I dag har vi historiens første generasjon som aldri har levd uten internett, der inntrykk og kulturelle påvirkninger fra hele verden er rundt oss hele tiden. Går vi bare en drøy generasjon tilbake i tid, var MTV kanalen mange søkte seg til. Mens artister som Kygo og Justin Bieber ble bygget på YouTube, var MTV den tilsvarende kanalen som bygget Michael Jackson og Madonna.

Da MTV ble lansert i USA i 1981 var hip-hopen som sjanger ny. Artister som Run-DMC nådde internasjonal suksess og Salt-N-Pepa solgte platinum med albumet med tittel-låta Push it. Og med den nye bølgen av rap-musikk og R&B, kom også markedet for musikkvideoer.

I dag har vi historiens første generasjon som aldri har levd uten internett, der inntrykk og kulturelle påvirkninger fra hele verden er rundt oss hele tiden. Går vi bare en drøy generasjon tilbake i tid, var MTV kanalen mange søkte seg til. Mens artister som Kygo og Justin Bieber ble bygget på YouTube, var tilsvarende MTV kanalen som bygget Michael Jackson og Madonna.

Da MTV ble lansert i USA i 1981 var hip-hopen som sjanger ny. Artister som Run-DMC nådde internasjonal suksess og Salt-N-Pepa solgte platinum med albumet med tittel-låta Push it. Og med den nye bølgen av rap-musikk og R&B, kom også markedet for musikkvideoer.

En musikkvideo fra sjangerens spede begynnelse var liksom ikke komplett uten en vakker, farget kvinne seeren kunne fokusere på. Alltid sterke i sin utstråling, men likevel seksualiserte. Det ble et markedsføringsgrep som både artistene og platestudioene raskt forsto.

Men like mye ble musikkvideoene et bilde på ghetto fabulous æraen i hip-hop scenen, og understreket the Black American Dream der rikdom, overflod og tilgang til samfunnet ble sentrale poeng løftet frem i musikkvideoene med lettkledde kvinner, gull og penger for å underbygge denne illusjonen.
Å være omringet av vakre, seksualiserte kvinner ble likestilt med å ha oppnådd denne drømmen, og alle ville være en del av det.

Kritikerne mot video vixens, mener kvinnene blir fremstilt som underdanige og endimensjonale seksuelle objekter som den mannlige artisten har et dominerende forhold til. Ikke minst mener kritikerne at dette underbygges av sangtekster som seksuelt objektiviserer de kvinnelige modellene i musikkvideoene.

Bobby Brown bruker tre video vixens i sin musikkvideo Every little step I take, et grep kvinne-rapgruppen Oaktown 357 tar opp i sin egen musikkvideo Yeah, Yeah, Yeah. Som kvinner tar de selv regien og gjør seg selv til video vixens i sin video, et grep kvinnelige rappere som Lil’ Kim og Nicki Minaj også skal gjøre 30 år senere.

Fra 80- og 90 tallets musikkvideoer der video vixens fungerte som en seksualisert markedskraft, ville kvinner senere endre narrative, redefinere rollen som kvinne og ta regien selv.

Rapperen Nicki Minaj (1982) er av Rolling Stone Magazine rangert blant verdens fem beste rappere og TIME Magazine har henne på listen over verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Minaj er kontroversiell blant mange og spiller på en hyperseksualitet i både sceneshow og musikkvideoer. Forskjellen fra Minaj og tidligere video vixens, er at Minaj selv både er objektet, subjektet og eier av de sterkt seksualiserte musikkvideoene.

Hip-hop og rapmiljøet har tradisjonelt vært mannsdominert og definert av maskuline stereotypier, og beskyldt for å opprettholde en sterk misogyni (av gresk miso: hat og gyne: kvinne, kvinnehat), og spesielt mot seksuell objektivisering mot Afro-Amerikanske kvinner. Dette igjen kan skape barrierer for kvinnelige artister i hip hop verdenen som føler de må spille på sex og deres marginaliserte og undertrykte rolle for å kunne stikke seg frem. Tidligere redaktør i musikkmagasinet Billboard Danyel Smith, sier at for at en kvinnelig artist skal gjøre suksess i bransjen, må hun innfri en overseksualisert personae, for å kunne bli ansett som markedsføringsverdig, siden det kan virke som at toppsjefene og produsentene i musikkindustrien, samt lytterne foretrekker den mannlige versjonen av virkeligheten.

Nicky Minaj, som selv er fra Trinidad, blir ofte kritisert for misogyni i egne tekster, i for eksempel sangen Stupid Ho, som hun har dedisert sine kvinnelige hatere. Et annet aspekt rundt kritikken handler om at Nicky Minaj referer til seg selv og andre kvinner som både bitch (kjerring), hoe (hore) og gold diggers.

VIDEO VIXENS I DAG

Men video vixens var ikke død likevel. Sosiale medier- plattformer som instagram og tiktok har gjort det lettere enn noen gang å være video vixen og selvpromotere seg selv, og endret deler av industrien for det bedre- eller verre. Ved instgrams inntog fikk nabojenta, eller gutten, plutselig en egen utstillingsplattform, og talentspeidere beveget seg over til sosiale plattformer for å finne nye talenter.

Koreografen og danseren Cherish Menzo har i sin nye soloforestilling Jezebel, nettopp latt seg inspirert av de mange provoserende og lettkledde video Vixens. Hvordan ville en Video Vixen-babe fra 90-tallet fremstå i dag?

Cherish Menzo forklarer at hun startet arbeidet med forestillingen Jezebel ved å gå til stereotypene og klisjéene om video vixens, og arbeidet videre ut i fra dem.
– Her handler det mye om sex og hvordan sex selger. Jeg er derimot ikke interessert i å vise frem sex eller en sexy kropp, men heller bruke for eksempel twerking – som kan leses som noe veldig seksuelt ­til å uttrykke nye idéer: Å ville skape en konkret form av den hyperseksuelle idéen om den sorte kvinnekroppen, samt en ny idé om kvinnen i videoer og rap-tekster.

Kilder:
The Eveolution of Hip-Hop's Video Vixens https://www.okayplayer.com/ori...
How the Video Vixen Taught Me (Almost) Everything I knew about being a woman https://arndthirty.com/2015/10...
Wikipedia https://en.wikipedia.org/wiki/...
Wikipedia https://en.wikipedia.org/wiki/...
YouTube
Dansens Hus, Jonas Ørens intervju med Cherish Menzo https://www.dansenshus.com/art...