ELLE SOFE SARA

1. Fortell oss litt om deg selv!
Jeg er mor, kone, regissør og koreograf. Jeg kommer fra, og er bosatt i Guovdageaidnu i Finnmark. Jeg valgte å flytte hjem etter endt utdanning og mange år i storbyen. Det er på vidda jeg hører til og skaper best – det er det beste stedet for meg å være både som menneske og som kunstner.

2. Hva kan du fortelle om din kunstneriske visjon for dette prosjektet?
Dette prosjektet er noe av det mest utfordrende jeg har gjort. Tematikken er veldig kompleks. Man kjenner seg aldri helt ferdig tenkt; det dukker alltid opp nye sider og perspektiv. Så visjonen er vel å tørre å la selve verket være en prosess så lenge som mulig, vise meg selv i denne prosessen og akseptere at man aldri kommer helt i balanse eller frem til en endelig konklusjon. Det er en pågående reise.

3. Tittelen BIRGET – hva betyr den for deg?
Birget er et vanlig ord i min hverdag. Direkte oversatt betyr det å berges. Som frilans-kunstner så bruker jeg ordet aktivt når jeg planlegger fremover. Det samme gjør min mann, som reindriftsutøver. Man planlegger litt fremover og tar det som det kommer. Det er mye man ikke kan ha kontroll på både som frilanser og reindrifter.

4. Prosessen starta med danserne i Kautokeino, hva ønsker du danserne og teamet skulle ta med seg fra oppholdet der?
Ønsket var vel at danserne skulle få en kroppslig opplevelse og minne av å lære mer om samisk kultur. Å kjenne det på kroppen, møtet med jorda, menneskene, kulda og snøen. Det var viktig for meg at de fikk se meg og hvor jeg hører til. Ekstra spesielt var det da de kom kjørende med turnèbussen til hytten vår på sommerbeitet i Skáidi. Vi gikk opp i fjellet og etterpå skviset vi alle inn på den lille hytta og spiste biđus. For meg var det spennende å høre deres refleksjoner og perspektiv på det som for meg er så hverdagslig. Da ble jeg minnet på at det er stor avstand og forskjell på Bergen og Sápmi.

5. Hvordan er det å samarbeide med kunstner Joar Nango som kommer fra arkitektfeltet? (til forskjell fra dansefeltet? hvordan møtes dere i arbeidet?
Samarbeidet med Joar føles veldig bra. Vi tenker veldig godt sammen, vi har litt sånn samme forståelse for prosess. Jeg føler at vi begge har fått tilført noe nytt til våre kunstnerskap gjennom dette prosjektet. Jeg tenker ikke over at han er arkitekt og kunstner, men at vi møtes i dette samarbeidet med hele oss selv og finner veien sammen.

6. Hvordan er det å jobbe med Carte Blanche fra andre prosjekt?
Dette er første gang jeg skaper noe for et kompani og det er annerledes fra ting jeg har gjort før. Jeg har brukt litt tid til å kjenne meg trygg og bli vant til institusjons tilværelsen. Danserne er helt fantastiske, de er åpen, nysgjerrige og rause. En gruppe jeg har vokst sammen med og blitt glad i.

JOAR NANGO

1. Fortell oss litt om deg selv!
Jeg er arkitekt, men også kunstner. Jeg har vært overbevist om at jeg er kunstner siden tenårene. Jeg søkte meg inn på kunstakademiet, men kom aldri inn, så jeg valgte arkitekturstudiet i Trondheim istedenfor og likte det umiddelbart. Siden den gang har jeg jobbet med arkitektur og forholdet mellom mennesker og rom. Jeg jobber mellom begge disiplinene. Noen ganger kunst. Andre ganger arkitektur. Jeg er 43 år og har en fem år gammel jente og en samboer fra Canada. Vi bor i Tromsø. Min far er fra Masi i Kautokeino, og jeg er ofte på besøk hos slekt og venner. Jeg er sammensatt i mitt kunstneriske utrykk. Spørsmål om det samiske i arkitekturen er et stort tema for meg som jeg har jobbet med i snart 20 år. Jeg liker samarbeid og prosesser der jeg får utvikle meg og lære noe nytt.

2. Hva kan du fortelle oss om din kunsteriske visjon for dette prosjektet?
Elle Sofe er en kunstner jeg beundrer, og jeg har lenge vært interessert i å lage noe scenisk sammen med henne. Jeg kan ikke så mye om dans, men syns det er spennende å tenke på relasjoner mellom arkitektur og dans. Kropp, rom og materialitet satt i bevegelse. Jeg har jobbet mye med en slags pragmatisk materialestetikk som er hentet rett fra de bygdemiljøene i indre Finnmark hvor det menneskeskapte er lite og forgjengelig i det store åpne landskapet. Scenografisk og estetisk bygger prosjektet Birget på akkurat det; de billige plastmaterialene brukt i et nomadisk liv på vidda. Konseptutviklingen av prosjektet som jeg og Elle sammen har jobbet med, har jeg hele tiden tenkt på som en prosess. En reise vi deler sammen med danserne og de komplekse historiene i fornorskninga vi har valgt å bygge narrativet rundt. I den sammenhengen tror jeg det feil å snakke om en visjon. Det er mer en reise som vi deler.

3.Tittelen BIRGET – hva betyr den for deg?
Birget er et av mange samiske utrykk som er særskilt viktig i samisk språk. Det brukes ofte og det er kanskje litt for enkelt å bare oversette det til » Å klare seg». Jeg syns alltid det er interessant å bygge kunstprosjekter og utrykk utifra noen særskilt samiske konsepter eller verdibegreper. På den ene siden har vi benyttet begrepet i en litt sosiologisk og psykologisk forstand hvor vi undersøker hvordan disse menneskene vi har samlet historier fra har klart seg som samer når de er satt under et såpass stort og strukturelt press som fantes i fornorskninga. Hvordan har de klart seg som samer i et sånt oppvekstmiljø? Parallelt med det har vi jobbet med en scenografi som på en mer materiell og estetisk forstand leker med den praktiske nytte-estetikken som folket på vidda til daglig berger seg igjennom. Estetikken for å klare seg sjøl.

4. Hvordan har du jobbet med dette prosjektet f.eks med utgangspunkt i oppholdet i Kautokeino
Det var spennende å introdusere Carte Blanche for landskapet på den årstiden. Skábma (mørketiden) hadde akkurat begynt, sola var nesten borte og fargene i det frosne landskapet er til å ta pusten fra en. Selv for oss som kommer derifra og lever i det til daglig er det slik. For meg ble det også en mulighet til å reint praktisk bygge scenografien utfra dette miljøet. Alt fra scenografien er hentet inn fra de ukene vi hadde der oppe. Jeg har en stor rød sprinter som er mitt viktigste arbeidsverktøy. Å samle enkle ting og materialer fra miljøet er selve utgangspunktet for det rommet vi har bygd. Jeg har fokusert på å lage et enkelt og direkte utrykk som kommer som en naturlig forlengelse av miljøet vi er surret rundt i; En gammel sliten slede fra en av kautos mange sledesnekkere, en presenning fra Elle Sofes garasje, et tre hugget i ved skogen i Avzi, en gammel ventiflex duk jeg fant utenfor LKABs gruveinngang.

5. Du har bakgrunn innen arkitektur; hvordan er det å utvikle en danseforestilling i samarbeid med koreograf Elle Sofe?
Det er mye likt i de to kunstgrenene. De er begge grunnleggende som utrykksformer; språk før språket. Bevegelsen og rommet er de mest grunnleggende bestanddeler i menneskelige liv. Samtidig er disse disiplinene to fagfelt som er ganske lite utviklet i samisk sammenheng. Det ligger derfor også et spennende potensiale i å forme nye utrykk. Det mest krevende sånn forskjellsmessig syns jeg er fiksjonen og den lukkede tidsinnrammingen som ligger i det sceniske formatet. Det begynner når du kommer og slutter når du går. Jeg er vant til å jobbe mye med å viske ut disse grensene. Her har jeg prøvd å la dette ligge litt, men det er også noe jeg har vært interessert i å tilnærme meg. Det har vært spennende og lærerikt.

6. Hvordan er det å jobbe i Bergen og med Carte Blanche? Blir du inspirert av stedene du jobber og i dette tilfelle spesifikt Bergen og Carte Blanche?
Det er gøy å få jobbe med så utrolig dyktige kunstnere. Det har vært inspirerende, spesielt å høre og lære fra de velartikulerte danserne og måtene de uttrykker seg på. De er så tvunget inn i sin egen sosialitet. Jeg har jo en del introverte sider som også er viktige dimensjoner i min kreativitet. Det har vært inspirerende for meg å bli utfordra på det i denne produksjonen. Og Bergen er jo Norges vakreste by (etter Tromsø), og et sted hvor jeg har vært en del og fått tid til å treffe venner.