

Koreograf Inés Belli og de fem danserne Trude Amelie Leirpoll, Trine Lise Moe, Sara Enger Larsen, Henriette Hamli og Hedda Rivrud utforsker i denne forestillingen jazzdansens form, tradisjon og konvensjoner med et postmoderne rammeverk. Gjennom å ta for seg jazzdansen som sjanger med et postmodernistisk blikk og tilnærming er det ikke bare den visuelle og kroppslige formen til en bevegelse som blir eksperimentert eller tuklet med. Også jazzdansens hierarkiske strukturer, estetiske regimer og kulturelle baggasje blir satt under lupen. Postmodern Cool er både et opprør mot og en hyllest av jazzdansen!

Postmodernisme er en bred bevegelse som utviklet seg gjennom siste halvdel av 1900-tallet innen filosofi, kunst, arkitektur, litteratur og litterær kritikk. Den markerte et brudd med modernismen ved å avvise tanken om et narrativ eller en sannhet. Det finnes i stedet mange veier til kunnskap og mange sannheter i et faktum. I postmodernistisk tenkning blir kunnskap formulert fra ulike perspektiver, den er ikke sikker eller universell. Forståelse er kun mulig gjennom språk og er alltid situert. Det blir tatt avstand fra modernismens tro på fremskrittet og higen etter det nye. Postmodernismen avviser all essensialisme og innebærer i praksis ofte overskridelse av etablerte faggrenser. Den har også blitt kritisert for å være relativistisk; altså at alt er relativt.

Jazzdans er opprinnelig afro-amerikaneres danseform, og oppstod sammen med jazzmusikken på slutten av 1800-tallet i USA. Den tok scenisk form gjennom jazzdans-show med stjerner som Josephine Baker, Ethel Waters og Bill Robinson på begynnelsen av 1900-tallet. Showene ble så overført til Broadway og videreutviklet der. Et karakteristisk element i den opprinnelige jazzdansen var stepping, eller tap dance, med sterk betoning av rytmen. Mens føttene betoner takten, beveges armene og hodet til en mer synkopert rytme. Denne polyrytmikken stammer fra afro-amerikansk dansetradisjon. I jazzdans tar man også i bruk overkroppen og hoftene i mye større grad enn i for eksempel klassisk ballett.

Koreografer som Bob Fosse og Michael Bennett har gjennom sine musikaler skapt for både scene og film, bidratt til å eksponere verden for den amerikanske jazzdanstradisjonen. Jazzdans har også blitt tatt i bruk i moderne balletter av koreografer som Alvin Ailey og Jerome Robbins. Etter andre verdenskrig utviklet flere dansepedagoger en rytmisk danseteknikk som fikk navnet jazzballett. En av de mest kjente er amerikanske Matt Mattox, han lot også bakgrunnen sin fra klassisk ballett influere teknikken. Her i Norge var Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans, opprinnelig et jazzdanskompani da det ble startet i 1984. Kompaniets profil endret seg i retning samtidsdans i løpet av 90-tallet, og jazzdanskompaniet Oslo Dance Ensemble ble startet av Merete Lingjærde, Nina Lill Svendsen og Toni Ferraz i 1994. Kompaniet har igjennom over tjue år bidratt til utviklingen av norsk jazzdans, og knyttet til seg blant annet den koreografiske duoen Subjazz som har bidratt med termen «samtidsjazz».

Hvordan kan jazzdansens ikoniske form og stil være relevant på en samtidig scene i dag?

Postmodern Cool er et forsøk på å plukke fra hverandre tradisjonene og tendensene innen jazzdans, som holdninger ovenfor teknikk, det å danse unisont og dansernes handlingsrom. Disse blir satt opp mot postmoderne dansetradisjoner, og slik skapes det friksjon mellom «nøytrale» og stiliserte kropper og demokratiske og hierarkiske arbeidsprosesser.

Den postmoderne dansen oppstod med kollektivet Judson Dance Theatre som holdt til i Judson Memorial Church i Greenwich Village i New York fra 1962-64. De var et mangfoldig kollektiv med det til felles at de tok avstand fra den moderne dansens idealer og ønsket å pushe grensene for hva dans kunne være. I den postmoderne dansen kan enhver bevegelse være dans og enhver kropp være en danser, hverdagslige bevegelser ble satt i sentrum og utøverne var ofte ikke-trente. Koreografien handlet ikke om å fortelle en historie eller uttrykke seg selv eller indre følelser. Dans var først og fremst handling og koreografi ble tatt i bruk som struktur. Både improvisasjon, som metode og scenisk uttrykk, og kontaktimprovisasjon, ble etablert og videreutviklet i dette kollektivet, bestående av dansekunstnere som Yvonne Rainer, Steve Paxton, Trisha Brown og Deborah Hay.

Postmodern Cool var en del av Koreografilaboratoriet ved Dansens Hus i 2018, og har nå blitt utviklet til en helaftens forestilling. Dansekunstner Inés Belli har en BA i jazzdans fra Kunsthøgskolen i Oslo og har siden hun gikk ut i 2015 laget en rekke arbeid, blant annet She (2015/16), A(nother Feminist) Manifesto (2017) og Humans like to share a beat (2018). Hun har også tatt emner i estetikk ved Universitetet i Oslo.

Moderne og postmoderne idealer eksisterer i dag side om side. Opplevelsen av dette spennet i forventninger har det blitt forsket på innen norske danseutdanninger av Tone Pernille Østern. Postmodern Cool er en ode til både individualitet, mangfold og tvetydighet, og slik strekker også den seg over både moderne og postmoderne idealer. Inés Belli var en av initiativtakerne til #nårdansenstopper som var #metoo-oppropet i det norske dansefeltet. Hun har uttalt seg i Klassekampen om hvordan hun opplevde at manglende bevissthet rundt maktrelasjoner skapte en fryktkultur blant studentene ved gamleskolen hennes. Dette er noe hun engasjerer seg i også på scenen; en drivkraft for forestillingen Postmodern Cool er undersøkelsen av hvordan tradisjoner, strukturer og maktrelasjoner på ulike vis sensurerer og begrenser vår forståelse av verden rundt oss.

Kilder:
https://snl.no/jazzdans
https://no.wikipedia.org/wiki/Postmodernisme
https://www.klassekampen.no/article/20181121/ARTICLE/181129993
https://www.klassekampen.no/article/20180115/ARTICLE/180119975
http://ps.noda.no/index.php/ps/article/view/15