Hva er klassisk - en historisk gjennomgang

En oppsetning av den klassiske balletten La Bayadere som av Aftenpostens anmelder kalte «et overflødighetshorn av glitter og bravur, med en emmen smak av orientalisme» ble tatt av plakaten i Storbritannia etter beskyldninger om karikering av østlig kulturarv og nørte opp under etniske stereotypier. Her i Norge ble den satt opp, men ikke uten diskusjoner.

– Jeg ble glad når folk endelig begynte å bry seg og norsk presse begynte å kontakte oss, sa ballettsjef Ingrid Lorentzen i NRK programmet Kompass. – For jeg kan ikke sette opp et verk som La Baydere uten at det snakkes om.

Bakteppet var et brev ballettsjefen mottok av Rajan Zed, et brev sendt til alle ballettkompanier som prøvde å sette opp La Bayadere, som krevde balletten tatt av plakaten da den forfektet et imperialistisk og stereotypt syn på India. Ballettsjefen svarte at klassikere, det være seg opera, ballett eller litteratur alle har problematiske trekk nettopp fordi det tilhører en annen tid, og at flere av de verk vi i dag kjenner som klassikere nettopp ble skrevet under kolonitiden.
– Derfor mener jeg det er litt enkelt å ta La Bayadere, for det handler om hvordan vi i dag forholder oss til vår vestlige kulturarv, for dette gjennomsyrer hele, enten vi liker det ikke, den vestlige kulturarven som klassisk ballett og opera og en god del andre ting.

Arkitekturopprøret, et sosiale medier fenomen og et folkelig opprør som tar til orde for den klassisk estetiske byggestil, er beskyldt for å være både populistiske og bedrive med aggressiv hissing med en sterk forkjærlighet for klassisk arkitektur. Retorikken er preget av folket mot eliten, og en av initiativtakerne til Arkitekuropprøret har omtalt modernismen som fascistisk fordi modernismen snudde ryggen til fortiden. Arkitekt og forsker Kai Reaver gikk så langt som å kalle gruppen for konspirasjonsteoritisk, alt-right anti-elitisme enn forankret i fakta til Subjekt.

Uansett hva man måtte mene om Arkitekturopprøret, så rører det noe ved mange når man pirker borti det tradisjonelle og klassiske. Så mye at det har nådd politikernes bord, og i april 2021 etterspurte Emilie Enger Mehl (SP) hva regjeringen kan gjøre for bevaring av den klassiske arkitekturen. Gruppen er nemlig spesielt opptatt av Oslos 1800- tallsarkitektur, en periode dominert av nyklassisisme og historisisme med idealer og stil fra antikken.

Arkitekturopprøret, et sosialt medie fenomen og et folkelig opprør som tar til orde for den klassisk estetiske byggestil, er beskyldt for å være både populistisk og bedrive en aggressiv hissing med sterk forkjærlighet for klassisk arkitektur. Retorikken er preget av folket mot eliten, og en av initiativtakerne til Arkitekuropprøret har omtalt modernismen som fascistisk fordi modernismen snudde ryggen til fortiden. Arkitekt og forsker Kai Reaver gikk så langt som å kalle gruppen for konspirasjonsteoretisk, alt-right anti-elitisme enn forankret i fakta til Subjekt.

Uansett hva man måtte mene om Arkitekturopprøret, så rører det noe ved mange når man pirker borti det tradisjonelle og klassiske. Så mye at det har nådd politikernes bord, og i april 2021 etterspurte justisminister Emilie Enger Mehl (SP) hva regjeringen kan gjøre for bevaring av den klassiske arkitekturen. Gruppen er nemlig spesielt opptatt av Oslos 1800- tallsarkitektur, en periode dominert av nyklassisisme og historisisme, med idealer og stil fra antikken.

Hva er det med klassisk som opprører sånn og skaper så mye engasjement?
Hva gjør at man kan skille ut én sjanger og opphøye dette, og hva betyr egentlig klassisk? Klassisk oppstår i antikkens roma og betegner antikkens samfunnsinndeling. Det kommer fra ordet klassikus som var navnet på den øverste skatteklassen, det vil si den prominente gruppen som bidro mest. På motsatt side av skalaen fant man proletarius, den nederste klassen som skulle produsere avkom for staten (proles).

Klassikus var altså det beste av det beste, og det avledet senere ordet klassisk. Klassisk som begrep har altså med seg en dannelsesfaktor fra første stund, og det betegner europeisk kunst lenge, circa fra 480 fvt til Romerrikets fall. Men det at noe var klassisk, betydde ikke nødvendigvis at det var kunst. Antikke søyler eller skulpturer vi finner i museene i dag, var jo ikke opprinnelig ment å være kunst, men det har fått en opphøyet kunststatus ved å bli tatt inn i museene i moderne tid.

– Vi har en ide om at det eldste er best, og at det som er veldig gammelt er veldig bra. Det vakre er det opprinnelige. Det henger fremdeles i en idé om dette, sier professor i idéhistorie Christine Amadou i en panelsamtalte på Dansens Hus som handlet om sjangerforståelse og klassisk-begrepet. ­– Det klassiske er verdt å ta vare på fordi det har tålt tidens tann. Vi kaster ikke bare Platon på dynga og sier at det ikke er verdt noe lenger.

Med sekulariseringen og opplysningstiden skjer det imidlertid en forandring som gjør kunsten til en handelsvare, og der kunst blir noe man henger på veggen. Kunsten blir i større grad avmontert det verdslige og religiøse på 1700- tallet, og kirken hadde vært den største bidragsyter til religiøs arkitektur og kunst opp til da. e, sier professor i idéhistorie Christine Amadou i en panelsamtalte på Dansens Hus som handlet om sjangerforståelse og klassisk-begrepet. ­– Det klassiske er verdt å ta vare på fordi det har tålt tidens tann. Vi kaster ikke bare Platon på dynga og sier at det ikke er verdt noe lenger.

Med sekulariseringen og opplysningstiden skjer det imidlertid en forandring som gjør kunsten til en handelsvare, og der kunst blir noe man henger på veggen. Kunsten blir i større grad avmontert det verdslige og religiøse på 1700- tallet, og kirken hadde vært den største bidragsyter til religiøs arkitektur og kunst opp til da.

– Men i alle kunstarter er det bevegelser som ønsker å fjerne seg fra det klassiske, kanskje spesielt i litteraturen fortsetter Amadou. En av de fremste opprørere mot det klassiske var kanskje modernismens bad boy, den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier. Elsket og hatet, men like fullt en modernistisk pionèr. Men selv han brukte prinsipper fra klassisk arkitektur som for eksempel synlige søyler, så selv i disse bruddene og opprørene, vender man tilbake til det klassiske.
Også her hjemme i lille Norge, står kontinentale byggeskikker sterkt, spesielt i Oslo. Under nasjonsbyggingen, bygde man jo ikke landet i bondestil, men i klassisk stil. Man skulle vise seg som en kulturnasjon som fulgte med i tiden, og den imperialistiske arkitekturen vi kjenner igjen fra sentral-Europa, finner vi igjen i Oslo med signalbygg som Børsen, Universitetet eller Slottet. Men også innen dansen har man selvsagt hatt opprør mot det klassiske, kanskje spesielt på begynnelsen av 1900 tallet med pioneren Rudolf Laban, som la store deler av det teoretiske grunnlaget for den moderne dansens begynnelse.

Til avlsutningen:
En salig blanding av ottomomanske turbaner og haremsbukser med gull og glitter som har lite med india å gjøre. Det er en etterlevning av en tid vi gjerne vil ha mer debtattert og ha et mer kritisk blikk på, heller enn å dykre gamløe klassiske rester som representerer en tid vi kan tenke meg gru tilbake til.

Balletten kom til for 150 år siden der orientalismen og eksotifiseringen sto veldig sterkt.
Den gangen kunne man ikke reise, men man flyktet inn i fantasiverdner. Den ble laget av Petipas, som også har laget Tornerose, Nøtterknekkeren og Svanesjøne- de virkelig store, klassiske balletter fra denne tiden. Det disse ballettene har til felles, er at de alle er problematiske på hver sin måte. Derfor mener jeg det er litt enkelt å ta La Bayadere, men det handler om hvordan vi forholder oss til kulturarv hvor det er preget av datidens holdninger og steroetypier.

MEN JAZZDANSEN ER JO IKKE FRA BROADWAY
Pichet Klunchun er thailands største eksportvare innen dans, og har trent klassisk thailandsk dans siden han var 16. I sin siste forestilling No. 60 tar han utgangspunkt i den klassiske maskedansen Khon, som han lærte av en av de beste khon-mesterne i Thailand. Nå tar han av seg Khon-dansens ansiktsmaske og paljettdrakt og ser det 700 år gamle systemet etter i sømmene, eller gjør en form for nyfortolkning, der det tradisjonelle og klassiske møter samtiden. Egil Bakka norsk professor i dansevitenskap ved Institutt for musikk, NTNU i Trondheim observerer at Klunchuns dans tar utgangspunkt i klassisk dans og fortolker det inn i en samtidsdans-kontekst, kanskje for å gjøre det mer forståelig for et vestlig publikum? – Ville et norsk dansekompani som besøkte Thailand gjort det samme, neppe, sier han retorisk under panelsamtalen om klassisk- begrepet. – Klassisk indisk eller klassisk dans er også strengt kodifisert som gjør at det er lett overførbart til et vestlig publikum skyter Thomas Talawa Prestø inn, koreograf og kunstnerisk leder for Tabanka, et dansekompani som har spesialisert seg på afrikanistisk dans med opphav i afrikanske og karibiske tradisjoner. Han utfordrer med sitt kompani på mange måter den vestlige kulturkanon. For jazzdansen vi kjenner fra Broadway og ekstravagante sceneshow, har jo faktisk sitt utgangspunkt i mørk slaverihistorie.
Prestø synes det er på høy tid at afrikanistisk dans anerkjennes som selvstendig scenekunstsjanger. Han jobber med det som heter Talawa-teknikk, som er en danserisk grunnteknikk som baserer seg på 81 afrikanske og 56 karibiske danser. Klassisk ballett har fem armposisjoner. I Talawa-teknikken er det 32. – Selv om utgangspunktet er etnisk, utelukker det ikke at det også er kunstnerisk. Tvert imot ligger det minst like mye tanke og teknikk bak det Tabanka gjør som i hvilken som helst klassisk ballettforestilling uttalte han i et intervju med Scenekunst. Men dette er kanskje nettopp kjernen av det som gjør klassisk-begrepet utfordrende; at det som bli oppfattet som "gangbar" og akseptert kunst i en vestlig Europeisk kulturforståelse,er det som galleriene kjøper, altså det som kultureliten bestemmer er kunst.

- Klassisk indisk eller klassisk dans er også strengt kodifisert, noe som gjør at det er lett overførbart til et vestlig publikum, skyter Thomas Talawa Prestø inn, koreograf og kunstnerisk leder for Tabanka, et dansekompani som har spesialisert seg på afrikanistisk dans med opphav i afrikanske og karibiske tradisjoner. Han utfordrer med sitt kompani på mange måter den vestlige kulturkanon. For jazzdansen vi kjenner fra Broadway og ekstravagante sceneshow, har jo faktisk sitt utgangspunkt i mørk slaverihistorie.
Prestø synes det er på høy tid at afrikanistisk dans anerkjennes som selvstendig scenekunstsjanger. Han jobber med det som heter Talawa-teknikk, som er en danserisk grunnteknikk som baserer seg på 81 afrikanske og 56 karibiske danser. Klassisk ballett har fem armposisjoner. I Talawa-teknikken er det 32.
– Selv om utgangspunktet er etnisk, utelukker det ikke at det også er kunstnerisk. Tvert imot ligger det minst like mye tanke og teknikk bak det Tabanka gjør som i hvilken som helst klassisk ballettforestilling uttalte han i et intervju med Scenekunst.
Men dette er kanskje nettopp kjernen av det som gjør klassisk-begrepet utfordrende; at det som bli oppfattet som "gangbar" og akseptert kunst i en vestlig, europeisk kulturforståelse er det som får godkjentstempel av eliten.

BALLETS RUSSES, DE TIDLIGE MODERNISTER
– Man bryter med det europeisk- klassiske uttrykket ved å låne fra, eller appropriere «de andre kroppene» og da spesielt indisk og afrikansk kultur, sier Prestø. Men også til Thailand og Vietnam har dansen vendt seg når den vil gjenoppfinne seg selv. Kompaniet Ballets Russes er i så måte et godt eksempel på et kompani som tar seg store kunstneriske friheter og revolusjonerte dansen og bryter med det klassiske uttrykket. Kompaniet bestod av avhoppere fra det russiske imperiet, flere med opphav fra Mariinsky i St Petersburg og holdt til i Paris på starten av 1900- tallet. Kompaniet representerte en helt ny retning innen dansen og utøvde stor innflytelse på vestlig, klassisk ballett. Kompaniet ble ledet av den russiske impresarioen Sergey Diaghilev som samarbeidet med fremtredende kunstnere som Henri Matisse, Igor Stravinsky, Pablo Picasso og Coco Chanel for å nevne noen. Kompaniet var utforskende både i stil og form og tok blant annet inspirasjon fra russisk folklore i Vårofferet fra 1913, for øvrig en forestilling som skapte stor skandale i sin samtid, nettopp fordi den brøt så radikalt med det klassiske. I 1910 lagde kompaniet balletten Scheherazade, basert på en karakter fra samlingen Tusen og en natt med musikk av Rimsky-Korsakov og kostymer av Léon Bakst, og med sterkt orientalistisk preg, og et blikk mot østen, noe det var stor interesse for i samtiden og i det keiserlige russland.

Kanoniseringens makt
På lik linje med at det som er klassisk oppfattes som noe høykulturelt og kvalitetsstemplet, finnes det ting som blir kanonisert og opphøyet til noe med ekstra høy kulturhistorisk verdi. Begrepet stammer fra katolisismen der kanonisering av en person, betyr at vedkommende rett og slett får helgenstatus. Det ble ikke så rent lite ramaskrik da Danmark utviklet sin egen kulturkanon i 2005-2006. Et utvalg på 35 personer skulle velge ut hovedverk innenfor den klassiske, danske kulturarv. Det utviklet seg til en verdikamp rundt kulturen og nasjonsforståelsen, og flere alternative kanonlister ble etablert av dem som følte seg satt til siden. For hvem skal egentlig ha definisjonsmakten for noe som kan berøre så personlig og dypt som kulturarv?

Ideen om at noen verk er mer klassiske, tidløse og tåler tidens tann bedre enn andre, gjør også at disse verkene består. Beth Genné skriver i sin bok Creating a Canon, Creating the ‘Classics’ in Twentieth Century British Ballet at den klassiske balletten Svanesjøen ble kanonisert rett og slett fordi det var den balletten folk i London gikk og så da ballett som kunstform ble inkludert i den kulturelle kanon. Dermed regnes den - noe tilfeldig, som en klassiker. Den sørafrikanske koreografen Dada Masilo er kjent for å ta vestens klassikere og lage sin egen sørafrikanske vri på dem. Blant annet har hun nyfortolket både Tornerose, Giselle og Svanesjøen. I sistnevnte utfordrer hun kjente dikotomier som feminin/maskulin og klassisk/moderne ved å blande tradisjonell sørafrikansk dans, ballett og samtidsdans, med et sørafrikansk perspektiv, der kjønn, seksualitet og homofobi i et land hjemsøkt av aids er et viktig bakteppe. I Masilos versjon er den svarte svanen svart, han er mann, han går i strutteskjørt og han er homo.

En Sørafrikansk Svanesjøen med en homo-svane
Ideen om at noen verk er mer klassiske, tidløse og tåler tidens tann bedre enn andre, gjør også at disse verkene består. Beth Genné skriver i sin bok Creating a Canon, Creating the ‘Classics’ in Twentieth Century British Ballet at den klassiske balletten Svanesjøen ble kanonisert rett og slett fordi det var den balletten folk i London gikk og så da ballett som kunstform ble inkludert i den kulturelle kanon. Dermed regnes den - noe tilfeldig, som en klassiker. Den sørafrikanske koreografen Dada Masilo er kjent for å ta vestens klassikere og lage sin egen sørafrikanske vri på dem. Blant annet har hun nyfortolket både Tornerose, Giselle og Svanesjøen. I sistnevnte utfordrer hun kjente dikotomier som feminin/maskulin og klassisk/moderne ved å blande tradisjonell sørafrikansk dans, ballett og samtidsdans, med et sørafrikansk perspektiv, der kjønn, seksualitet og homofobi i et land hjemsøkt av aids er et viktig bakteppe. I Masilos versjon er den svarte svanen svart, han er mann, han går i strutteskjørt og han er homo.

I Tabankas nye forestilling Jazz Ain’t Nothin’But Soul ser Prestø og ensemblets dansere forbi kopieringen og siteringen, og går heller direkte til opphavet: det afrikanske. For hva var egentlig jazzdansen mange vil forbinde med Broadway- show og ekstravagante sceneshow før den nådde den vestlige, hvite kulturarenaen? I podcast-episoden Først sjel, så jazz sier Prestø at man i jazzdansen har brutt med det Europeisk- klassiske ved å låne fra, eller appropriere fra indisk og afrikansk dans, og videre at det gjerne er en forestilling om at mange forbinder jazzdans her i Norge med en drilling av satt koreografi og høre faglærere i dans prestere å si at improvisasjon tilhører samtidsdans og det er viktig for folk å gjøre samtidsdans for å lære å improvisere, og spesielt jazzdansere vil ha godt av det.

Og første gang jeg hørte det, ble jeg svimmel og forvirra, for improvisasjon og jamming er liksom kjernen av jazzdansen. Og spesielt den afrikanske roten, er egentlig forhandlingen av relasjon som både jamming og improvisasjon er i vår tradisjon for å gi den den intelligensen den har, så du gj

KANONISERING. Det finnes en idé om at enkelte verk er tidløse, at de tåler tidens tann, at de er klassiske. Vel, verkene er skapt av mennesker, i en tid, verdiene gjenskapes, verkene speiler samtiden, de viser ikke en evig sannhet, men gir liv til ulike interesser og meninger. Hvorfor har akkurat «Svanesjø- en» blitt kanonisert? I «Creating a Canon, Creating the ‘Clas- sics’ in Twentieth Century British Ballet» skriver Beth Genné at «Svanesjøen» ble kanonisert fordi det var det som var å se i London på den tiden da ballett ble inkludert i den kulturelle kanon. Dermed regnes den noe tilfeldig, som en klassiker. Skal et verk fortsette å fange vår interesse trenger vi nyska- pende og morsomme nyfortellinger som Dada Masilo sin.

Elles trur eg at omgrepet kunst ligg til grunn for problemet med klassisk. I samtalar med folk i dansekunsten anar eg ein argumentasjon i denne lei: «Kunst er jo i prinsippet alt mennesket gjer som ikkje er for å halda oppe livet (ja kanskje ikkje dei mest prosaiske handlingane då, men alt som strever mot det åndelege)». Antropologar syns det er flott at alle menneske i all fortida og i heile verda har kunst. Så kjem praksis, og svært lite av alt dette blir akseptert som kunst av kunstinstitusjonar, gitt støtte av kunstmidlar eller omhandla i kunstutdanningar. Slik kan ein seia kunstomgrepet si omfavning av alt og alle som prinsipp gir grunnlaget for å skilja mellom høg og låg kunst, eller klassisk kunst. Kanskje burde festen med samværdans eller dansen i religiøse seremoniar frigjera seg frå å vera kunst, og påpeika at det har andre verdiar enn å vera kunst i dagens praktiske bruk av ordet.

Til avlsutningen:
En salig blanding av ottomomanske turbaner og haremsbukser med gull og glitter som har lite med india å gjøre. Det er en etterlevning av en tid vi gjerne vil ha mer debtattert og ha et mer kritisk blikk på, heller enn å dykre gamløe klassiske rester som representerer en tid vi kan tenke meg gru tilbake til.

Balletten kom til for 150 år siden der orientalismen og eksotifiseringen sto veldig sterkt.
Den gangen kunne man ikke reise, men man flyktet inn i fantasiverdner. Den ble laget av Petipas, som også har laget Tornerose, Nøtterknekkeren og Svanesjøne- de virkelig store, klassiske balletter fra denne tiden. Det disse ballettene har til felles, er at de alle er problematiske på hver sin måte. Derfor mener jeg det er litt enkelt å ta La Bayadere, men det handler om hvordan vi forholder oss til kulturarv hvor det er preget av datidens holdninger og steroetypier.