Du jobber nå med Elle Sofe Sara sin forestilling Vástádus eana - The answer is land, en forestilling med fire joikere og fire dansere på scena. Neste uke har den sin hundrede forestilling – og har spilt verden over. Hvordan har det vært for deg å jobbe som utøver?Det har vært en reise, fra covid-premiere med munnbind og restriksjoner til world tour! Det at vi nå spiller forestilling nr. 100 er jo veldig stas. 

Allerede fra start merket jeg at dette var et kraftfullt kollektivt rom, hvor bevegelse, sang og joik skulle møtes. Jeg husker tilbake til workshop-audition, hvor komponist Frode Fjellheim og jeg hadde en improvisert jam, en slags fusion av joik og min bakgrunn fra gospelkor. Det var triller og traller, noe brumming og sikkert henda i været, men enda bedre - det var et trygt og åpent rom for utfoldelse. Det er noe jeg som utøver setter stor pris på. Det har vært så gøy og lærerikt og få være i en gruppe som så generøst deler av sine håndverk. Med tiden føler jeg vi virkelig har blitt én gruppe med felles forståelse. Vi beveger oss i samme landskap, der danserne joiker og sangerne kan klatres på. 

Det at vi har spilt så mange ganger har gitt en nokså sjelden mulighet til å gå inn i samme materiale og tematikk om og om igjen. Jeg opplever likevel at forestillingen fortsatt er dynamisk, levende og i endring. Som utøver krever det en forberedelse både på det kjente materialet og det mer improviserte, kunne være spesifikk og spontan på samme tid. For meg handler det om tilstedeværelse, unngå autopilot, men finne strategier som gjør det levende hver gang. Her henter jeg inspirasjon fra joiken, da jeg opplever at den ikke prøver for hardt å være noe, den bare er. 

Denne øyeblikkstanken synes jeg vi som gruppe og kompani er gode til å minne hverandre på. Viktigheten av å møte publikum, og ikke bare presentere en forestilling. At vi har en bevissthet rundt at vi kommer på besøk til et sted, med en tanke om felles opplevelse og deling. Det gir ihvertfall meg en giv til å fortsette å turnere. I tillegg er det skikkelig empowering å trampe sammen  med fremmede gjennom sol og stiv kuling. 

Hva liker du med kroppen?
At den har evnen til å være noe mer enn det man bare ser. 

Hva med kroppen syns du er vanskelig?
At den ikke alltid har kapasitet til å gjøre det jeg vil den skal. Spesielt i situasjoner med overbelastninger eller skader, der den tilsynelatende alt-tålende kroppen blir en mer sensitiv utgave. Det synes jeg er utfordrende, fordi det er så mye identitet knyttet til kroppen og hvordan den bærer meg. Hvem er dette fleshet og hva har den tilgang på nå liksom? Da må jeg prøve å opprettholde nysgjerrigheten, lytte og finne ut hva den vil og kan. Det er ikke alltid så lett, for jeg er fan av vaner og har et naivt ønske om at kroppen ikke endrer seg. 

Hvordan ser du forestillinger?
Helst som et performativ samvær, hvor det er mening at vi skal oppleve noe sammen. Det betyr nødvendigvis ikke at jeg må være fysisk delaktig, eller at skillet mellom utøver og publikum er hvisket bort, men jeg liker å få et inntrykk av at min tilstedeværelse i rommet på en eller annen måte er viktig for totalopplevelsen. 

Andre ganger liker jeg å sitte på bakerste rad og nyte på mine egne premisser, hehe. Bare lene seg tilbake og se utøverne jobbe. Det er jo så fantastisk å få lov til å se dyktige folk utøve. 

Hvem eller hva inspirerer deg?
Mine kollegaers driv til å drive, og den nysgjerrigheten de har for faget sitt. Det er en smittende energi! Jeg blir generelt inspirert av å være med andre mennesker. Ha gode samtaler, diskusjoner, høre historier og digresjoner. Jeg liker også å se ting utøves live, som forestillinger og konserter. God musikk får meg ofte i gang, en go-to er å sitte på trikken med Vilde Tuv på øret og la byen iscenesette seg selv. Da ser jeg mini-forestillinger utspille seg på fortauet, gjennom butikkvinduet og på setet ovenfor meg (der noen har kjøpt en altfor stor flatskjerm og jeg undres over hvordan de klarte å få giganten inn. Den bæresekvensen skulle jeg gjerne sett) 

Jeg spiller også ishockey og der blir jeg inspirert av lagmentaliteten, det å jobbe sammen mot et felles mål. Det er som improvisasjon med spilleregler, hvor individuelle initiativ påvirker resten av laget. Det krever at vi er veldig tilstede i det som skjer på isen. Jeg digger det, samspill i høy fart er som mindfulness for meg! 

Hvem eller hva irriterer deg?
Folk som ikke lar andre gå av bussen før de selv skal på. Da kan jeg finne på å gjøre kroppen stor og demonstrativt breie meg ut. Jeg kan også bli irritert over brødsmuler på benken, spesielt hvis de er glutenfulle.