"Unødvendig", eller rett og slett: "Irriterende støy." Slik har stemmen til kvinner ofte blitt oppfattet fra antikken til i dag.

VOICE NOISE er inspirert av den kanadiske forfatteren, Anne Carsons essay The Gender of Sound (1992), der hun viser hvordan patriarkalsk kultur har forsøkt å dempe kvinner ved å ideologisk assosiere kvinners lyd med monstrositet, uorden og død. I VOICE NOISE får noen nyskapende, ukjente og/eller glemte kvinnestemmer fra de siste hundre årene med musikkhistorie et fokus. Slik bidrar Jan Martens i arbeidet med å forme en alternativ kanon.

Seks dansere reagerer på opptak der den menneskelige stemmen kan høres i forskjellige former: nynnende, beroligende, skrikende, hviskende, syngende. Gradvis oppdager de sin egen stemme. Etter å ha jobbet med store grupper i sine siste produksjoner – any attempt will end in crushed bodies and shattered bones og FUTUR PROCHE – vender Jan Martens tilbake til en produksjon for et mindre ensemble på seks dansere. Han jobber med noen dansere som har inspirert ham tidligere (Steven Michel, Courtney May Robertson og Loeka Willems) og inviterer nye ansikter (Sue-Yeon Youn, Elisha Mercelina og Mamadou Wagué).