Mulighetskroppen og arketypen

Prosjektet Jezebel tar for seg flere arketyper av svarte kvinner fra både historie og populærkultur. En av disse er blitt videreutviklet i det som kalles video vixens; kvinnene i hip-hop-musikkvideoer som med en tydelig og spisset seksuell fremtoning og attitude lenge var en typisk attributt ved hip-hop-estetikken. Hvordan kom du på at du ville undersøke denne kvinneskikkelsen gjennom dans og bevegelse?
Idéen ble faktisk til da jeg reiste rundt i Norge på en DKS-turné. Midt i en samtale spurte jeg plutselig: Jeg lurer på hvor det ble av the video vixens? Jeg måtte da forklare hvem disse kvinnene var, og samtalen utviklet seg ganske raskt til å omhandle hip-hip-kulturen som helhet og hvordan kvinnen har beveget seg innenfor den. Imaget og estetikken som er knyttet til video-vixens er fremdeles der, selv om man i dag sjelden bruker dette begrepet. For meg ble det et spørsmål og en etterspørsel om kvinnene som via MTV og musikkvideoer var tydelige og tilstede gjennom tenårene mine. Som en av de eneste representasjonene av sorte kvinner på 90-tallet var disse kvinnene med på å utvikle mitt eget selvbilde. I dag ser jeg nye og videreutviklete versjoner av dem, mye takket være sosiale media og internettkulturen. Heller enn å være stumme utnytter kvinnene nå språket og estetikken som definerte dem – man kan kanskje kalle det for en slags frigjøring eller en utjevning innenfor hip-hop-feltet. Å gjenoppdage dette fenomenet ble utgangspunktet for prosjektet Jezebel. Her undersøkes hvordan jeg forholder meg til min egen iscenesatt kropp ved å spør hva kroppen kommuniserer fra scenen.

Hvordan oppfattet du den gangen video vixenene?
Jeg synes de var veldig kule, selv om hele hadde noe tosidig ved seg: På en side hadde det en slags skjult definisjonsmakt som jeg ikke forsto på det tidspunktet. Kvinnene var stort sett light skinned, selv om noen få var mørkere som meg selv. På den andre siden påvirket det meg direkte ved at det fikk meg og vennene mine til å bevege oss på en spesifikk måte når vi var ute og danset eller var sammen med gutter. I dag ser jeg også hvordan denne måten å vise svart femininitet er knyttet til kapital og velstand, og slik defineres av popularitet og å passe inn. Narrativet i musikkvideoen hadde stor påvirkningskraft på meg, og gjorde at jeg ville passe inn i denne rammen.

Selv husker jeg disse musikkvideoene veldig godt, og som du poengterer, så analyserte heller ikke jeg det som ligger i å vise fram en vakker kropp og en spesifikk. Oppfattet du et mangfold i den rammen du beskriver, eller så du det hele som noe ensformig og lite justerbart?
Bildet av the vixens var ganske ensformig, selv om jeg oppfattet dem som mektige og absolutt ikke som ofre. Dette ensformige bildet ble endret av måten Lanisha Cole ble fremstilt i en musikkvideo med Pharrell Williams. Her fikk et annet forhold og en annen dynamikk oppstå. Oppgaven til Cole i videoen handlet ikke om forførelse eller sex, og slik oppfattet jeg det som mer «ekte og avslappet» (Menzo understreker anførselstegnene med hendene) med en annen form for interaksjon mellom rapper og kvinne.

Opplevde du at kvinnene ble strategisk objektivisert av the male gaze? Du refererer jo til dem som mennesker som innehar makt.
Disse kvinnene hadde som sagt mye å si for min egen utvikling som svart kvinne, men på et tidspunkt ble også mitt unge, naive og beundrende syn utfordret. Rett før jeg startet arbeidet med Jezebel satt jeg på en følelse av frustrasjon knyttet til tematikken og den generelle fremstillingen av sorte kvinner. Jeg ble utmattet av å se de samme bildene gang på gang. Dette er stereotyper som jeg selv ønsker å gi slipp på: Media former både hvordan andre, men også meg selv, ser på kroppen min. Prosjektet fikk meg til å forstå kompleksiteten som ligger i dette universet og at vi som publikum spiller en stor rolle i det hele. Slik ble prosjektet til noe mer enn et rop for feminisme og likestilling – det innehar ulike lag med kompleksiteter og motsetninger, noe som gjør det spennende å jobbe med.

I dag blir altså the vixen sett på som et forbilde og man ser mange kjente kvinner – også hvite kvinner – som villig stiller opp som video vixens. Senest så man Kylie Jenner i videoen til låten WAP av Cardi B og Megan Thee Stallion, og igjen ser man hvordan sex og en slags sex-selv-bevissthet tangerer med makt og penger. Jezebel-skikkelsen var derimot til for andres nytelse. Hvordan bruker du kropp, dans og koreografi for å si noe om dette?
I prosjektet skiller jeg på Cherish som jezebel og Cherish som dansekunstner i scenekunstfeltet. Som et bilde på jezebel, og sett i lys av #MeToo- og #WeToo-bevegelsen, var det fint å skape en dialog og et sted der man kunne snakke åpent og kritisk om sameksistensen i feltet. I dette savnet jeg likevel meg selv. Under et intervju ble jeg oppmerksom på usikkerheten som ligger i tiltrekningen til min egen kropp. Ser man i scenekunstfeltet og teateret har man også her idéer om hva maskulinitet og femininitet skal være; der den «myke og sarte» danseren, som bygger på et bilde av femininitet, aldri resonnerte med meg og min kropp. (Igjen poengterer Menzo ordbruken med fingrene). I det øyeblikket forsto jeg at også her har mennesker blitt ofre og definert av gamle forståelser og idéer. Slik ble Jezebel et prosjekt som også snakker om dette. I en tid der nakenhet er mye brukt på scenen ble jeg utilpass av å se meg selv eller en lignende kropp naken. Dette kom av at jeg ikke var vant til å se kroppen min på scenen. Denne kroppen er på en måte låst til musikkvideoer og populærkultur, og blir derfor også ofte definert som et offer. Slik åpnet prosjektet opp en interessant, men samtidig skremmende vei, der jeg fikk lov til å utforske bildet av en kropp som rører seg på en seksuell måte, men på en måte som ikke defineres av teknikker eller å vere urban, contemporary eller vestlig. Jeg ønsket å bringe inn det seksuelle både på grunn av den evige assosiasjonen til the vixen, men også for å utfordre de satte kroppene i teateret. Da jeg startet arbeidet ville jeg blitt mindre sjokkert av å se deg naken i teateret enn å se en annen sort kvinne naken, nettopp fordi jeg sjelden så nakne sorte kvinner i teateret. Nå tenker jeg heldigvis ikke slik lenger.

Vil du si at prosjektet handler om å prøve å utvide forståelsen av stereotypene heller enn å fremstille noe som allerede finnes?
Definitivt. Prosjektet begynte med en lyst og et behov for å kritisere og å kunne transformere dette til å åpne opp et nytt univers som ville fungere i teateret. Jeg startet fra stereotypene –klisjéene om du vil – og arbeidet videre ut i fra dem. Her handler det mye om sex og hvordan sex selger. Jeg er derimot ikke interessert i å vise frem sex eller en sexy kropp, men heller bruke for eksempel twerking – som kan leses som noe veldig seksuelt ­– til å uttrykke nye idéer: Å ville skape en konkret form av den hyperseksuelle idéen om den sorte kvinnekroppen, samt en ny idé om kvinnen i videoer og rap-tekster. Tekstene er svært eksplisitte og direkte, der ordet bitch er særlig mye brukt. I den typiske musikkvideoen ville den mannlige rapperen sjelden si bitch direkte til vixenen, selv om jeg oppfattet at han refererte til henne da han brukte dette ordet. Arbeidet har handlet om å samle disse lagene av tolkninger og forståelser. I prosessen møtte jeg flere arketyper som resonnerer med fortid og slaveri, og som fikk meg til å innse hvordan flere karakterer og stereotyper i samtiden bærer på problematisk bagasje: At idéer om og velkjente bilder av den sorte kvinnekroppen er et resultat av historien der andre har vært historiefortellere.

Var det i dette tilbakeblikket i historien at du fant the jezebel?
Det stemmer, og da snakker vi ikke om den bibelske karakteren Jezebel, men om den sorte arketypen jezebel. Man har også the mammy og the saphire. Mammy er en fyldig og omsorgsfull sort kvinne som mellom annet har fått leve videre gjennom det amerikanske pannekakemerket Aunt Jemima. The saphire er kanskje mest kjent som the angry black woman. The jezebel er en hyperseksuell kvinnelig stereotype som i samtiden manifisteres blant annet gjennom the gold digger-personaen. Dette er en kvinne som er avhengig av mannen, både seksuelt og økonomisk. Alle disse arketypene, som er figurative idéer og narrativer om hva svart kvinnelighet har vært og skal få være, var viktige utgangspunkt i starten av prosessen. Jeg definerte dem som tre landskaper; alle spesifikke, men samtidig dynamiske og justerbare.