Younji Ku: Når bevegelse repeteres i en koreografi skapes en tvungen mening - folk leser det forskjellig, men ville du skape et bestemt innhold?
Chrostos Papadopoulos: «Tvungen mening» er et for strengt uttrykk å bruke i denne sammenhengen. Jeg syns det er mer interessant å tenke på repeterende bevegelser som en måte å ta plass i et rom, som en måte å bygge veien gjennom et stykke på en måte som er kontemplativ og åpen, snarere enn å ha en bestemt idé eller mening. Man kan kanskje si at den som utfører koreografien kan ha en bestemt intensjon, men meningsinnholdet som kommer ut kan være mangfoldig. Jeg vil heller si at arbeidet skal åpne for mange meninger.
Bevegelse til og fra mennesket
Koreograf Christos Papdopoulos snakker med Younji Ku, lederen av SHOWstudio - the home of fashion film, om sitt arbeid som dansekunstner.
YK: Har du en bestemt intensjon ved oppstarten av det koreografiske arbeidet?
CP: Jeg prøver å stole på prosessen, slik at intensjonen viser seg selv. Jeg har selvfølgelig referanser, men jeg er åpen for ulike fortolkningsmuligheter, for å invitere andre inn i prosessen. Intensjon er en prosess, den trenger ikke nødvendigvis å være orientert mot et sluttresultat, men omfavne alle skrittene på veien mot deling, et lite samfunn av idéer. Det er derfor jeg skaper sammen med andre.
YK: Hvilke referanser og inspirasjonskilder har du?
CP: En viktig referanse er det jeg kaller kreativitet i naturen. Selvfølgelig har naturen ingen ambisjon om å imponere med sine ulike fenomener. En annen referanse er naturens repeterende, sykliske strukturer. Synkronisering ikke bare på grunn av systemet man operer i, men en synkronisering som består uavhengig av selve målsettingen. Ellers kunne fugler bare fly rett fram, fiskene svømme rett fram; hvorfor følger de mye mer komplekse mønstre? Men hvis alt bare skal gå rett fram, hvordan oppnås samhold og individualitet?
YK: Hvor lang tid tok det å skape og fullføre ion?
CP: Du har den praktiske siden som handler om prøveperioden og forberedelser, men så har du det psykologiske aspektet, og det er vanskelig å tallfeste. Når oppstår en ide? Hvor lenge ligger den der, vokser og gror før den kommer til overflaten?
YK: Hvorfor velger du å være såpass minimalistisk når du jobber i en profesjon som ofte kroppens og fysikkens muligheter til det ekstreme?
CP: Det kommer litt an på hva du mener med minimal; minimal kan være utmattende fysisk. Minimal betyr ikke minimalt med energi, heller ikke mindre ferdigheter. Snakker vi minimalisme knyttet til formspråk, handler det vel om å gjenskape seg selv på en måte som ikke er overveldende og spektakulær, og å motstå øyets lyst til stadig tilfredsstillelse. På en måte kan man si at det for en utøver på scenen handler om blottstillelse.
YK: Hva betyr dansernes fysiske utseende for deg?
CP: Måten jeg jobber på fordrer noen fysiske ferdigheter, men utseendet i seg selv har ingen betydning.
YK: I hvilken grad representerer din koreografi menneskelig adferd?
CP: Mener du om bevegelsesvokabularet har et realistisk utgangspunkt? Ellers ville det vært som å svare alt som kan representere det menneskelige i den kunstneriske praksisen.
YK: Ser du for deg bevegelsen før du hører musikken, eller influerer musikken på bevegelsene du ønsker å lage?
CP: Bevegelsene kommer før musikken, eller noen ganger sammen med musikken.
YK: Hvordan holder du på motivasjonen? Hva gjør du for å sørge for at idéene dine blir satt ut i livet?
CP: Ved å skape et fellesskap som støtter opp om den opprinnelige idéen, og som skaper grunnlag for en effektiv gjennomføring. Men kanskje like viktig er det å skape grobunn for en slags ekspansjon i retninger jeg selv ikke hadde forestilt meg.
YK: Hvordan ser du for deg at arbeidet ditt utvikler seg?
CP: Jeg har ikke tenkt å skape en egen merkevare. Jeg vil ikke begrenses av bevegelsesmessige stilarter og praksiser. Jeg ser alltid etter en menneskelig dimensjon. Min hovedprioritet - selv om det ikke alltid ser slik ut ved første øyekast - er fokus på individet, måten man er på sammen med andre kropper, eller eksponert som ham selv eller henne selv. Jeg ønsker at arbeidet mitt skal gjenspeile indre, menneskelige forhold, være seg gjennom abstrakte bevegelser eller bare en enkel gest. Bevegelse til og fra mennesket.