I Hybris; Choreographing Whiteness balanserer Jonas Øren på en line mellom stereotypi, identitet og politisk korrekthet. Det er møtet mellom den homoseksuelle hvite mannen og den melaninrike kvinnen som er verkets utgangspunkt. Ørens solo er et selvbiografisk verk som bygger på hans legning og da han ble eksponert for den afroamerikanske kvinnen gjennom MTVs musikkvideoer. Verket viser til en iscenesettelse av kroppsspråk som en rustning. En attitude som tas på for å gi økt selvtillit i søken etter identitet og tilhørighet. Han så opp til kvinnelige afroamerikanske rap-artister i barndommen. I det fant han en tilhørighet i utstillingen av utenforskap og minoriteters felleskapssøken.

Afroamerikanske kvinner la på 1980-2000-tallet til en ny dimensjon i hiphop-kulturen med sine nådeløse tilnærminger til seksuell frigjøring, kroppspositivitet og likestilling som motvekt til sjangerens kvinnehat. Den første kvinnelige rapperen på amerikansk fjernsyn var MC Sha Rock i 1981 på Saturday Night Live. Rapperen Roxanne Shante satte i 1984 rekord som den første kvinnen til å spille inn en rap battle-respons, bare 14 år gammel. I 1988 ble MC Lyte den første solo-kvinnelige rapperen som ga ut sitt eget album, «Lyte As A Rock». Den første kvinnelige rapperen i Songwriters Hall of Fame ble Missy Elliott, i 2019. I dag lever deres innflytelse videre ved at vi fortsatt begeistres av kvinnene i hiphop som kom etter dem, fra den distinkte åndelige essensen til Erykah Badu og Lauryn Hill, til den vedvarende feministiske arven fra Missy og Lil’ Kim.

Disse artistene overspilte satte kjønnsroller i tillegg til å iscenesette sin femininitet, maskulinitet, blackness, skjønnhet, sensualitet og selvsikkerhet i uttrykk, handling og tekst. Musikkvideo-bølgen på 1990- og tidlig 2000-tallet kringkastet dette fenomenet til hele verden. Samtidig ble den afroamerikanske sitcom-bølgen, som så ut til å feste rot, mindre prioritert av de amerikanske tv-selskapene. Familiekomedier med afroamerikanske skuespillere ble etterhvert ansett som mindre relevante ifølge TV-selskapene selv. Selv om disse sitcom-seriene ikke var fratatt stereotypier av hva det vil si å være en afroamerikaner, var de likevel mindre overseksualiserte i formidlingen av afroamerikansk kultur. Den gjorde som komedier flest: spilte på stereotypi. Da denne plattformen forsvant, satt man kun igjen med musikkvideoenes performative og kroppslige uttrykk.

Denne tidsperioden var også preget av at den amerikanske filosofen og litteraturteoretikeren Judith Butler la frem sine feministiske teorier. Butler har i sin forskning blant annet arbeidet med seksualitetsproblematikk og europeisk filosofi, og ble kjent som eksponent for skeiv teori med boken Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity (1990). En bok som er springbrettet for Jonas Ørens utforskning i prosjektet, som startet som en del av dansekunstnerens avgangsprosjekt på MA Dans ved Kunsthøgskolen i Oslo (Choreographing Whiteness). Butlers teori hevder at vi føler oss som kvinner eller menn som følge av at vi handler på bestemte måter, og ikke på grunn av hvordan vi føler oss. Hennes forskning analyserer seksualitet som et sett av historisk betingede forhold, strukturer og identiteter. Hennes teori har blitt utfordret og kritisert i de senere tider, og da særlig av transseksuelle teoretikere.

Den afroamerikanske kvinnen fra MTV var uten forbehold i sin performativitet og brøt med normen om kvinner som underdanige og stille. Et uttrykk som har en direkte sammenheng med slavetiden og det å bryte ut av en undertrykkende sirkel. For å kjempe må rustningen av ekspressivt selvsikkert kroppsspråk tas på, og den er sterkere enn kjøtt og blod. Parallelt med de svartes rettighetskamper, kjempet de homofile og lesbiske sine kamper gjennom historien. Et sted på veien fant homofile menn flere rollemodeller i de performative, afroamerikanske kvinnene, som kom i uttrykk blant annet som Drag Queens. Den afroamerikanske sjargongen og performativiteten smittet altså over i disse miljøene, og i så måte kan vi si at flere miljøer begynte å ta på seg afroamerikansk språklig og kroppslig performativitet.

Rustningen Jonas Øren bærer i Hybris kan ses på som en personlig reise i en større sammenheng med utenforskap, undertrykkelse og forskjellige kamper opp gjennom historien til både den afroamerikanske kvinnen og den homofile mannen.

Essensen av denne forestillingen er å ta på seg en metaforisk rustning, for så å ta den av og se hva den er lagd av, hvor materialene kommer fra, og om leddene fra materiale til rustning innebærer rettferdig behandling. Det er underveis i prosessen av dansekunstnerens fordypning i sitt materiale at denne etterforskningen har kommet over ulike problemstillinger, og økt bevisstheten rundt den kulturelle appropriasjonen disse uttrykkene rustningen består av stammer fra.