Samtidig som vi holder en bred avstand til hverandre i en felles bekjempelse av en global pandemi, ser vi en historisk mobilisering for global nærhet og en felles kamp for menneskeverd.

Det er tid for solidaritet og felles mobilisering. Det er viktig at kunsten og kunstlivet tar ansvar, og leder vei i dette arbeider. Kunsten har stått i front for revolusjoner tidligere, har gitt form, bevegelse, lyd og bilde for motstand mot forsteinede og hatefulle strukturer og regimer. Kunst kan samle. Vi som jobber med kunst må nå samle oss i arbeidet for menneskeverd og likebehandling. For at vi skal oppnå reell kunstnerisk frihet, og et godt og bredt ytringsmangfold er vi helt avhengige av at vi alle er likeverdige medborgere, at vi har tilgang til de samme ressursene og at ingen utsettes for trusler, vold, undertrykkelse og hat. De som møter disse utfordringene fortjener at vi står med dem, solidarisk og at vi også risikerer noe i prosessen.

Solidaritet alene er selvsagt ikke nok. Det er tid for oppdatering. Det er innlysende at vi må oppdatere oss, både kulturfeltet som helhet, og hver og en av institusjonene. Vi må lære og vi må endre oss. Vi må se kritisk på hvilke strukturer som preger oss, hvilke beviste eller ubeviste valg som er med på å forsterke strukturene. Vi må utfordre vårt eget blikk, og søke relevans – for flere. Som institusjoner har vi makt og definisjonsmakt, og er i en posisjon der vi har mulighet til å endre. Hvem slipper vi til, hvem samarbeider vi med, hvem gir vi en scene og stemme til?

Dansens Hus har begynt. Med tidligere kunstneriske leder Un-Magritt Nordseth i spissen har det vært fokus på å samarbeide bredt og løfte frem ulike stemmer. I de senere årene har kritiske svarte stemmer fra det internasjonale dansefeltet som Gregory Maqoma, Thomas Prestø, Via Katlehong, Harald Beharie, Mohamed Toukabri, Rodriguez Vangama, Fouad Boussouf, Dada Masilo, Ousmane Sy, Albert S. I. Khoza, Anne-Marie Van aka Nach vært en del av husets kunstneriske program. Flere av disse er tydelige politiske og antirasistiske stemmer, som har sagt fra om hva de møter og hva de vil ha en slutt på. Tabanka Dance Ensemble, som nå er aktuell på Dansens Hus med dansefilmen The Vodoo That We Do, har tatt opp Black Lives Matter i en rekke forestillinger. Tabanka består av melaninrike kunstnere som har stått midt i denne kampen, og som har måttet betale for sin synlighet gjennom hatmeldinger og alvorlige trusler. Deres og andre melaninrike kunstnere og samfunnsdebattanters tilstedeværelse i offentligheten har omkostninger for dem vi nok ikke har forstått rekkevidden av. Så fattig det kan kan høres ut: De skal vite at de har vår fulle støtte og respekt, at vi er takknemlig for at de er med å bevege oss videre – alltid, og at vi står sammen med dem i kampen. Og ikke minst - Vi vil fortsette og styrke vårt fokus på en «360 graders kunstneriske programmering» der vi dyrker flerstemmighet og ytringsmangfold.

Det er tid for handling. Og handlingsplaner, så byråkratisk det enn måtte høres ut. Dansens Hus har mangfold som satsingsområde og jobber etter en uttalt ambisjon om mangfold (i den brede definisjonen av ordet) på scenen, blant publikum, i organisasjonen, styre og utvalg. De siste ukenes hendelser har gjort oss beviste på at vi må jobbe mer forpliktende og konkret med problemstillinger knyttet til diskriminering på bakgrunn av hudfarge, etnisitet eller opprinnelse. Her er vi ikke gode nok, rett og slett. Vi må utvikle en beredskap som gjør oss egnet til å håndtere hvis noen utøvere, kolleger, eller publikummere utsettes for rasistiske episoder. Et apparat som evner å forebygge og ivareta. Som ledere for Dansens Hus forplikter vi oss til å få på plass en slik handlingsplan og sørge for intern kompetanseheving blant våre ansatte. Alle våre melaninrike samarbeidspartnere, publikummere og kolleger skal vite at vi tar dem, og de de møter ytterst seriøst, og at her verdsettes de og er oppriktig velkomne.

Det er tid for å lytte. Lytte til erfaringer som ikke er våre egne. Validere og anerkjenne våre medmenneskers smerte og raseri. Vi avslutter sesongen med en stemme vi mener det er det er verdt å lytte til. I That Voudou That We Do tematiseres rytmekulturen og bevegelsesspråket som reiste over Atlanteren med Afrikanere. Voudoukulturen har både gitt form og lyd til jazz, rumba, salsa med mer, og var også sentral i revolusjonen på Haiti som var første seier i frigjøringskampen mot slaveriet. En kamp om likeverd som fortsetter i dagens BLM.

Det er med et fortsatt og fornyet engasjement at vi i solidaritet vil gå frem med ansvar og seriøsitet mens vi utforsker hvordan vi kan bidra i kampen for likeverd og mot hat.

Med dette ønsker vi dere alle en god sommer!

Samme Raeymaekers, kunstnerisk leder Dansens Hus
Sunniva Steine, administrativ leder Dansens Hus


Alle bilder er fra filmen That Voudou That We Do