Psykisk helse er et mystisk domene. Selv om et klart hode og en sunn psykisk helse er en livslang ambisjon – noe som det moderne mennesket er villig til å investere mye tid og penger i å forfølge – er det de ustabile og skjøre hodene vi stadig blir fascinerte av i kunst og populærkultur. Romantiseringen og eksotifiseringen av «det forstyrrede kunstnersinnet» er en tydelig del av hvordan man ser på, forstår og definerer kunst. Denne fascinasjonen gjenspeiles i alt i fra hvordan man snakker om kunstnere som Edvard Munch, Vincent Van Gogh, Oscar Wilde og Virginia Wolf, til populærkulturelle fenomener som blant annet skildringen av bipolariteten til Even i Skam, karakteren Jack Torrance i The Shining, Lady Gaga i musikkvideoen Marry The Night og filmkarakteren The Joker. Det er også et vitalt element i psykoanalysens to grunnleggende menneskesyn; det klassiske og det romantiske.

Innledningsvis i sin hovedoppgave, Psykoanalytiske perspektiver på kunst, En undersøkelse av den kreative impulsen og kunstnerisk motivasjon (2018), skriver Marius Engstrøm: «Basert på et klassisk syn er den kreative impulsen en respons på noe traumatisk, konfliktfylt eller begrensende i kunstnerens indre. Motivasjonen for kunstneren er å lindre eller reparere dette … I et romantisk syn er den kreative impulsen en positiv iboende kraft i oss som kan forhindres eller begrenses av miljøet rundt. Motivasjonen i kunstnerisk arbeid består i å gi livet mening og individet mulighet til å uttrykke sine idealer og frihet». Kunstneroppgaven defineres som en måte å håndtere eller unngå begrensninger satt av psykiske eller ytre hindringer.

Det er nok mange årsaker til hvorfor man opp gjennom historien har sett på psykiske lidelser med både fascinasjon og avsky. Det at sinnet ikke kan fjernes fysisk i fra menneskekroppen og studeres, som de mer håndfaste kroppsdelene, er like mystifiserende som medisinsk begrensende. Slik har psykiatrien historisk gått slentrende etter de andre grenene av medisinen og har resultert i en behandlingstradisjon som gjør seg best på film. Fra å ha vært nedhysjet og skjult bak lukkede dører har vi de siste årene opplevd en betraktelig større åpenhet, aksept og interesse for psykiske lidelser og diagnoser.

Her til lands har et økt fokus kulminert i en slags felles nasjonal interesse for psykiatri. Dette har manifestert seg i utallige bøker, podcasts og blogger som omhandler alt fra hypersensitivitet og sosial angst til tyngre psykiske lidelser som schizofreni, depresjoner og anoreksi. Selv i dagligspråket bruker vi i dag uttrykk som «å angste» eller «å ha angst for» når man omtaler ting man ikke liker. Psykisk helse har blitt elevert fra hvite polstrede seller i kjent «Gjøkeredet-stil» til rosa plysjputer og Instagram-kontoene til influencer-kjendiser som blant annet Sofie Elise, Linnea Myhre, Camilla Pihl og Annijor. Her går hverdagsrefleksjoner fra stormfulle hoder hånd i hånd med rabattkoder på klær og skjønnhetsbehandlinger. Fokuset har altså gått i fra det kunstneriske produktet som kommer i fra et konfliktfyllt hode til selve hodet – og gjerne da selfie-portrettert.

Å være et talerør for psykiske lidelser har slik gått i fra å være en profesjonsspesialitet innen psykiatrien til å være et springbrett og karriereplattform inn i celebritetenes mer og mer utvannede rekker. Dette er kanskje en unødvendig hard og bagatelliserende beskrivelse, da en hver normalisering av psykiske lidelser er verdifull, men man må spør seg om den høyst moderne kapitaliseringen av sykdom er med på å forstene vår forståelse av menneskesinnet. I tillegg til normalisering og aksept skaper det en mulig overdrevet sensitivitet i form av hvordan man for eksempel forstår angst, fobi og god gammeldags redsel. Om overdiagnostisering er de-humaniserende er en annen diskusjon som jeg ikke skal ta her.

La oss heller snakke om schizofreni, det tematiske utgangspunktet for Plire Multi Dance og Tundras forestilling Human. Her skaper møtet mellom film, dans og lyd et portrett av sykdommen. Regissørene Tharan Revfem og Espen Haslene ønsker å åpne opp for en bredere forståelse av hva schizofreni kan bety. Psykiske lidelser er altså noe uforstående og mystisk, og gjennom dans og bevegelse undersøkes dette non-verbalt. Dette er svært verdifullt for utvidelsen av både forståelse og sympati for psykiske lidelser. I en tid der ord og bilde regjerer for hvordan vi forstår, er det verdifullt å se hvordan kroppsliggjøring fungerer meningsbærende og kan utvide og gi nye perspektiver.

Plire Multi Dance og koreograf og regissør Tharan Revfem har siden 1999 jobbet med en tverrfaglig orientering og krysninger av dans og visuell teknologi. Revfem jobber også med film som bevegelses-koordinator og har koreografert for både film, tv-produksjoner, musikkvideoer sceneshow og artister. Tundra*, som er et kreativt visuelt studio i Oslo og London ledet av regissør og kreativ leder Espen Haslene og art director Karine Faou, arbeider med både kommersielle og artistiske prosjekter. De har vunnet flere internasjonale priser i både film og design.I Human setter Plire Multi Dance og Tundra sammen dans og videoprojeksjon, som en måte å kunne utforske i det kroppslige uttrykket av psykiske lidelser – hvordan man som utenforstående kan prøve å forstå litt mer og se mennesket bak lidelsene. Utgangspunktet var schizofreni.

Begrepet schizofreni, som i dag defineres som en av de mest alvorlige psykiske lidelsene, ble introdusert av psykiateren Eugen Bleuler i 1908. Siden den gangen har innholdet i dette begrepet endret seg utallige ganger. I dag brukes det om en lidelse som kan utløse vrangforestillinger, tankeforstyrrelser og hallusinering. Sykdommen, som vanligvis er langvarig, påvirker i stor grad realitetsoppfatningen, tanker og følelser; tilstander som kan oppleves skremmende, forvirrende og er for mange svært vanskelig å leve med.

Mistolkninger av lidelsen har tidligere gjort seg gjeldende i populærkulturen, der sykdommen ofte har blitt fremstilt som en personlighetsforstyrrelse definert som en form for splittet personlighet: Den syke hopper mellom to eller flere personligheter, noe boken Dr. Jekyll and Mr. Hyde er et klassisk eksempel på. Dette narrativet er brukt i flere filmer, noe som skaper et usant og overdramatisk bilde av lidelsen, og sammenkobler den med kriminalitet, avvikende seksualitet og negative personlige trekk. Innskrivinger av stereotypier er et svært dårlig trekk ved filmen som moderne historieforteller, som også former dagligspråket der man kan beskrive noen som endrer mening eller standpunkt som «schizo».

Slik blir forestillinger som Human viktige faktorer i å nyansere lesingen og forståelsen av schizofreni og andre psykiske lidelser. Med en ambisjon om å se forbi det stereotypiske ønsker Revfem og Haslene å åpne opp for et uttrykk som handler om å bli kjent med mennesket bak sykdommen. Alt det visuelle som lager scenerommet rundt danseren er kun laget med danserens kropp - ingen andre grafiske hjelpemidler eller lignende. Utøverkroppen fungerer slik som et slags kreativt dogme. Human utforsker det kroppslige uttrykket som blir skapt av psykiske lidelser og hvordan kroppen uttrykker hodets mentale tilstand. Revfem og Haslene vil gjerne gi mennesket bak diagnosen en mulighet til å kunne være i fokus, helt ærlig, fritt og nakent. De vil ikke se på den syke utenfra eller fordømmende, men heller inkludere og åpne opp for dialog.

Gjennom den levende og sensoriske menneskekroppen fortelles historien om mennesker; om levd liv og erfaringer. Uttrykket er åpent for tolkning og vil slik bare kunne utvide vår forståelse av disse lidelsene. De kan også få oss til å bruke andre ord enn «lidelse» for å beskrive dem. «Gjennom en sår, intens, vakker, ærlig og frustrerende kamp ønsker vi å kaste lys på menneskets psykiske utfordringer og røske litt opp i publikums følelser», sier Revfem og Haslene om prosjektet.

Kilder:
https://psykologtidsskriftet.no/anmeldt/2016/07/schizofrenibegrepet-under-press
https://sml.snl.no/schizofreni
https://www.nrk.no/dokumentar/_-folk-kan-bli-veldig-redd-meg-1.14670518