Siden 2014 har Ina Christel Johannessens arbeid med den fysiske kroppens tilstedeværelse i dansen og historiene som fortelles dreid seg i stadig større grad om store globale problemstillinger; natur, klima, biologisk mangfold og migrasjon. Hvor står mennesket med sin grådighet og destruksjon og kroppslig sårbarhet i møtet med naturen, som både er livsnødvendig, gavmild og vakker, rasende og destruktiv?

Hvis vi kaster et blikk tilbake på verkshistorien til koreograf Ina Christel Johannessen (ICJ) og Zero Visibility Corp (ZVC), ser vi noen forbindelseslinjer.

Terra 0 Motel og The Guest - felleskap og utenforskap
Forbindelsen til Terra 0 Motel (2014) er tydelig i The Guest, dvs. at vi befinner oss i et landskap som bestemmes av relasjonene mellom menneskene (danserne) som beveger seg i det. Hvordan orienterer og markerer vi oss i et åpent og udefinert rom? Hvilke erfaringer og erkjennelser kan vi håpe på her? I et ingenmannsland er det både muligheter og tomhet. Innholdet i begge verkene danner en kombinasjon av eierskap til landområder og migrasjonsproblematikk. Terra 0 Motel har et konkret scenografisk bilde: et hus står midt på scenen, med terrasse, bord og stoler, aktørene lager kaffe og koker suppe på poteter. På taket av huset er det montert et neonskilt der det står “Marina Motel”. Tilsynelatende konkret og realistisk, men absolutt ikke – forestillingen bygger på en tilstand, et emosjonelt rom og en stillstand. The Guest består for så vidt også av et konkret rom: gulvet som gjengir keramiske fliser, der alle fire sider er omsluttet av publikum. På gulvet tretten dansere som hele tiden gir publikum ulike perspektiver da deres direkte blikk og fysiske nærhet gir ulike lesninger alt ettersom på hvilken side man sitter. Tema er grenser og begrensninger. En av Albert Camus’ (1913-1960) mindre kjente noveller The Guest (L'Hôte) (som både betyr gjest og vert) fra samlingen L’exil et le royaume (1957) er det tematiske utgangspunktet for forestillingen. I denne novellen får vi kolonialismens eksistensielle krise i fanget: identiteter i en stadig vekselvirkning mellom konstruksjon og destruksjon. Dettegjenspeiler generelt de politiske spenningene i Algerie på 1950/60- tallet, der Algerie kjemper for å fri seg fra Frankrike som kolonimakt. Hvem er gjest, hvem er vertskap? En konkret setting, men igjen er resultatet abstrahert til en emosjonell, human setting, der publikum sitter som observatører. De kan ikke unngå å betrakte eller bli betraktet av publikum på andre siden av rommet, uunngåelig tilstede i samme bildet som dansernes kropper.

Forestillingen består av to deler som er ulike i uttrykk og innhold. I den første og lengste delen er det ideen om fellesskapet som styrer dynamikken i forestillingen. At alle bærer sorte kostymer og sekvensene med samdans understreker dette. I forestillingens andre del derimot er danserne i større grad individualisert gjennom personlige relasjoner og historier knyttet til vennskap, kjærlighet, sjalusi og avvisning. De to delene av forestillingen understrekes av musikken til Demdike Stare (engelsk technoduo) og Le Trio Joubran (palestinsk oudtrio) – de første kjent for sin eksperimentelle event-techno, og de siste for sin tradisjonelle palestinske musikk.

Forestillingens rytme skapes dels av vekslingen i bevegelsesmønsteret mellom en offensiv markering og en avventende passivitet. Den gjennomgående intensiteten forsterkes av dansernes desperate utbrudd. For eksempel i første del med Yaniv Cohens gråt og rop og i andre del Pia Elton Hammers appell til publikum om emosjonell støtte da hun blir bitt av Valtteri Raekallio, et bilde på erobreren som tar for seg i grådigheten og konsumeringen av et annet menneske.

Lysdesignen i første del gir assosiasjoner til den urolige pulsen i skiftet mellom mørke og flomlys som vi finner ved grenseoverganger. I gjentatte sekvenser i første del ser vi Line Tørmoen kaster Valtteri i gulvet, som så reiser seg igjen. Dynamikken i andre del preges i stor grad av skifter i relasjonene mellom inkludering og avvisning. Dette er en måte å betrakte selve migrasjonens vesen. I en tilstand av eksil, et emosjonelt og kontekstuelt utenforskap, kan vi oppleve en midlertidig tilhørighet, men også en type utbytting av menneskelige ressurser til det beste for et fremmed fellesskap.

I og med at publikum omgir forestillingen på fire sider, får vi en rolle utover bare å være en betrakter, vi blir involvert i det som foregår på en annen måte. Vi blir vitner, som mennesker som flokker seg rundt en ulykke eller en dramatisk hendelse. På hvilken måte kan vi si at The Guest er en dramatisk hendelse? I motsetning til Terra 0 Motel får vi her en opplevelse av et «oss» og et «dere». Det er noe prekært som står på spill i dette mellomrommet som skapes — det haster, samtidig som det eksisterer en evighet i sammenhengen mellom tid, rom og bevegelse.

Forestillingens rytme skapes dels av vekslingen i bevegelsesmønsteret mellom en offensiv markering og en avventende passivitet. Den gjennomgående intensiteten forsterkes av dansernes desperate utbrudd. For eksempel i første del med Yaniv Cohens gråt og rop og i andre del Pia Elton Hammers appell til publikum om emosjonell støtte da hun blir bitt av Valtteri Raekallio, et bilde på erobreren som tar for seg i grådigheten og konsumeringen av et annet menneske.

Lysdesignen i første del gir assosiasjoner til den urolige pulsen i skiftet mellom mørke og flomlys som vi finner ved grenseoverganger. I gjentatte sekvenser i første del ser vi Line Tørmoen kaste Valtteri i gulvet, som så reiser seg igjen. Dynamikken i andre del preges i stor grad av skifter i relasjonene mellom inkludering og avvisning. Dette er en måte å betrakte selve migrasjonens vesen. I en tilstand av eksil, et emosjonelt og kontekstuelt utenforskap, kan vi oppleve en midlertidig tilhørighet, men også en type utbytting av menneskelige ressurser til det beste for et fremmed fellesskap.

I og med at publikum omgir forestillingen på fire sider, får vi en rolle utover bare å være en betrakter, vi blir involvert i det som foregår på en annen måte. Vi blir vitner, som mennesker som flokker seg rundt en ulykke eller en dramatisk hendelse. På hvilken måte kan vi si at The Guest er en dramatisk hendelse? I motsetning til Terra 0 Motel får vi her en opplevelse av et «oss» og et «dere». Det er noe prekært som står på spill i dette mellomrommet som skapes — det haster, samtidig som det eksisterer en evighet i sammenhengen mellom tid, rom og bevegelse.

FUTRE og Frozen Songs - om fremtid og håp.
ZVC/ICJs produksjon FUTURE hadde premiere 1.september 2016 på Dansens Hus. I denne forestillingen er det, som tittelen antyder, konseptet «fremtid» som er tema. Å forestille seg en tid og et rom i fremtiden er en sentral del av menneskets forestillingsverden og fantasi, både estetisk og filosofisk. Scenen er spesielt velegnet for spillet mellom det samtidige kroppslige nærværet i tid og rom, som jo nettopp kjennetegner den levende scenekunsten, og fraværet: ideen, illusjonen, drømmen. Sagt på en annen måte utgjør kroppenes tilstedeværelse i rommet en forbindelse mellom fortid (erfaringen) og fremtid (ideen/konseptet). Dette gjelder også det tilstedeværende publikums kropper, minner, forestillinger og historier. Det er en forbindelse mellom produksjonene FUTURE og FROZEN SONGS (2017). FUTURE tar for seg barnet i relasjon til oss voksne som forbilder for fremtiden, FROZEN SONGS` utgangspunkt er frøet, naturens håp om overlevelse i fremtiden.

Det romlige perspektivet spiller en tematisk og konkret rolle i alle forestillingene til Zero. I TERRA O Motell er rommet utformet som et sted i ingenmannsland, der mennesker møtes tilfeldig: abstrakt og konkret på samme tid. I THE GUEST var det grensene som definerte det romlige aspektet ved forestillingen: grensen mellom danserne og publikum, grensen mellom bakgrunn og tilhørighet, grensen mellom danserne/menneskene i og utenfor fellesskapet. I FUTURE er scenerommet delt opp i ulike fragmenter, noen trange og begrensende, nærmest montere, andre åpne og inkluderende, der barn og voksne opplever et fellesskap.

Frozen Songs og When Monday Came: begjær, forbruk og økologisk krise.
De siste produksjonene til ZVC, utgjør en delvis gjennomført og delvis planlagt tetralogi (en sammenhengende gruppe av fire kunstneriske verk) med tittelen «Dreams in a stone valley» - om menneskets konfrontasjon med seg selv i møte med naturkrefter og livsbetingelser. To har hatt premiere: Frozen Songs (2017): her er Frølageret på Svalbard utgangspunktet, både i tema og research. En internasjonal bank med mangfold av frøarter for agrikultur viser at verden kjenner seg truet – og i særdeleshet av klimakrisen. When Monday Came (2019) ble mer aktuell enn ønsket. Skogbranner var et enormt utbredt internasjonalt tema i 2019. Kroppens utsatte møter med disse enorme, ødeleggende kreftene var skremmende i Australia, Russland, Amazonas. To forestillinger til var planlagt: The Innocent Face of Tragedy: om vulkan, flom, og 13-årige Omayras blikk før hun dør mens verden ser på. Om fotografen som vinner priser for fotografiet. The Desert (or abandonment): om forlatte bosetninger overtatt av ørken, om karbon, kull, diamanter, og om angrep på naturens biomangfold. Den tematiske overbygningen i tetralogien utgjøres av dynamikken mellom begjær, tap og død og den globale miljø- og klimakrisen. Vi begjærer og forbruker, enten naturen i seg selv, eller det som i neste rekke ødelegger naturen, til det vi begjærer er tapt. Noen ganger for alltid. Begjæret driver oss til selvdestruksjon i en rasende fart. Og med vidåpne øyne ser det nesten ut som om vi løper raskere og raskere mot vår egen undergang. Vårt behov eller begjær etter liv er faktisk den drivkraften som gjør livet mulig. Samtidig utgjør dette begjæret en ustoppeligkraft i form av sin grenseløse appetitt, som i neste rekke medfører ødeleggelse og død. Et skjebnesvangert paradoks.

Fra abstraksjon til empiri.
Vi ser en bevegelse fra abstraksjon mot empiri hos ICJ i løpet av den siste perioden og en gradvis bevegelse i valg av tematikk. Fra temaer der det kunstneriske konseptet og scenografien har utgjort det emosjonelle rommet, et abstrahert sted, til helt konkrete, fysiske steder eller hendelser. Selv om hun definerer sitt språk som narrativt, formidles det ikke en historie i tradisjonell forstand. Narrativiteten i ICJs verk består derimot av at forestillingene i seg selv er fortellende, det blir fortalt et mangfold av historier. Danserne bærer på mange historier i de ulike scenene, men historiene leder ikke videre, har ingen logikker, er derfor ikke lineære eller forklarende, men åpner for mange lesninger og fortolkninger.

Bevegelsen fra det abstrakte til det empiriske rommet har sitt utgangspunkt i det kunstneriske engasjementet for den faktiske verden vi lever i og hvordan vår tilværelse er på kanten av stupet, så å si. ICJ er opptatt av hvordan dette setter preg på våre individuelle og kollektive historier. Frozen Songs’ behandling av frøhvelvet på Svalbard er et fysisk faktum, og meget konkret – likeså Australias skogbranner som beskrives i When Monday Came. Det dreier seg om mer komplekse verk, som på et kollektivt og tidløst plan evner å utforske mennesket i relasjon til sin omverden.

ICJ og ZVC har tro på at kroppen, gjennom fysisk tilstedeværelse, dans og bevegelighet i det estetiske rommet kan gi publikum en ny eller litt annen vinkel på globale tilstander. Hele verden står på kanten av et stup, eller foran en stor endring, en endring som må skje. En ny bevissthet og ansvarsfølelse for omgivelsene og den naturen vi beveger oss i. En natur, eller livsvilkår som er absolutt nødvendig for overlevelse.

Det som også kjennetegner Ina Christel Johannessens arbeider, er betydningen av høy kvalitet på internasjonalt nivå. Nå kan man jo spørre seg hva kvalitet er. I dette tilfellet er det snakk om å hele tiden å søke mot de finstemte øyeblikkene der tanken møter bevegelsen. Kvaliteten befinner seg med andre ord i dansens mulighetsrom for å skape forbindelseslinjer og mellomrom mellom refleksjon og bevegelse. Eller rett og slett; bevegelser som refleksjonsrom.

ICJ og ZVC har tro på at kroppen, gjennom fysisk tilstedeværelse, dans og bevegelighet i det estetiske rommet kan gi publikum en ny eller litt annen vinkel på globale tilstander. Hele verden står på kanten av et stup, eller foran en stor endring, en endring som må skje. En ny bevissthet og ansvarsfølelse for omgivelsene og den naturen vi beveger oss i. En natur, eller livsvilkår som er absolutt nødvendig for overlevelse.

Det som også kjennetegner Ina Christel Johannessens arbeider, er betydningen av høy kvalitet på internasjonalt nivå. Nå kan man jo spørre seg hva kvalitet er. I dette tilfellet er det snakk om å hele tiden å søke mot de finstemte øyeblikkene der tanken møter bevegelsen. Kvaliteten befinner seg med andre ord i dansens mulighetsrom for å skape forbindelseslinjer og mellomrom mellom refleksjon og bevegelse. Eller rett og slett; bevegelser som refleksjonsrom.