I et stadig utviklende og selvutfordrende dansekunstmiljø, som kan virke noe formet av dansekunstnernes egne evner til å sette ord på og intellektualisere over sine kunstneriske ambisjoner i søknadsformuleringer til ulike støtteordninger, blir ordets makt synlig i samtidens perspektiver på dansekunst. Ikke minst blir begrepsforståelsens premisser svært relevante i prosessen med å både sette lys på og stille spørsmålstegn ved hvordan dansekunstnere, -kritikere og ikke minst dansens publikummere ordlegger seg og oppfatter ulike begreper. For bevegelsesuttrykkets form og dynamiske og/eller musikalske og rytmiske kvaliteter kan vel måtte sies å være dansekunstens språk?
Når vi som tilskuer, utøver eller koreograf skal analysere det vi opplever av visuelle inntrykk og fortolke dette om til tekst og tale når vi uttrykker oss om nettopp det vi har sett i sceniske sammenhenger, blir hvordan vi forstår det vi opplever og hvordan vi velger å uttrykke oss om det viktig for hvordan andre oppfatter våre erfaringer og formeninger. I så måte kan det virke som om jazzdansen kan ha falt litt mellom to stoler. Men stemmer egentlig det ene eller det andre?
Da jeg i 2015 begynte mitt MA-studium i dansevitenskap ved NTNU i Trondheim var nettopp disse spørsmålene i senter for min reise mot avhandling: Hvilken diskurs finner vi om jazzdansen i Norges dansemiljø etter millenniet? Og hvilken begrepsforståelse ligger til grunn for hvordan vi snakker om jazzdansen? Over to års intervjuer og observasjoner med både studenter, aktive jazzdanskunstnere og tidlige pionérer innenfor utviklingen av jazzdansen her til lands er dette noen av spørsmålene som fremdeles synes relevant å stille.