Menneskets bevegelsesmønstre formes i stor grad av ytre omstendigheter. Vi vet at vi – i alle fall her i Norge ­– går til høyre i travle og trange gater, at vi hever glasset og skåler før vi drikker i festlig lag og at enkelte bruker tommelen svært mye mer enn før smarttelefonen ble en ekstra kroppsdel i vår digitale tidsalder. I språket heter det at vi beveges og røres ved av visuelle og sanselige inntrykk. Slik er det også, og i stor grad, når det kommer til det negative og sjelsettende. Kroppen formes av sorg og traumatiske opplevelser. I dansekunstner Geir Hyttens prosjekt grief will be our companioniscenesetter han kropper som har vært gjennom en praksis knyttet til sorg- eller traumearbeid, og ser hvordan disse utfolder seg på scenen. Det handler om økosorg, en ny normal og om å ikke kunne se seg tilbake.

Den romantiske tragikeren
Dystopien og tragiske fremtidsutsikter er noe som alltid er blitt utforsket og behandlet i kunsten. Det er først nå i nyere tid at dette direkte og i høy grad knyttes til idéen om en destruert natur og et ødelagt klima. I kunsten er verdens forfall stort sett illustrert gjennom det menneskelige forfallet – gjerne knyttet til moralsk og etisk forfall – i form av kriger, religiøse tolkninger, sykdom og død. Det finnes døds- og krigsguder i alle hjørner av verden – fra norrøn mytologi, egyptisk religion til haitisk tradisjon. Dette er blitt tolket i både billedkunst, skulptur og dans. I kristen tradisjon ser man selvsagt til dommedagsprofetien og illustrasjoner av mennesket i evig pine, som en påminnelse om hva som venter den som ikke lever livet etter boka. I scenekunsten har tragedien fungert som en påminner om at livet her på jorden for det individuelle mennesket også kan gå til grunne.

Idéen om undergangen og den tragiske skjebnen har fostret mye kunst og har slik en slags romantisk side ved seg. Dette ser man i hvordan man som kunstpublikum forstår narrativ i både billedkunst, musikk og på scenen. Et komplisert sjeleliv og en tragisk skjebne er knyttet til kunstnerskaper så vel som karakterer og fiktive skikkelser som vi kjenner gjennom kunsten. En person som romantiserer det tragiske ved tilværelsen, den romantiske tragikeren – emoen om du vil – har på denne måten lagt premisser for hvordan kunst blir forstått. Og her kommer et viktig poeng: Oftest er det den individuelle historien og subjektet som leder an i disse narrativene, der knusende hjertesorg eller blodig hevnlyst drar historiene fremover.

I dagens tragedier ser ser flere kunstnere av samtiden ut på det som foregår rundt oss heller enn å se innover på egen person. Det handler om ødeleggelser som går dypere enn det personlige og som involverer flere enn dem som velger å følge med. Det kollektive tapet av naturen som vi kjenner den blir nå et nytt kapittel i hvordan vi skal forstå kunstuttrykk. Økosorgen er den nye tragedien.

Økotragedien
Økosorg er et relativt nytt begrep som viser til en emosjonell reaksjon og tilstand knyttet til frykten for å miste flora, fauna, naturresurser og alt det som kloden har vært. Målinger som viser blant annet drastiske endringer i klima, issmelting og rovhogst av urskog har vært et faktum siden andre halvdel av 1900-tallet. Sorgen er knyttet til hvordan kloden har blitt og blir utnyttet, og blir i stor grad uttrykket av dagens unge mennesker som tar et oppgjør med eldre generasjoner og deres kapitalistiske verdensforståelse og følgende misbruk av moder jord.

Når man skriver om økosorg må man også nevne begrepet antropocen. Antropocen er det deler av miljøfilosofien vil kalle tiden (den geologiske epoken) vi nå er inne i; en tid hvor menneskelig påvirkning er en avgjørende faktor for jordens videre utvikling. Det vil altså si at det man sier skjer naturlig eller organisk i naturen, fra nå av ikke er naturlig; det er et resultat av mennesket. Slik må teknologien som har vært med på å ødelegge naturen legge premisset for den kollektive redningsaksjonen av det som er igjen. Boken After Nature – A politics for the Anthropocene (2015) av jussprofessor Jedediah Purdy satte begrepet på dagsorden. Boken drøfter hvordan menneskeheten har kommet der vi er i dag; fra opplysningstid og den industrielle revolusjonen la grunnlaget for både hvordan det moderne mennesket forstår naturbegrepet, til hva som ligget til grunn for den kapitalistiske utnyttelsen av naturresursene. Vi vet at vi i dag, på grunn av blind – ignorant om du vil – individfokusert livsstil, står fremfor en ekstrem utfordring. Om man ikke endrer kursen vil dommedagsprofetien være mer reell enn man tror. Og hva gjør dette med kroppen?

Antiromantisk dans – realitetsdans
Dansekunstner Geir Hytten har en bachelorgrad i samfunnsgeografi, og prosjektets utgangspunkt trekkes fra kunnskap han tilegnet seg i løpet av studietiden. Forestillingens tittel kommer fra en bok, skrevet av professor i sosiologi Kari Nordgaard. Boken handler om den sosiale og kollektive fornektelsen av klimaendringene. Hytten fascineres av hvordan menneskene står eller beveger seg i flux – altså står stille sammen og koordinert i sin ignoranse. Vi vet at det vi gjør må endres, men ansvaret er ofte lagt på individuelle handlinger istedenfor politiske initiativ. Hvorfor? I følge psykologien må økosorgen være vår følgesvenn – vi må leve med idéen om en ødelagt realitet for å kunne komme oss videre. Ved å forstå mennesket som en del av naturen skapes en helhetlig kultur som gjennomsyrer handlinger på praktiske, politiske og personlige plan, og vil være et alternativ til den individualistiske kapitalismen.

På samme tid spør Hytten hvorfor det er lettere for oss å se for oss en dystopi og en tragedie. Som tidligere drøftet er kunsten full av dystopiske fremtidsskildringer. Filmmediet har særlig mange eksempler på dette. Jordens undergang har blir skildret gang på gang på kinolerretet. Dette gjør at Hytten i sitt prosjekt ønsker å unngå det dystopiske, nettopp fordi denne forestillingen er enklere å lene seg til. Han vil unngå representasjon og dekonstruksjon, og heller bevege seg inn i symbolikken med mantraet: Dekonstruksjon er enkelt; semiotikk (symbolbruk) er vanskelig. Slik har det vært logisk å se til ritualet, som alltid vil være koblet til det symbolske. Her skapes en kroppslig og danserisk praksis, som handler om den tidløse kroppen. Hytten undersøker den sceniske naturen i relasjon til hvordan vi ser på natur som konsept, og spør om man skal forstå naturen som kunstig og dermed akseptere antropocenens representasjon og dekonstruksjon ved å sette mennesket i sentrum? Eller er det på tide å sidestille oss med det ikke-menneskelige og gi det aktørskap?

Hovedpoenget i denne realitetsdansen er at publikum skal få oppleve bevegelsene samtidig med utøveren. Kroppen organiseres som jordskorpen, der ting lever og dør samtidig. Hytten tror på dansen som transformasjon – at aktørskapet som ligger til bevegelsene skal kunne endre noe i publikum. Det handler om å kunne kalle på det imaginære, både for publikum og aktører.


Referanser:
https://www.vl.no/kultur/anmeldelse/2020/07/16/okosorg-var-nye-folkesykdom/
https://www.dagsavisen.no/debatt/2020/12/15/hvordan-takler-vi-okosorg/
https://www.lesleyhead.com/blog/grief-will-be-our-companion-in-climate-change
https://www.salongen.no/13960/