Dette er det tematiske utgangspunktet for Rule of Three. Nedenfor følger en samtale mellom Jan Martens og den belgiske teatermannen Rudi Muelemans.

Rudi Meulemans: I tidligere arbeider har du ofte tatt deg tid til å la de ulike scenene utvikle seg. Denne gangen bærer det mer preg av en rask montasje.
Jan Martens: Det faktum at teknologiske nyvinninger har skapt en eksepsjonell økning i antall inntrykk vi utsettes for daglig har ført til konsentrasjonsproblemer. Jeg har oversatt dette til en rekke av korte, distinkte scener som ikke har noen sammenheng i det hele tatt. Det er litt som en Facbookside eller nyhetsside hvor man nå for tiden kan se morsomme videoer side om side med viktige nyheter og vitenskapelige artikler. Fra en søt liten video om katter til tragiske nyhetshendelser. Vi absorberer uendelige mengder informasjon, stadig sultne på oppdateringer og mer informasjon.
RM: Vi venner oss til den fragmenterte virkeligheten.
JM: Samtidig som verdien til hvert enkelt element forsvinner.
RM: Du bruker alltid språk fra forestilling til forestilling som referer til dansehistorien. Det samme skjer her: det er ikke et dominerende språk eller stil, men en stor variasjon av stilarter, denne gangen veldig sterkt forbundet med forestillingens innhold.
JM: Jeg liker å knytte an til historien. Hvordan kan tidligere tiders formspråk si noe nytt? Det interesserer meg. I Rule of Three mer enn noen gang. For å oversette denne endeløse strømmen av usammenhengende impulser som vi snakket om valgte jeg å bruke en variasjon av mange scenespråk. Kunst og kitch om hverandre uten noen form for verdisetting eller bedømning, som en refleksjon av det som kan leses på hvilken som helst nyhetskanal på web. Før var det en helt klar forskjell mellom kvalitetsaviser og sladreblader, men i dag kan man lese på standaard.be (belgisk såkalt kvalitetsavis red.anm.) om flamske kjendiser som adopterer barn eller Selena Gomez sin nye nyre.

RM: Det er første gang du jobber med live musikk. Jeg går ut fra at det ikke var tilfeldig at du valgte den amerikanske produsenten og trommisen NAH. Han har jo uttrykt sin preferanse for korte låter. Musikken hans har en direkte råhet preget av DIY punk, hip hop og avantgarde jazz, og slik sett reflekterer vel også musikken den mangfoldige og eklektiske dansen.
JM: Jeg ble kjent med NAHS musikk online. Jeg kom over noen av videoene hans og ble hekta med en gang - nettopp av råheten og direktheten i musikken hans, som likevel noen gange avsluttes mer subtilt. For meg hørtes det ut som en underlig blanding av Steve Reich og Einstürzende Neubauten sausa inn i hardcore punk. Han var med i absolutt hele prøveprosessen. Med få midler makter han å skape en stor variasjon av musikalske uttrykk uten å miste den røde tråden i prosessen.
RM: Rule of Three minner mye om en konsert. Men den aller viktigste inspirasjonskilden for forestillingen er jo den amerikanske novelleforfatteren Lydia Davies, som du også bruker tekster fra. Hun har skrevet seks novellesamlinger og bare en roman. Og den romanen handler om umuligheten av å skrive en roman i dag. Tittelen er jo relativt talende: The End of the Story.
JM: I historiene sine undersøker Davies sitt eget liv. Lengden varierer fra noen få ord til et par sider. Hvis man leser historiene sammenhengende dras mann inn i den ene atmosfæren etter den andre, fra en skrivestil til en annen og fra ett fortellerperspektiv til et annet.

Rule of Three er en samling noveller skrevet med kropp, lys, musikk, kostymer og tekst. Det eklektiske i dette prosjektet sier noe om situasjonen vi som mennesker står i i dag. Jan Marten viser, men setter seg ikke til doms. Hans ser vår tid som en gordisk knute av motsetninger: mellom eksplosjon og stillhet, mellom hjerte og fornuft. Hans sceniske verden, hvor matematisk presisjon brytes mot det menneskelig uperfekte, er både rå og poetisk. Rule of Three er et forslag fra Jan Martens. Det handler om (u)muligheter for å beskrive verden. Det er en måte å få innsikt på, og hvis det ikke er mulig i det minste å finne en slags trøst. Det er kunstnerens oppgave å skrive, selv når det virker meningsløst. Det handler om å gi form. Men også om å la form forsvinne. Hvor tilstedeværende er den skapende kunstneren i sitt verk? Når er han usynlig? Er den ultimate kontrasten form og frihet?

Intervju av Rudi Meulemans, 19. september 2017.
Rudi Meulemans er en belgisk teaterregissør og dramatiker som har drevet sitt eget kompani De Parde i 25 år.