Yaniv Cohen har i løpet av sin karriere jobbet med dans, bevegelse og koreografi; utøvende i både egne og andres prosjekter, skapende, og som et ytre øye gjennom arbeid med fotografi og film. I tillegg underviser han både på høyskoler og for kompanier. Jeg møter Cohen på Zoom, hvor har på et filter som gjør at det ser ut som at han er på en nydelig hvit strand. Dette får meg til å tenke på de nydelige strendene i Jaffa og Tel Aviv, og derfor blir det naturlig å starte med et retrospektiv:

Danset liv
Cohens første dansejobb var et prosjekt ved Suzanne Dellal-sentret i Tel-Aviv med koreografen Javier De Frotus i 2001. Han var 24 år gammel og på dette tidspunktet midt i dansestudiene, som han hoppet av da han fikk jobben. Suzanne Dellal-senteret har siden utgangen av 1980-tallet vært det viktigste stedet for utvikling av nyskapende samtidsdans og teater i Israel. Scenekunst blir utviklet og presentert ved senteret, i form av festivaler, forestillinger og workshops. Det blir besøkt av dansere og scenekunstnere fra alle verdens hjørner, og huser også det verdenskjente kompaniet Batsheva Dance Company. Frem mot midten av 2000-tallet jobbet Cohen frilans i ulike prosjekter, den gangen mellom annet med koreografer som Yasmeen Godder og Sahar Azimi.

I 2005 danset han i verket Open Source av Helena Jonsdottir med Iceland Dance Company. Derifra gikk turen til Bergen og Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche, hvor han danset i 8 år. Her begynte han etterhvert å arbeide med koreografi og produksjonen av sine egne arbeider; noe som frem til i dag inkluderer både kortere duetter, soloarbeider og helaftens forestillinger. Som utøvende frilans-dansekunstner har han arbeidet med koreografer som blant andre Alexander Ekmann og Ina Christel Johannesen. Cohen arbeider også med film og fotografi knyttet til dans og danseproduksjon. I tillegg til at han lager dokumentasjonsmateriale for mange norske og internasjonale koreografer, har han skapt videoverker som er presentert både i gallerier og på festivaler. Han ler litt når han sier at han har brukt enormt mye tid på å se på dansere, og beskriver interessen for det filmatiske arbeidet som en annen form for performativ tankegang; en måte å portrettere danseren gjennom redigering og rytme slik at danseren kan settes i fokus i like stor grad som det koreografiske uttrykket.

Cohen definerer sitt skapende og koreografiske arbeid som et grunnleggende menneskelig behov for å kommunisere; en kroppslig måte å beskrive og sette spørsmålstegn ved seg selv og andre. Arbeidet tar tak i hvordan man som menneske endrer tro og realitetsoppfatning knyttet til forståelsen av personlige handlingsmønster og sosiale kontrollerende faktorer.

Behovet for bevegelse
I starten av samtalen prater Cohen og jeg, naturligvis, om Covid-19. Cohen forteller om hvordan pandemien har laget nye premisser for utviklingen av prosjekter, og hvordan det vi kjenner som en naturlig eller organisk skapelsesprosess har blitt kastet på hodet. Deeply Rooted skulle egentlig blitt presentert på scenen i fjor vår, men slik ble det altså ikke. Som en reaksjon på dette kom idéen om en form for oppsøkende dans i uterommet; dans som kunne bli betraktet på avstand eller fra et vindu. Danseforestillingskonseptet Flekk ble til en rekke forestillinger myntet på mennesker fra 1–100 år, men med et særlig fokus på barn. Flekk-danserne har danset for barnehager og bursdager, og baserte seg først og fremst på å kunne overføre glede fra den dansende kroppen til publikum som ser på.

Det instinktive som ligger i behovet for bevegelse er også det som ligger til grunn for Deeply Rooted. Cohen forteller om hvordan han har et ønske om å kunne arbeide instinktivt med dansen; at arbeidet kan føres av kropp, følelser og hode. Utgangspunktet for prosjektet handler om å skille instinkt og intellekt: altså å skape dans for og med den sansende og følende kroppen. Heller enn å benytte en tematisk eller konseptuell ramme som driver koreografi og bevegelse, vil det sanselige defineres av og definere den dansende kroppen: Lukt, smak, berøring, hørsel – altså mye av det Covid-19 har satt sperrer for.

Frihet i det usikre
I sin søken etter det instinktive benytter Cohen seg av et kritisk og undrende blikk på hvordan finansiering og salg av (scene-)kunstproduksjon fungerer – at et språklig og tekstlig fokus kan være med på å tingliggjøre den levende kunsten, og på den måten kanskje også å ta fokuset vekk i fra kroppen og det som er dypt forankret i det kroppslige. Prosjektet bygger slik på en aktiv og kritisk spørsmålsstilling til hvorfor man følger strømninger i tiden.

What are we supposed to do
If we want the freedom to choose
But you only control us with visual tricks
What if we want to make you understand that the path you chose leads to downfall
But you only blind us with empty slogans
What if we want to tell you to leave us and our beloved ones in peace
But you only set us against each other
What are we supposed to do

(Yaniv Cohen sin omskrivning av diktet Krigsgaldr av Heilung)

Cohen forklarer at en viktig drivkraft i skapelsesprosessen handler om sinnstilstanden til utøverne og det som ligger dypt forankret i dem. Sammen har han med seg dansekunstner og koreograf Asher Lev. Han møtte Lev for første gang for nesten tjue år siden, da de begge jobbet i en produksjon av koreograf Yasmeen Godder i Israel. De to møttes igjen i to andre prosjekter og er, som Cohen sier, polar opposite. Som to ytterpunkter fungerer de utfyllende i arbeidet. Musikken til to perkusjonister, Øyunn og Anders Vestergaard, er også en del av helheten, der prosessen altså ikke skje organisk eller flytende, men er drevet frem av ytre omstendigheter. På mange måter er det uforutsette med på å definere hva som beskriver det instinktive, siden instinktet alltid reagerer på ytre inntrykk. Hva er det normale, spør Cohen avslutningsvis. Den nye normalen handler om å se at realiteten kan endres på et øyeblikk, og la kroppen få lov til å reagere på dette.