Seljeseth er opptatt av selve teaterrommet og dets maskineri, hvordan konvensjonene som ligger i rommet fungerer, blir tatt i bruk eller kommentert. Alt nå tar for seg denne situasjonen, det at vi alle er sammen i og deler et rom her og nå. Men vi deler ikke bare rommet, rommet deles også opp i hver enkelt sin individuelle opplevelse av det som finner sted. Denne dobbeltheten er helt sentral i Alt nå, og slik skapes opplevelsen av å være alene, men likevel sammen.
Å simulere er å etterligne eller gjenskape en situasjon, en prosess eller hendelsesforløp, et grep mye brukt i for eksempel dataspill. I prosessen for Alt nå har begrepet interpassivitet vært en sentral inspirasjonskilde. Det ble introdusert av filosofene Robert Pfaller og Slavoj Zizek på 90-tallet og har siden blitt videreutviklet. Begrepet beskriver en tilstand av å være passiv i en situasjon der interaktivitet kan finne sted. Det tar for seg hvordan mennesker delegerer eget forbruk og egen glede videre til andre mennesker og maskiner av ulike slag. Eksempler er hvordan vi får en videoopptaker til å ta opp et tv-program og dermed «se programmet for oss», eller hvordan båndopptak av latter tidligere lo for oss hver gang en vits ble fortalt i en komiserie. Begrepet brukes også for å vise hvordan både kunstverk og medier noen ganger bidrar til sin egen mottagelse.
Alt nå er skapt av Eivind Seljeseth i samarbeid med resten av det kunstneriske teamet. Erik Hedin bidrar med lyddesign og Martin Myrvold med lysdesign. På scenen møter vi de tre utøverne Ingrid Haakstad, Orfee Schuijt og Mathias Stoltenberg. Prosjektet har også knyttet til seg konsulenter, eller «eksperter» på ulike fagfelt: Tormod Carlsen som ytre øye, Signe Becker som sparringspartner på rom og kostyme og Silje Storstein på stemme og tekstformidling. All tekst brukt i forestillingen er skrevet av Eivind Seljeseth.
