Stykket er en refleksjon rundt min skeive og kvinnelige kropp, og dens relasjon til natur og økologi. Slik ønsker jeg å finne en måte å forholde meg til dagens klimakrise i mitt kunstneriske uttrykk og innhold. Kroppsliggjøringen forankrer seg i hvordan kvinnen har blitt utskjelt som monstrøs – som en fare for samfunnet – når hun har holdt seg nær instinktene sine og naturen. Derfor har jeg jobbet med ordet ‘shapeshifting’ og sett på ulike måter å skape en krysning mellom menneske og noe dyrisk. I tillegg ønsker jeg å skape en form for trykkende atmosfære som en relasjon/ konnotasjon/ svar/ reaksjon/ til min frustrasjon over klimakrisen og den politiske handlingen vi sårt trenger for å utgjøre en markant forskjell for fremtiden. I samarbeid med Kristoffer Lislegaard har vi skapt et lydlandskap som oppstår og forsvinner i ulik grad, som forankrer seg i organiske lyder, hvor vi også vil abstrahere en ringende alarm.
I relasjon til den monstrøse kvinnen har det vært viktig for meg å omformulere arketypen 'den ville kvinnen' (Pinkola Estes, C. 1992), der jeg blant annet har sett på adferden til en ulv og forsøkt å kombinere disse til et uttrykk. Sentrale kilder for utforskningen har vært McCormack, C. (2021) Women in the Picture - Women, Art and the Power of Looking, Pinkola Estes, C. (1992) Women Who Run With the Wolf, Ekman K. (2019) Løpe Ulv, Russell, L. (2020) Glitch Feminism: A Manifesto, Cixous H. (2010) Le Rire de la Méduse, Griffiths J. (2021) Why Rebel, Haynes N. (2022) Stone Blind, og MacFarlane R. (2019) Underland, Wallace-Wells (2019) The Uninhabitable Earth, for å nevne noen.
I visningene på Dansens Hus forsøker jeg å skape min versjon av en underverden, der mitt narrativ kan tolkes som en slags klimavokter inspirert av ulike mytologiske hundeskikkelser som vokter dørene til Helvete – slik som Garmr (nordisk mytologi) og Kerberos (gresk mytologi) – eller som en slags skogsånd. Dette klima-vesenet har et androgynt uttrykk, der den veksler i sin adferd mellom menneske og ulv. Yppende, territoriell, sensuell og leken oppfordrer den til å bli iakttatt og observert av publikum. Jeg har utforsket hvordan jeg kan være nærmere publikum både utenfor og på scenerommet og hva dette kan tilfører arbeidet.
Karakteren sitt forhold til greina veksler mellom å være en beskyttende aktør – slik en ulvevalp og ulveflokk forholder seg til et nylig dødt medlem, der de viser en tendens til å returnere til åstedet – og en forsvarende aktør slik som en klimavokter, aktivist og mytisk skogvesen.
Publikum inviteres til å gå fritt rundt på scenen, som jeg synes skaper en spennende variabel i visningene med flere muligheter for meg som utøver. På denne måten opplever jeg en spenning i hvordan jeg lar meg selv bli sett, og hvordan min fysiske og mentale tilstedeværelse kan både påvirke en mengde, og selv påvirke meg i mine mønstre.
Musikken i stykket varierer mellom oppbyggende og behagelige toner som minner om klirring av stein, knokler og stamping av føtter, stillhet, og et urovekkende kaos. Kristoffer Lislegaard improviserer med satte intensjoner, der vi sammen har forsøkt å finne en måte å gjøre rommet bevegelig gjennom lyd.
Bevegelsesspråket bunner i raske skift, dyrisk adferd og råhet, kveiling av kropp, menneskelig vandring og et ansiktsuttrykk som veksler mellom noe sensuelt, utfordrende og aggressivt yppende. Gjennom disse sanseinntrykkene ønsker jeg å skape en form for uro og et hig inne i meg som kan minne om en følelse av et kollektivt opprop. I prosessen har jeg aktivt jobbet med å oversette følelsen av frustrasjon, uro (økoangst), å forberede seg til noe, ønsket i å beskytte noe, og hvordan jeg kan håndtere en følelse av å bli trykket ned av en atmosfære eller lyd.
I alle ledd av prosessen har jeg ønsket å legge igjen små hemmeligheter. Dette har jeg gjort ved å legge enkle små detaljer i både kostyme, bevegelsesarbeid, musikk, scenografi og lys, som publikum muligens ikke vil kunne se uten å vite om de. Dette har vist seg å være en form for mestringsrespons (coping mechanism), for å gjøre et frustrerende og tungt arbeid lettere psykisk for meg som utøver.
Lou Ditaranto