Clap you hands!
Hvorfor klapper vi egentlig?
Hvem har vel ikke sittet og kjent på en slags beruselse eller en slags eufori av øredøvende applaus og jubel etter en konsert? Eller under et bryllup, en teaterforestilling eller et sportsarrangement? Applausen er en ikke-verbal anerkjennelse eller uttrykk av glede som kan skape en umiddelbar følelse av et fellesskap, og noe som finner sted i og finnes i hele verden og i alle kulturer i en eller annen form. Applaus er kanskje den mest vanlige lyden vi mennesker produserer uten bruk av stemmen. Som så mange ord og uttrykk, har applaus opphav fra det latinske ordet ad plaudere som direkte oversatt betyr til klapp, og det er kjent at både grekere og romere applauderte etter forestillinger.
Men klapping kommer også med mange konvensjoner og uskrevne regler. Og mange vil nok kunne kjenne seg igjen i at applausen har en suggererende effekt, der man klapper mest for å ikke skille seg ut, enten man har likt eller ikke det man klapper for. Her blir det tydelig at vi mennesker også er et flokkdyr som ikke vil skille oss nevneverdig ut, og menneskelig applaus kan sammenliknes med en flokkadferd, slik fiskestimer svømmer koordinert eller trekkfugler som flyr i flokk, kan også applausen og dens suggererende virkning oppstå og avta nesten synkront. Det finnes mange former for applaus, fra de helt entusiastiske, den spontane, den normative forventede klappingen eller den ironiske. Hvordan vil en klapping oppfattes om det sitter én enkelt person og fortsetter en sakte klapping når den øvrige applausen har dødd ut? Det er altså sosiale konvensjoner for når applaus passer seg. For eksempel har det før vært tabu å klappe i kirkerommet, da kirkerommet skulle være noe dempet og sakralt. Og man klapper absolutt ikke under en klassisk konsert. Her kommer applausen først etter at siste tone i (som regel) 4. sats toner ut og dirigenten senker taktstokken. Her passer det seg også å gi det ytterligere en liten pause før applausen kan runge. Du vil kunne få mange oppgitte blikk om du prøver deg med å klappe før. Mens i opera er det vanlige å gi store, entusiastiske applauser etter de mest imponerende arier gjennom hele forestillingen.
Sitat fra en kunstner om applaus
– Hva jeg føler når applausen kommer? blablabla"
Før i tiden på keisernes tid, brukte man såkalte klakører (av fransk clacque, klapp). Det var simpelthen profesjonelle klappere som var en del av publikum og som ble betalt i penger eller gaver for klappe og skape stemning. Tradisjonen var spesielt gjeldene for operahusene i Paris, men spredte seg også til En form for klakører finnes også i dag, men kjennes som oppvarmere som skal varme opp publikum og få opp stemningen og gjerne også signalisere når det passer seg å klappe. En klakør kan i dag også brukes nedsettende om en person som ukritisk heier på eller hyller en ideologi eller sak.
Er du blant dem som synker ned i setet og himler med øynene eller klapper av vill lyst når flyet ditt har landet? Selv om ingen helt vet hvor tradisjonen stammer fra, så er det slått fast at fenomenet er globalt. Kanskje klappes det for piloten, kanskje klappes det fordi man er glad man har nådd destinasjonen sin. Det er en handling som gjøres i et fellesskap, kanskje som et