Ingun Bjørnsgaard Prosjekt er ett av flere kompanier som har mistet støtten fra Kulturrådet, og fremtiden er dermed mer usikker enn på lenge. Dette til tross for stor etterspørsel nasjonalt og internasjonalt, med gjestespill i både Peru, Tyskland og Italia samt Norgesturné bare i inneværende år. Samtidig skal hun og resten av kompaniet holde fokus på den nært forestående premieren av hennes nye forestilling Uncoordinated Dog, som finner sted på Dansens Hus 10. oktober.

Sett i lys av diskusjonen og ikke minst Bjørnsgaards betydning og posisjon som en av landets fremste koreografer de siste over 20 årene, er dette en situasjon som med all mulig tydelighet viser hvor skjør og uforutsigbar situasjonen er og kan være for kunstnere som arbeider i det såkalt frie feltet.

I et historisk perspektiv er det også interessant at fire av danserne i den nye forestillingen var med i de aller første forestillingene til Ingun Bjørnsgaard på begynnelsen av 90-tallet. Sigrid Edvardsson, Marius Kjos, Torunn Robstad og Gry Kipperberg er alle markante dansere, som i dag kanskje ikke danser like mye som tidligere, men som nå entrer scenen på nytt sammen med Ingun Bjørnsgaard som koreograf.

I Uncoordinated Dog ser Bjørnsgaard nærmere på det vakre men også brutale i aldringsprosessen. Mange opplever at man på sett og vis er uforanderlig, kanskje ikke i det ytre, men på et indre plan. Eller er vi kanskje høyst foranderlige men fortsatt «den samme»? Dansere har et litt annet forhold til alder enn folk flest, der for eksempel pensjonsalderen for danserne i Nasjonalballetten er 41 år. I samtidsdansen er likevel det å se utøvere i alle aldre på scenen del av en større diskusjon om nettopp større mangfold på norske scener for samtidsdans; for slik å få tilgang på et større spekter av menneskelig erfaring og opplevelse. Ingun Bjørnsgaard løfter dette tematisk frem i sin nye og forhåpentligvis ikke siste forestilling.