Lia Rodrigues er født i Sao Paolo i 1956, hvor hun studerte klassisk ballett og historie ved universitetet i Sao Paolo (USP). Hun ble engasjert i utviklingen av samtidig dansekunst på 70-tallet, og var medlem i Maguy Marin Dance Company i Frankrike fra 1980 til 1982.
Etter hvert returnerte hun til Brasil, og grunnla sitt eget kompani - Lia Rodrigues Companhia de Danças – i 1990 i Rio de Janeiro. Her holdt hun et høyt tempo med aktiviteter knyttet til danselaboratorier, forestillinger, klasser og prøver. I 1992 startet hun festivalen Panorama Festival, som er en av de viktigste festivalene i Rio de Janeiro.
Siden 2004 har hun og kompaniet engasjert seg i utdanning og kunstneriske aktiviteter i Maré favelaen i Rio, i samarbeid med den private organisasjonen Organisation Redes de Desenvolvimento da Maré. Ut fra dette engasjementet oppsto også Maré favelaens eneste senter for kunst og kultur: Centro de Artes da Maré (Arts Centre of Maré), som åpnet dørene i 2009. Escola livre de Danças da Maré (Free School of Maré) åpnet i oktober 20011.
Gjennom 40-års profesjonell virksomhet på dansefeltet har koreografen fokusert ikke bare på utviklingen av egen kunstnerisk virksomhet, men også undervisning med workshops og seminarer over hele verden. Hun er opptatt av synergien mellom kunst og sosiale prosesser.
Hun er tildelt ordenen l’Ordre des Arts et des Lettres av den franske stat, og i 2016 mottok hun SACD Price for koreografi. I Nederland mottok hun Prince Claus Award i 2014.
For det franske kompaniet Ballet de Lorraine skapte hun i 2005 en forestilling som bygget på La Fontaine-fabelen, og i 2007 forestillingen Hymnen med musikk av Stockhausen. Av andre produksjoner de siste årene kan nevnes Such Stuff that We are Made (2000), Formas Breves (2002), Incarnat (2005), Chantiers Poétiques (2008), Pororoca (2009), Piracema ( 2011), Pindorama ( 2013) og Para que o Céu nao caia (For the Sky not to fall) 2016.