Hvem er du?
Jeg er Ian Yves Ancheta og er danser/koreograf, for tiden med base i Norge. Jeg pleier å beskrive mitt interessefelt som en søken etter uforutsigbarheten i øyeblikket. En måte jeg gjør dette på er ved å lage lekne scenarier der utøverne, og ofte også publikum, inviteres til å ta konsekvensbeslutninger og sette verket i fare for at noe uventet skal skje.

Fortell litt om Koreografilaboratoriet prosjektet ditt titta på mina tuttar.
Som en person som identifiserer meg som en introvert person, føltes det ofte dypt overveldende å leve i en ekstrovert verden der man må være sjarmerende, snakkesalig og omgjengelig i sosiale sammenhenger. Hva om jeg ikke er det – hva om jeg er vanskelig? Jeg stiller ofte spørsmål til hvorfor vi alltid gir mest plass til den mest høylytte personen i rommet, og aldri den mest følsomme. Jeg vil gi plass til de som føler seg oversett, de som unngikk nettverksarrangementer fordi presset rett og slett var for intenst og de som hadde god vits, men som noen andre fortalte med mer volum og høyere stemme.

titta på mina tuttar er min «introverte» måte å utfordre og posisjonere meg selv – det er en feiring av de introverte neddempede selv.

Jeg har oversatt ønsket mitt til scenen ved å la publikum få bli utøvere, og gi dem en følelse av ansvar for hvordan forestillingen vil utfolde seg. Jeg håper at dette skiftet av dramaturgisk kraft vil åpne opp for uforutsigbarhet, øyeblikk av stillhet og sårbarhet. Ikke bare hos meg selv som utøver, men også for alle involverte.

Hvordan har prosessen vært så langt?
Prosessen på Dansens Hus har vært innholdsrik, morsom og spennende. Det talentfulle teamet rundt Koreografilaboratoriet er svært erfarne, og har gitt meg sårt tiltrengt støtte for å utforske potensialet i arbeidet mitt. I løpet av denne tiden har jeg samarbeidet med den fantastiske scenografen Ayana Ishira. Sammen har vi tenkt på hvordan vi kan understreke konseptet gjennom scenografi. Vi diskuterer hvordan scenerommet kan utnyttes og endres for publikum for å ha de beste forutsetninger for å gå inn i arbeidet mitt. Målet mitt er alltid å møte publikum på et veldig menneskelig nivå, Samtidig har det vært utfordrende å balanserte dette ønsket i et så «polert» rom som Dansens Hus sitt scenerom er. Disse samtalene har foregått mellom meg, Ayana, og vår laboratoriementor Jonas Øren, disse samtalene har virkelig vært utfordrende, men viktigst av alt nærende og hyggelige!

Hvem er du?
Jeg heter Anu Laiho, og jeg er en finsk dansekunstner som bor og danser her i Oslo. Jeg flyttet hit i 2019 for å ta em mastergrad, ble forelsket i byen og dansescenen her, og bestemte meg etter endt utdanning for å bli.

Jeg er en del av Montebøllo-kollektivet og jobber med PRAXIS Oslo-organisasjonen. Kunstnerisk er jeg interessert i å jobbe intuitivt med kroppen min og bygge koreografi gjennom improvisasjon og kreativ skriving.

Fortell litt om Koreografilaboratoriet-prosjektet ditt Selfportrait Pornography.
Prosjektet handler om opplevelsen av å bli sett av andre gjennom flere øyeblikk i livet mitt.

Å vokse opp i en feminin kropp, bli et objekt for begjær, og også finne veier inn i mine egne ønsker. Jeg ønsker å finne måter å skildre forskjellige sider av selvbildet mitt til publikum, og i den prosessen har jeg funnet ut at det å dele noe personlig, og til tider privat, er en følelsesmessig prosess som jeg også finner «pornografisk» på sin egen måte.

Å skrive er en stor del av hvordan jeg jobber som danser og koreograf og med dette stykket har jeg brukt tekst til å bearbeide minner knyttet til selvbilde, hente inspirasjon fra bilder av meg selv og se meg selv gjennom andre. Jeg har ønsket å skape mitt eget selvportrett gjennom bevegelse og nøste opp mitt forhold til det overseksualiserte bildet av den feminine figuren – spesielt som en skeiv person.

Hvordan har prosessen vært så langt?
Prosessen har vært rik og overraskende. Stykket jeg jobber med nå er veldig annerledes enn det jeg forestilte meg i begynnelsen av prosessen. Det er akkurat det jeg elsker med å lage dans, å ikke alltid vite hvor du skal før du kommer dit. Jeg har virkelig likt å kunne leke med ulike elementer på scenen, lysene og lyden har vært en stor del av å puste luft inn i lungene til prosjektet.

Akkurat nå er jeg bare spent på å introdusere verket for publikum. Samspillet og forholdet til publikum er viktig for arbeidet mitt, og spesielt for dette prosjektet tror jeg at øyeblikket av opptreden virkelig vil tillate noe nytt å skje.

Hvem er du, Rita María Muñoz Farías?
Jeg er en person som liker å bevege meg og har danset chilensk folkedans siden jeg var liten. Jeg liker å lære (har hatt mange hobbier gjennom årene) og er generelt en ganske nysgjerrig person, så jeg har prøvd meg på mange forskjellige dansestiler, og håper på å kunne prøve flere! Koreografisk har jeg som oftest jobbet ut fra tema som kommer fra det personlige - jeg er interessert i å utfordre meg selv for det er da jeg føler jeg blir mest kreativ.

Fortell litt om Koreografilaboratoriet-prosjektet ditt persona(e)/untitled portrait.
Prosjektet begynte gjennom en residens hos Q&A Studios (Århus, Danmark), der jeg hadde lyst å utfordre angsten min for å holde arbeidsvisninger. Det er noe litt ironisk i å være en danser og koreograf med sosial angst, så jeg ønsket å bruke residensen til å ta tak i de absurde og irrasjonelle delene ved angst, for deretter å vise det frem.

Til denne visningen på Koreografilaboratoriet har jeg jobbet med å videreutvikle og utfordre bevegelsesspråket. Det har også vært mye fokus på å utforske forholdet mellom Viljar Irtun Moe og meg som "blobber". Jeg håper på å kunne vise frem absurde deler ved angst, og hvordan forsvarsmekanismer føles som om de beskytter, men får en til å gjøre de merkeligste ting.

Hvordan har prosessen vært så langt?
Det har vært utrolig fint å få bruke mer tid på dette prosjektet. Det er ikke et spesielt fysisk krevende prosjekt, men det har vært utfordrende å både være koreograf og utøver, kanskje spesielt fordi temaet er så personlig for meg. På grunn av denne sårbarheten har det vært ekstra viktig for meg å lære å separere, men samtidig fordype meg i disse to forskjellige rollene, noe som har vært veldig givende for meg.

Hvem er dere?
Rebekka Andresen er utdannet samtidsdanser ved Kunsthøgskolen i Oslo, 2020. Hun arbeider tverrkunstnerisk med dans, musikk og film. For øyeblikket studerer hun praktisk pedagogisk utdanning ved Khio med avgang 2023.

Martine Bentsen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo 2015, og har siden jobbet som utøvende danser i Spania og Norge. For øyeblikket studerer hun praktisk pedagogisk utdanning ved Khio med avgang 2023.. Martines kunstneriske interesse grunner i fysisk utfoldelse og utforskning relatert til skrekkfilmer og creature- horror sjangere.

Sindre Eriksson Viik er dansekunstner og filmskaper med bakgrunn i streetdance. Han er medlem i crewet dEEp doWN dopEiZM, og jobber som prosjektleder i streetdance organisasjonen Soul Sessions Oslo

Alvilde Naterstad tok en master i filmfotografi ved National film and TV school i England i 2016. Siden har hun jobbet som frilans filmfotograf i London og Oslo

Fortell om prosjektet OPPLØSNING
OPPLØSNING er et prosjekt helt i startfasen. Ideen og tankene som ligger bak kommer fra de tverrkunsteriske bakgrunnene vi har som gruppe. Vi har spilt på hverandres interessefelt og kompetanse, og har sydd sammen prosjektet med en problemstilling vi finner interessant. Slik har Koreografilaberatoriet vært en fantastisk mulighet til å virkelig utforske, utarbeide og «labbe».

Hvordan har prosessen vært så langt?
Vi har brukt mye tid i forveien på å diskutere og reflektere rundt hvilke situasjoner vi synes er interessante i møtet mellom kamera og bevegelse. Tilgjengeligheten på teknisk utstyr på Dansens Hus har hatt mye å si. De to dagene vi jobbet på Studioscenen på Dansens Hus handlet om å skape helhet, noe som krevde ekspertisen og erfaringen til alle som er involvert. Det var intenst og utrolig givende.