Underoverskrift
The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog.

Underoverskrift
The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog. The quick brown fox jumps over the lazy dog.

— Hun var så ekstremt vitebegjærlig. Hun og en venninne lagde en leketøysutstilling da de var 10, det var i et slags kommunalt kulturhus. De fikk masse unger og voksne til å låne ut gamle leker. Og de lagde plakater og stilte ut, var omvisere og forklarte om biler fra 50-tallet og masse annet rart. De gikk jo på Steinerskolen, så det var vel litt av grunnen. Så lagde de garasjeteater, og vi voksne ble plassert på stoler. Det var sirkus og vi måtte sitte og klappe.
Da Mia var fjorten satte hun opp sin første danseforestilling, den het Abstrakt.
— Hun har alltid drevet på med sånne ting. Og vi tok henne på alvor, hun ble aldri latterliggjort. Hun var omgitt av voksne som var nysgjerrige på hva hun hadde å si. Det gjorde nok mye.
Gyro forteller at Mia gråt lite som barn, hun kan nærmest telle antall på en hånd. Og så var hun nysgjerrig på mennesker uavhengig alder. Hun spurte og grov og fikk etter hvert på seg noen veldig internasjonale briller.
— Hun flyter lett inn i andre kulturer, enten hun er i Italia eller Brasil. Språk og mennesker interesserer henne. Og det har formet henne til den ukonvensjonelle dansekunstneren hun er i dag.

Ingen røde plysjsofaer
Gyro forklarer at Mia er både tradisjonsbundet og avantgarde på samme tid. Det ligger nok et anker i Haugesund som gjør det trygt å utforske.
— Ja, for nåde meg om jeg ikke baker syv sorter til jul og lager tre kilo marsipan! Mia er barnet mitt uansett hvor gammel hun er. Når er hun er på besøk og ligger på sofaen og sier "mamma, kan ikke du hente et eple til meg?», så er hun jo helt den samme. Selv om hun lager alle disse merkelige tingene. Det har jo vært en utfordring av og til å være moren til Mia. Alle disse måtte og burde og skulle. Men jeg har lært mye av å gå bak henne. Det å kunne bli gammel uten å stenge igjen. Jeg får lov til å ta del i hennes verden.
Hun ler.

— Jeg er glad for at jeg har andre mer livsbejaende ting i livet enn å prioritere energibruk på valg av middag i butikken. Og Mia hjelper meg der. Men jeg grugleder meg alltid før forestillingene hennes.
Gyro forteller om Mias eksamensforestilling på koreografilinjen i 2003, i en trikkestall i Haugesund. Gyro hadde som vanlig tatt med seg et knippe av Mias filletanter.
— Og det var kunstnerisk flott, men rart! Og da sa en av mine venninner til Mia: «Mia, gullungen, når skal du lage noe koselig, sånn at vi kan sitte i røde plysjsofaer og nyte?»
Da så hun strengt tilbake og sa: «aldri».

På en øy utenfor Haugesund
Ingunn Rimestad, dansekunstner og tidligere ansatt ved avdeling Dans på Kunsthøgskolen i Oslo, blir beskrevet av Mia selv som hennes faglige mor. Hun husker godt deres første møte, ute i havgapet.
— Jeg hadde gjort en improvisasjon på Vibrandsøy utenfor Haugesund, det var i forbindelse med Spontanfestivalen, arrangert av Nils Økland. Jeg improviserte med en fiolinist fra filharmonien i Bergen. Og som eneste danser er det alltid en litt rar situasjon når man er ferdig. Man føler seg kanskje litt fremmedgjort, litt danset tom. Det kan være et ensomt øyeblikk. Men så kommer denne jentungen gående bestemt bort og spør «hvordan kan jeg bli danser?». Så hadde vi en veldig hyggelig prat. Og årene gikk.
Mia fikk blant andre Ingunn som lærer da hun gikk på koreografi-linjen på Kunsthøgskolen.
— Det var først senere at Mia og jeg oppdaget at hun var den blide, interesserte jenta på øya. Den forbindelsen har jo på en måte gjort noe spesielt for oss, det at vi har en historie som gikk så langt tilbake. Jeg kan ennå se for meg denne solfylte dagen og benkene som er satt ut mellom låvene og denne plattingen som jeg danset på, med fjorden rundt. Og så denne mørkhårede jenta som bare kom og gikk på.
Det blir stille et øyeblikk.
— Hun har jo en nydelig blanding av bestemthet, pågåenhet og vilje. Og begeistring. Hun våger å møte folk der de er. Det å våge å møte folk tror jeg gjør henne helt spesiell.
Ingunn og Mia har fått et tett forhold opp gjennom årene og Ingunn fungerer som Oslo-mormor for Mias datter, Senna — og er inkludert i den romslige familiekretsen. — Mia deler plass og rom. Hun delegerer og åpner opp, og er ikke så interessert i å fronte seg selv. Jeg har jo tenkt mye på hva det er med Mia. Hva er denne driven? Og jeg tror det er ankerfestet i en dyp kjærlighet for mennesker, hun bryr seg om mennesket. Og midt oppi det hele så er det jo også masse sårbarhet der. Disse tingene sammen trigger en interesse i å finne ut hva som foregår: Utforskning, vitebegjær, nysgjerrighet.
Men det går på mennesker, ikke kakebaking, sier Ingunn.
— Vi var i bursdag nå nylig. Og da var det andre som måtte bake kake. Mia baker ikke kake. Mia føler seg helt ubehjelpelig. Hun gjør så mye annet. Det er noe sjarmerende i det. Vi har alle våre arenaer hvor vi er trygge og kan utfolde oss. Det er spennende med barn, hvordan de peiler ut interessene sine, hvor engasjementet går hen.
— Og på de områdene hvor hjertet brenner, der kan du holde på til du stuper.

Å gi oksygen til konflikt
Ingunn sier at det var tegn på hva Mias arbeider ville inneholde, allerede på KHiO. Hun hadde en spennende og kompleks måte å løse koreografiske oppgaver. De pekte fremover.
— Hooman (Koreograf og danser Hooman Sharifi red. anm.) gikk kullet over henne på koreografi, de var i mange samtaler. Det Hooman holdt på med engasjerte. Selv om de er utrolig ulike, så finner de et fellesskap i tankegods og tilnærming. De fant hverandre i det sosiale engasjementet, det politiske.
Ingunn beskriver denne interessen som et menneskelig flettverk. Et flettverk som muliggjør undersøkelse av konflikter og menneskerettigheter.

— Det som er så fascinerende med Mia er hvordan hun lar konflikter få utspille seg, de får ikke ta over, men hun er ikke engstelig for å gi det rom og oksygen. Og så kan det skje at hun blir forvirret og såret og men så går hun i gang igjen. Noen går i krigen i konflikter og skal konfrontere, hun prøver heller å finne ut av hva menneskene prøver, vil og sier. Hun er vel mest opptatt av det bakenforliggende, en slags utveksling av det indre livet, sier Ingunn, før hun fortsetter: Hun har jo disse ideene og tankene som rører seg, en teoretisk side, og hun leser og filosoferer. De siste produksjonene vitner nettopp om en filosofering rundt tema.

Kjærlighet i Jerusalem

Klimakollaps, konflikt, protest og krig — Mias valg av tematikk er ikke ukomplisert, og de som jobber med henne finner ulike innganger for samarbeid og symbiose. I Israel møttes foreldre til Mia, og i 2009 flyttet hun selv til Tel Aviv og tok en master i konflikthåndtering. Iris Lana jobber blant annet med dansearkiver og en podcast om dans i Israel, og co-ledet dansefestivalen ARENA i Jerusalem med Mia i 2012.
— Vi hadde veldig lite til felles. Hun var yngre, jeg var eldre. Det var ikke et naturlig samarbeid, men det endte opp med å fungere utrolig godt. Vi lærte så mye fra hverandre. Hun er opptatt av nasjonal ny dans, banebrytende dans, og hun hadde et stort nettverk. Fra et rent koreografiperspektiv var hun profesjonell og erfaren. Jeg var en teaterkoreograf og jobbet on-demand, ikke uavhengig som Mia. Men jeg tror vi hadde en felles dragning og lidenskap mot det ukjente. Og samarbeidet ble veldig fruktbart. Vi hadde få uenigheter. Jeg ser alltid etter ting vi kan samarbeide på igjen.

Iris forteller om flere øyeblikk i Jerusalem hvor de vandret rundt, spiste, snakket og lette etter offentlige steder hvor de kunne vise arbeid.
— Mia var veldig opptatt av å skape ting i offentlige rom, ettersom festivalen også skulle bli avviklet utendørs.
Iris forklarer det som en poetisk, flytende prosess.
— Mia har en spesiell intelligens og et panoramablikk på ting. Hun har sin egen sannhet, og hun følger den. Hva enn som skjer med henne og hva enn hun forteller meg, så vil jeg alltid være nysgjerrig. Det er en stor kjærlighet.

Mellomrom i Madagaskar og et badekar i Paris
— Jeg skjønner hvorfor Mia vil at du skal snakke med meg. Det er jeg som kjenner henne best! Vi vokste opp i kunsten, sammen, sier Jassem Hindi og ler.
Han og Mia har vært faste samarbeidspartnere siden de i møttes i Paris i 2006. I et badekar.
— Jeg pleide å spille musikk ved siden av filosofistudiene og vi var en en gjeng med venner som organiserte eventer over hele Paris. Så skulle vi ha en gig i alle rommene i en leilighet, og jeg fikk tildelt badet. Jeg stod faktisk oppe i badekaret og spilte. Og da møttes Mia og jeg.
Mia synes det var et så festlig opplegg at de kom i snakk. Hun trengte en musiker til et prosjekt hun skulle gjøre på National Dance Center of Paris.
— Vi endte opp med å lage en underlig film i en okkupert leilighet i stedet. Det var veldig gøy. Men Mia dro tilbake til Norge, og jeg forberedte meg på en vanskelig eksamen for å kunne bli filosofilærer.

Så ringte Cecilie Lindeman Steen, Mias produsent: Mia skal til Madagaskar på turné, kunne Jassem kanskje tenke seg å bli med? Jassem ringte professoren sin, sa han kom til å bli litt forsinket med oppgaven.
— See you later, liksom. Og det var begynnelsen på galskapen og flere farlige eventyr.
Jassem forteller om hvordan de opprinnelig planene på Madagaskar gikk i vasken, det var plutselig ikke noe strøm i lokalet der de skulle være. I stedet fant de en magisk gammel bar og hadde en to-timer lang fest med elektronisk musikk. Dette oppsummerer godt hvordan Mia og Jassem jobber. De opprinnelige ideene, de virkelig grande stedene, de blir valgt bort for mellomrommene — såkalte fringes. Og det var i mellomrommene de fant sitt fotfeste.

Sammen har de turnert verden rundt. — Vi ble invitert til store festivaler, men spurte alltid om vi kunne organisere noe på siden, i typ de kjipeste, små rommene. Og vi holder fortsatt på med denne galskapen. Vi leker og improviserer mye, visker ut identiteter — hva nå enn det betyr i dag. Vi lager nye konseptuelle og visuelle vokabularer. Sammen. Det er en veldig mangfoldig og inkluderende prosess.
Jassem forklarer jo at det også er andre praktiske ting knyttet til samarbeidet, som søknadsskriving, utvikling av pedagogikk, seminarer og rammeverk. De har brukt mye tid på det å overbevise ulike institusjoner om at de har et kunstnerisk prosjekt som er verdt å støtte, at arbeidet deres er viktig.
— Det å jobbe med Mia er nærmest telepati, vi er privilegerte samarbeidspartnere sånn sett. Hun er veldig avslappet på det å la andre gjøre sin egen greie, og at de kan tolke på sitt vis, under paraplyen hennes. Hun sier ikke nei. Så det føles aldri som et soloprosjekt, selv når det er under hennes eget navn.

Symbiotisk organisme
Gjennom nesten 20 år har Jassem og Mia gjort enormt mye og variert arbeid: De har gjort syv timer lange publikasjonsworkshops; satt i gang to år med research for å avvikle en tilsynelatende enkel performance — og gjerne hatt mer enn 20 samarbeidspartnere for hver show.
— Andre utøvere prioriterer kanskje å få sitt eget, individuelle prosjekt ut, men dette er mer som en slags symbiotisk organisme. Vi baserer oss på offentlige tilskudd og utvikler nye måter å se for mange mennesker. Det er saktegående arbeid, men det er mer bærekraftig. Og det er sånn Mia vil jobbe, i stedet for å fronte seg selv. Hun er den mest ydmyke og sjenerøse personen jeg kjenner, og det ville jeg ikke sagt om jeg ikke mente det.
Jassem sier at Mia er lidenskapelig. Hun tar dansen og forestillingene svært personlig. Det er livet hennes. Alt er koblet på hverandre. Hun er en arbeidshest.

— Jeg kjenner ingen som jobber som henne. På en enkel dag kan hun spise frokost med datteren sin, fikse et nytt kjøkken, delta på et styremøte, avholde en fiolinkonsert, hente ungen, dra på konsert, ta et midnattsmøte med en produsent — og så hoppe på et morgenfly til Helsinki. Mia er en «president of working». Hun er vanskelig å nå når hun først tar ferie, sier han og ler. Men hun har et triks!
Jassem forklarer at Mia på overflaten er en så høflig og flink norsk jente, såkalt «Haugesund proper». Og på grunn av denne overflaten er det lett å tro at det ikke er noe friksjon eller motstand i henne.
— Men Mia er en av de mest radikale kunstnerne i Norge. Hun er kameleon. Hun vet hvordan hun skal nettverke og former kulturpolitikk i Norge på sitt eget pragmatiske vis. Jeg ville ikke vært den jeg er uten Mia, sier han, og blir stille et øyeblikk. Men jeg må nevne en ting: Hun er festlig sosialt klønete og dårlig på metaforer. Jeg erter henne masse for dette. Det var blant annet en gang hvor hun sammenlignet to ting som ikke fungerte sammen og sa «litt som kaffe og kake». Og jeg bare «kaffe og kake, hva mener du, det går jo veldig bra sammen».
Jassem ler høyt.
— Hun drikker faktisk ikke kaffe lenger. Og visste du at hun ville bli profesjonell alpinutøver da hun var liten? Hun får alt til å se så lett ut.