Dansekunstneren Lisbeth Gruwez har sammen med andre halvdel av kompaniet Voetvolk, musiker og komponist Maarten Van Cauwenberghe, skapt dans til alt fra Bob Dylan, latter og komponert pust til talene til tv-evangelisten Jimmy Swaggart. Nå står musikken til Claude Debussy spilt av pianist Claire Chevallier for tur.

Lisbeth Gruwez kan beskrives som en av kronjuvelene i den belgiske dansescenen. Siden slutten av 90-tallet har hun arbeidet sammen med noen av Belgias største koreografer blant andre Jan Fabre, Sidi Larbi Cherkaoui og Wim Vandekeybus. I 2007 grunnla hun prosjektet Voetvolk sammen med komponist og musiker Maarten Van Cauwenberghe, og sammen har de skapt elleve produksjoner som har turnert verden rundt. Arbeidet har tatt dem flere ganger til blant annet Festival d’Avignon, Venezia-biennalen og Black Box teater og Dansens Hus i Oslo. De mest kjente produsjonene er It’s going to get worse and worse and worse, my friend, AH/HA, We’re pretty fuckin’ far from okay, Lisbeth Gruwez dances Bob Dylan and The Sea Within.

En liten hypotese: Jeg forstår Gruwez kanskje mer som en dansekunstner enn koreograf og Van Cauwenberghe mer som en musiker enn komponist. En annen liten hypotese: Jeg tror det er her navnet Voetvolk kommer fra. Ordet er nederlandsk og kan oversettes til infanteri, fotsoldater og det britiske uttrykket «rank-and-file members» som beskriver arbeidere; vanlige medlemmer av en organisasjon som står i motsetning til lederne. Gruwez og Van Cauwenberghe er like opptatt av «arbeidet» som av «skapelsen», noe som uttrykkes som en pågående samtale mellom det de beskriver som kroppslig og auditiv bevegelse. Ambisjonen er å oppnå en symbiose mellom det sanselige og fysiske.

Siden 2007 har Voetvolk etablert seg som et intelligent og velartikulert kompani som klipper og limer musikk og bevegelse i en skarp stil. Det som gjør prosjektene interessante, sett bort fra de faktiske sceniske prestasjonene til de to «fotsoldatene», er måten de setter sammen lyd, musikk og bevegelse. Som jeg nevnte i introduksjonen skapes dans til mellom annet lyden av tv-evangelister, Bob Dylans kjente slagere fra 60- og 70-tallet, samt komponert latter og pust. Uttrykket er stort sett minimalistisk og Gruwez danser stort sett alene. Ett av unntakene er i forestillingen The Sea Withinsom ble vist på Dansens Hus under CODA-festivalen i 2019. Nå er Gruwez tilbake i Oslo og Dansens Hus med sitt siste prosjekt, Piano Works Debussy: En duett med pianisten Claire Chevallier. Men før vi dykker inn i et impresjonistisk lydbilde og melodier som Clair de Lune, Rêverie og Suite bergamasque, kan vi jo se litt tilbake på livet til Gruwez.

Lisbeth Gruwez ble født i 1977 i byen Kortrijk i Belgia. Hun startet å danse klassisk ballett etter boka som 6-åring og i 1991 ble hun tatt opp ved Stedelijk Instituut voor Ballet (Den Kongelige Ballettskolen) i Antwerpen. Herifra gikk turen til samtidsdansstudier og Anne Theresa De Keersmaeker ved P.A.R.T.S. i Brussel. Hennes profesjonelle karriere startet med arbeid for det høyst ettertraktede kompaniet Ultima Wez under ledelsen av Wim Vandekeybus. Fra 1999 arbeidet hun med den nå svært omdiskuterte koreografen Jan Fabre i flere av hans produksjoner. I 2004 skapte han verket Quando l’uomo principale è una donna sammen med henne. Denne soloen ble hennes internasjonale gjennombrudd. Det var gjennom Fabre at hun kom i kontakt med komponist og musiker Maarten Van Cauwenberghe. Van Cauwenberghe, som opprinnelig er utdannet ingeniør, har jazzmusikkutdannelse og skapte musikk for flere av Jan Fabre sine produksjoner. I tillegg til å skape musikk til dans har han laget musikk til flere filmer og han er også medlem i et psykedelisk elektropunk-band og dj. Sammen skapte Gruwez og Van Cauwenberghe altså Voetvolk, og satte opp egne forestillinger samtidig som de to gjorde arbeider på hver sin kant. I 2008 spilte Gruwez en av hovedrollene i filmen Lost Persons Area av regissør Caroline Strubbe. Filmen fikk nominasjon ved Filmfestivalen i Cannes og Gruwez ble nominert til beste kvinnelige skuespiller ved den flamske filmprisutdelingen.

Arbeidet til Voetvolk beskrives av dansekritikere verden over som presist, hypnotisk og oppslukende. Kvinnekroppen, enten det er Gruwez sin egen eller kroppene til de ti danserne i The Sea Within, er alltid i fokus. I et intervju med dansehistoriker og skribent Thomas Hahn sier hun eksplisitt at hun ikke har et feministisk motiv i arbeidet sitt, men at hun heller er interessert i å finne frem til kvinnens sanne natur; å gjenoppfinne kraften som ligger i kvinnelighet og å samle animus og anima (den ubevisste maskuline siden ved kvinnen og den ubevisste feminine siden ved mannen) for å skape en form for frihet. Ett annet viktig fokus i Gruwez og Van Cauwenberghe sitt felles kunstnerskap har vært å undersøke den ekstatiske kroppen. Forestillingene It’s going to get worse and worse and worse, my friend, AH/HA og We’re pretty fuckin’ far from okay blir kalt «triptych of the ecstatic body» (et triptykon er et alterbilde som er bygd opp av tre sammenhengende deler). Disse tre forestillingene, som altså fungerer som en slags triologi, er alle undersøkelser og variasjoner av ekstasen. I AH/HA utforskes den gjennom latter, i It’s going to get worse and worse and worse, my friend brukes transe, tale og vold og i We’re pretty fuckin’ far from okay er frykt og panikk utgangspunktet for ekstase.

Ekstase er ganske dekkende når man skal beskrive musikken til den franske komponisten Claude Debussy; en av impresjonismens fedre i den klassiske musikken. Debussy var i sin musiske «ungdom» svært opptatt av diktere som Verlaine og Mallarmé, samt kunstnere som Monet, Renoir og Sisley – alle impresjonister. Han var opptatt av å bryte med romantikkens strenge rammer og ble etterhvert en god venn av komponisten Erik Satie, som også var med på å forme tonespråket hans. Hans første suksess var stykket Prélude à l'après-midi d'un faune (1894), som var inspirert av diktet av Mallarmé og som senere ble utgangspunktet for balletten Après midi d'un faune (Faunens Ettermiddag) danset av Nijinskij for Ballet Russes. Sammen med verkene Nocturne (1899) og operaen Pelléas et Mélisande (1902) markerte han seg som en av Frankrikes største komponister. Med Piano Works Debussy ønsker Gruwez å metodisk undersøke Debussy sin musikk sammen med pianisten Claire Chevallier. Chevallier er en verdenskjent konsert- og innspillingspianist som spesialiserer seg på fremførelsen av historiske verk på originalinstrumenter. Hun er en ekspert på arbeidene til de franske komponistene Ravel, Debussy Satie og Pulenc.

Debussy har beskrevet musikk som mellomrommet mellom notene, og det er nettopp dette mellomrommet de to kunstnerne leter etter. De er interessert i å gjenoppdage hans praktiske opposisjon mot regler og hegemoni i den klassiske musikken. Bevegelsene og musikken er søkende heller enn direkte ekspressiv, og verket beskrives som en akvarell med luft og farger som flyter over i hverandre. Dette er første gang Gruwez benytter klassisk musikk i arbeidet sitt, noe som skaper en unik dialog mellom et klassisk og kontemporært rammeverk som kanskje er med på å avdekke hennes koreografiske livsløp som startet med den klassiske balletten.