Kvinnen som metafor

Heller enn å konstatere ønsker de to å understreke det åpne, formlige og relative ved kvinneligheten gjennom kropp og bevegelse: Å kunne åpne opp metaforer for å presentere den udefinerbare kvinnen.

Parisfødte Caroline Eckly, som de siste 12 årene har jobbet i Carte Blanche i Bergen, har i løpet av sin 23 år lange karriere jobbet med flere av verdens ledende koreografer. I arbeidet med dansen stiller hun stadig nye spørsmål til hva rollen til utøveren skal være, og hun er interessert i å undersøke kroppslige kvaliteter som baseres på et dyptgående og ærlig samspill mellom koreograf og utøver. Hun arbeidet for første gang med koreograf Marcelo Evelin i 2016, som da skapte forestillingen The Who of Things for Carte Blanche. Eckly satte stor pris på arbeidet og hvordan det balanserte noe hun beskriver som food for thought med en åpenhet og generøsitet for tolkning. Evelin ble født i Teresina i Brazil og vokste mellom annet opp med urfolk i Amazonas der hierarkiet mellom mennesker, dyr og planter står likt. Siden den gang har han bodd mellom annet i Nederland, USA og Japan og har jobbet verden rundt. I tillegg til å jobbe med dans og koreografi har han arbeidet med ulike disipliner og medier, fra fysisk teater, musikk, installasjon, video til site-specific-forestillinger. Mange av prosjektene har omhandlet annerledeshet og former for tilnærming og åpenhet. Prosjektet and yes I said yes I will yes bruker blant annet kvinnelighet som utgangspunkt, et utgangspunkt som kan tøyes og knas for å skape, skrive og danse.

Kropps- og meningstransformasjon
«I shall speak about women's writing: about what it will do. Woman must write herself: must write about women and bring women to writing, from which they have been driven away as violently as from their bodies – for the same reasons, by the same law, with the same fatal goal. Woman must put herself into the text – as into the world and into history – by her own movement».
Fra Medusas Latter (1975) av Hélène Cixous

Slik åpnes essayet The Laugh of Medusa av forfatter og kritiker Hélène Cixous. Siden 70-tallet har denne radikale feministen brukt pennen til å dekonstruere argumentasjon og kjente narrativer for å utfordre strukturene ved den patriarkalske tenkemåten. Eckly og Evelin startet arbeidet med and yes I said yes I will yes med å lese essayet; en tekst der Cixous foreslår et slags ultimatum: Kvinner kan enten velge å forbli fanget av et språk som ikke tillater dem å uttrykke seg selv, eller velge å bruke kroppen som kommunikasjon og kanskje også foreslå et nytt språk og en ny forståelse av hva en kvinne kan være. I teksten kaller hun kvinnekroppen et sort og ukjent kontinent; en mørk og skummel skog som ingen tør å gå inn i. Dette gjorde Eckly og Evelin interessert i å entre denne skogen ved å benytte kropp, bevegelse og koreografi som en måte å skrive på. Kroppen er det ultimate verktøyet for selvuttrykkelse. Slik vil kroppen fungere som meningstransformator ala Cixous skrift.

Et arkiv av farlige kvinner
«We must kill the false woman who is preventing the live one from breathing».
Fra Medusas Latter (1975) av Hélène Cixous

Kvinner i opposisjon; kvinneskikkelser som i sin særegenhet virker truende mot uttalte sannheter, ble en del av den kreative prosessen ved at Eckly og Evelin utviklet et arkiv av billedlige referanser fra film, kunst, historie, mytologi og populærkultur. Arkivet markerte deres felles interesser og fikk slik lov til å påvirke arbeidet videre i prosessen. Her fant man blant annet spanske feministkollektiv, den mytologiske skapningen Medusa, hekser, prestinnen av Delphi, Salome og femme fatales fra italienske filmklassikere. Medusa er en mytologisk figur som kanskje lever best som logoen til det italienske motehuset Versace,’ der hun sammen med en gresk meanderbord pryder blant annet badebukselinninger og silkeskjorter. Den originale historien er derimot mindre glamorøs: En kvinne som etter å ha blitt voldtatt blir omskapt til et monster med slangehår som forvandler alle som ser henne i øynene til stein. Hva er det denne mytologiske skikkelsen forteller? At en kvinnes urett i all fremtid vil påvirke dem som ser på henne – et møtende blikk som straffes av den straffede? Det sier noe om reaksjonen blikket – the gaze – skaper, om det så er avsky eller medfølelse. I mange land straffes fremdeles den voldtatte kvinnen for volden som er påført henne. Det er som hekseavrettingene som skjedde ved drukning, der kvinnen var skyldig om hun overlevde og uskyldig om hun døde. Heksen er forøvrig blitt et yndet objekt i både teoretiske og kunstneriske kretser. Som et evig symbol på den opponerende kvinnen – den farlige kvinnen som med sin kunnskap motsa både kirke og start – har heksen billedgjort en kvinnelig kraft og autoritet. I kunst, litteratur, film og populærkultur finnes karakterer og arketyper som snakker et lignende språk som Cixous: Buffy The Vampire Slayer, Suspiria-filmene, Prestinnen Pythia og Salome. I dansehistorien er det kanskje Mary Wigmans Hexentanz (først vist i 1914) som står tydeligst frem. Stykket, som var med på å definere ekspresjonistisk dans, gikk i opposisjon til den klassiske balletten og viste Wigman dansende med rigide og harde armbevegelser ikledd en maske.

Det sier noe om reaksjonen blikket – the gaze – skaper, om det så er avsky eller medfølelse. I mange land straffes fremdeles den voldtatte kvinnen for volden som er påført henne. Det er som hekseavrettingene som skjedde ved drukning, der kvinnen var skyldig om hun overlevde og uskyldig om hun døde. Heksen er forøvrig blitt et yndet objekt i både teoretiske og kunstneriske kretser. Som et evig symbol på den opponerende kvinnen – den farlige kvinnen som med sin kunnskap motsa både kirke og start – har heksen billedgjort en kvinnelig kraft og autoritet. I kunst, litteratur, film og populærkultur finnes karakterer og arketyper som snakker et lignende språk som Cixous: Buffy The Vampire Slayer, Suspiria-filmene, Prestinnen Pythia og Salome. I dansehistorien er det kanskje Mary Wigmans Hexentanz (først vist i 1914) som står tydeligst frem. Stykket, som var med på å definere ekspresjonistisk dans, gikk i opposisjon til den klassiske balletten og viste Wigman dansende med rigide og harde armbevegelser ikledd en maske.

Ritualet / seremonien
«I am for you what you want me to be at the moment you look at me in a way you've never seen me before: at every instant».
Fra Medusas Latter (1975) av Hélène Cixous

and yes I said yes I will yes, en tittel som er like abstrakt som klokkeklar, skaper et rytmisk uttrykk som viser til en slags konstant lydighet i både ord og handling. Skal jeg være subjektiv i min tolkning av den, så skaper den småbanale sammensetningen av ord – og da koblet til Cixous skrift – filmatiske bilder av to kvinnelige stereotypier: Den trofaste, pliktoppfyllende husmoren og den tilbøyelige og villige hora; to skikkelser som begge fungerer underlegent mannen i måten de tar kommando. Dette er dog skikkelser som ikke interesserer de to skaperne av forestillingen. Tolkningen skal være åpen, og gjerne uaffektert av deres teoretiske inngang og billedlige inspirasjonsarkiv. Ser vi igjen på tittelen, men denne gangen oppbygningsmessig, så går den nesten i sirkel og da med en tydelig 8-takt. Sier man den mange nok ganger etter hverandre, blir det nesten en messende og mantralignende strofe. Eckly og Evelin er opptatt av å presentere et seremonielt rom for publikum. Sittende i sirkel iakttar publikum Eckly sine dansende handlinger. Her er det nettopp kroppen som fungerer som et verktøy for uttrykk; et uttrykk for metaforer for ulike kvinner og kvinneskikkelser. At publikumssetene danner en sirkel viser til behovet for å bli iaktatt. Slik ønsker Eckly å nå en slags forhøyet tilstand. Lik et rituale ønsker hun å få kroppen til å snakke – å skrive. Prosjektets internasjonale dimensjon, representert av de ulike aktørene som alle kommer fra ulike steder i verden (Europa, Sør-Amerika og Asia) gjør denne «spirituelle tilstanden» til noe allment, da dette er et fellestrekk som finnes i mange ulike kulturer og som ikke nødvendigvis må være definert av tid og sted. Slik ble det naturlig å fjerne blikket til den dansende Eckly. Når man ser definerer man. Derfor danser Eckly i blinde. Øynene er malt på øyelokkene. Dette performative grepet skaper både poetiske aspekter, men også en form for frihet.

Eckly og Evelin er opptatt av å presentere et seremonielt rom for publikum. Sittende i sirkel iakttar publikum Eckly sine dansende handlinger. Her er det nettopp kroppen som fungerer som et verktøy for uttrykk; et uttrykk for metaforer for ulike kvinner og kvinneskikkelser. At publikumssetene danner en sirkel viser til behovet for å bli iaktatt. Slik ønsker Eckly å nå en slags forhøyet tilstand. Lik et rituale ønsker hun å få kroppen til å snakke – å skrive. Prosjektets internasjonale dimensjon, representert av de ulike aktørene som alle kommer fra ulike steder i verden (Europa, Sør-Amerika og Asia) gjør denne «spirituelle tilstanden» til noe allment, da dette er et fellestrekk som finnes i mange ulike kulturer og som ikke nødvendigvis må være definert av tid og sted. Slik ble det naturlig å fjerne blikket til den dansende Eckly. Når man ser definerer man. Derfor danser Eckly i blinde. Øynene er malt på øyelokkene. Dette performative grepet skaper både poetiske aspekter, men også en form for frihet.