Kanskje startet det med en uro. En slags flakking i oppmerksomheten. Han husker ikke helt, men den ene storebroren var skrudd sammen slik. Kanskje nettopp derfor gikk Yaniv Cohen mer under radaren.
12.-15 desember står norskisraeleren på scenen i Dansens Hus med forestillingen «I work with the potential that I might be a DOG». Hvordan kom han dit?
Elleve år gammel mistet han sin andre bror under uklare omstendigheter i militærtjenesten. Familien hjemme i Kiryat Gat, sørøst i Israel, ble kastet inn i en sorg som manifesterte seg som regler.

Hver uke besøkte de graven. Det var forsakelser. Ting de ikke skulle gjøre, som å se på tv, av respekt for ham som var borte.
Tolv år senere kom døden på ny. Da mistet eldstebroren livet i en helikopterulykke. Nå hadde Yaniv Cohen bare en ti år eldre søster igjen.
– Jeg hadde en veldig rar oppvekst. Foreldrene mine var triste. 
Bar mitzvah er en stor fest i Israel. 300 gjester kom til Yaniv Cohens. Det var mat og muskk. Alle var glade.
– Jeg har et bilde og der ser jeg det. Foreldrene mine var i sorg hele tiden, på en måte. Mens gjestene ser glade ut, er de triste.

Faren var møbelfabrikkeier, moren sosialarbeider. Begge fra fattige, jødiske familier i Marokko, sendt til Israel med eldre søsken tidlig i tenårene. De jobbet seg opp, skapte gode liv for seg og de fire barna. Selv om han var i toppform fysisk slapp Yaniv å bli stridssoldat i Det israelske forsvaret (IDF) fordi foreldrene på det tidspunktet allerede hadde mistet en sønn.
Det var under den 3-årige, obligatoriske militærtjenesten der han jobbet som treningsinstruktør at han ble oppfordret til å begynne å danse.
Da helikopterulykken skjedde var Yaniv 23 år gammel. Tapet var rystende, men Yaniv forsto at hverken han eller familien kunne ha et nytt tiår der sorgen sluknet mye av selve livet. De måtte leve.

Brødrene hviler ved siden av hverandre. Yaniv går alltid til dem når han er i Israel. Sorgen er der ennå, men den har tatt en annen form nå.
– Året etter at min andre bror døde er ett av de lykkeligste i livet mitt. Det høres kanskje rart ut?
– Nei. Du fant vel det du var ment å gjøre?
– Ja. For meg er det slik at å gå etter drømmen – å danse – det er å vise ham respekt.
Siden tok dansen ham ut i verden, til Europa, Danmark, Island, Norge. Underveis undertrykket han det som først da han hadde passert tretti viste seg å være en ADHD-diagnose.
– Jeg fikk den først da Camilla og jeg vurderte å få barn.  

Ekskona Camilla Spidsøe Cohen (47) er samtidsdanser og pensjonert ballerina i Operaballetten. De to møttes i Bergen da begge var tilknyttet dansekompaniet Carte Blanche. I dag er de venner og deler omsorgen for datteren Lovi (12), som også er danser.
Yaniv Cohen hadde fryktet å bli pappa. Kjent på redselen for om han ville klare å være tilstedeværende nok, han som brukte enorme mengder energi på å klare å holde konsentrasjonen og oppføre seg innenfor normer og uskrevne regler. Det var da han ba om å bli utredet. Mistanken stemte.

I dag tar han medisiner for å unngå for brå svinginger. Men ikke full dose. Som danser har Yaniv Cohen alltid hatt en kroppslig sensitivitet, opplever han. For mat, alkohol, medisiner. 
– Tar jeg full dose, føler jeg det blir for mye. Jeg holder meg til halv. Da blir jeg skjerpet og klarer å fokusere i samtaler, som nå. Jeg klarer også å fullføre prosjekter i stedet for å hoppe fra det ene til det andre. Samtidig er jeg meg selv.
Han har sluttet å kjempe mot det han trenger for å fungere optimalt bare for å ikke støte folk. I dag kan koreografen finne på å legge seg ned på gulvet midt under et styremøte. Da sier han det bare rett ut som det er. At han har ADHD og trenger en «powernap». 

Ofte har han følt seg som en temmet hund der hunden i ham er ADHD-en. Idéen til forestillingen I work with the potential that I might be a DOG kom da han tok mastergrad på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Cohen er avhengig av bevegelse. Fri for ham er ikke å ligge på sofaen og se på Netflix eller flate ut på en strand. Fri brukes til å klatre, surfe, gå fjellturer, stå på ski.
Å plutselig måtte sitte i ro time etter time, pløye seg gjennom bøker, måtte skrive masteroppgave…
– Det var tøft. Jeg følte at jeg var 16 år igjen og tilbake til skoletiden. Jeg hadde masse frustrasjon.

 Han bestemte seg for å forske i egen ADHD. Kom opp med et system der han danset og trente, mens han fortalte. Masteroppgaven er videreutviklet til forestillingen der han – med egen stemme på øret – gjør mye av det samme.
Danser. Trener. Forteller om ADHD og sin egen, personlige historie. Ved å ha teksten lest inn på forhånd og høre den på øret, klarer han å fokusere.
– Mastergrad-prosjektet mitt var en ADHD-simulasjon. Målet er at de som ser forestillingen nå selv skal få en opplevelse av hvordan det er å leve med diagnosen. 

Et utslag er en hypersensitivitet som hele tiden gjør Cohen bevisst på egen kropp. Han bryter ut i latter.
– Klatrepartneren sier at jeg snakker om kroppen min hele tiden. Jeg hadde ikke tenkt over det før, men det er sant! Jeg har hele tiden noe som plager meg.
Noe av det er prisen for å være danser. Gamle skader, slitasje. Men noe av det er knyttet til ADHD-en føler han. 
– Hvor har du vondt nå?
– Akkurat nå her på ryggen og på hoften. Hoften er fra alle Flekk-forestillingene i minusgrader. Jeg holdt mellom fire og seks forestillinger daglig og syklet mellom dem. 
Det var under coronapandemien han startet Flekk-konseptet og danset gratis for å glede barn som hadde bursdag. 80 forestillinger danset Yaniv Cohen alene før han tilknyttet andre dansere og videreutviklet konseptet.
Vekslingen mellom varme og kulde, aktivitet og stillstand, uten optimal oppvarming, har satt varige spor
– Det var brutalt. Helt kokko. Jeg kunne ha gjort det på en bedre måte, men det var så gøy. Det var umulig å stoppe.

Hvis Yaniv Cohen skal prøve å forklare hvordan det er å ha ADHD går han i stå. Derfor føles det godt å ha noe håndfast nå, et budskap, samlet i en times forestilling.
– Jeg gir på en måten en leksjon, men samtidig trener og danser jeg. Forstillingen handler ikke bare om meg, den skal gi en opplevelse av ADHD.
– Hvordan vil du beskrive det?
– Å ha ADHD?
– Ja.
Cohen peker ut stuevinduet hjemme i leiligheten i Gamlebyen. Ut mot togskinner, fliker med vinterblek himmel og gjenboere som akkurat er langt nok unna til at de ikke oppleves forstyrrende.
Først tenkte han først at utsikten ikke var rare greiene. Men så kom en venn på besøk og påpekte henrykt at Yaniv jo kunne se togene!
Og tog, mente vennen, minner en om at verden fungerer.
– Jeg hadde ikke tenkt på det, men han har jo helt rett. Det er fint å ha togene der ute. 

Her kommer også ADHD-en inn.
– Jeg ser mange detaljer som ikke er så interessant og noen ganger kan hjernen min følge dem. Jeg kan snakke med deg og være superskarp i to timer, men så begynner det å skli ut.
Det gir ulike utslag, men noen er merkbare, mener han. 
– Hvis jeg tar ritalin og ikke beveger meg, kan jeg snakke litt hardt og fort.
Intensiteten, den han må dempe for å ikke støte eller rent ut skremme folk iblant, noe av den skyldes kulturforskjeller, mener han. Men ADHD-en er også mikset inn i det hele.
– ADHD er ikke som en ekstra ting i livet. Det er deg, en del av den du er, men som et femte gir på bilen.

Hvis det er noe han angrer på i karrieren, er det konfrontasjonene han iblant har tatt uten at det alltid var nødvendig. Det har tidvis vært krevende for Yaniv Cohen å jobbe med konsepter og koreografer som er lite konkrete.
– Mest krevende er det å jobbe med folk som har lav energi og snakker sakte. Da må jeg konsentrere meg maks, men likevel er umulig for meg å huske hva de sier. Jeg «spacer ut» etter to minutter, sukker han.
Stort sett har han reddet seg i land ved hjelp av noen stikkord fra kolleger. Ofte er det bare det som skal til for at han skal henge med. Men én ting har han lært:
– Jeg sier det under forestillingen at jeg jobber som en sprinter. Jeg er veldig godt til å løpe sprint, men ikke maraton.