– Hvordan det er å jobbe med Hooman? Forferdelig provoserende. Han gjemmer seg bak puter når han er nervøs. Han sover på sofaen når han er trøtt. Han ser. Han sier hva han tenker, noen ganger på riktig tidspunkt, andre ganger slettes ikke. Han reflekterer over hva han har sett. Han hilser alle velkommen med en high five. Han spør deg hvordan du har det. Han takker alle for arbeidet. Noen ganger, når han blir emosjonell, gråter han. Han gir ut små firkanter med mørk og bitter sjokolade. Han hopper i været og begynner å danse. Han lager lunsj til alle sammen. Han har en elektrisk sykkel.

-Timothy Bartlett, mars 2019.

Hvis du har lest noe om Hooman Sharifi før har du kanskje fått med deg at han beskrives som en integreringsministers drøm, en enslig mindreårig som endte opp som prisbelønt koreograf. Du vet kanskje at han har vært kunstnerisk leder i Carte Blanche de siste fire åra, og at han kom alene som flykning fra Iran til Fornebu som fjortenåring en dag i 1987.

Men vi ville vite mer, vi ville bak posterboy-imaget som den velintegrerte norsk-iraneren som bor på Grünerløkka og lager politisk kunst. Hva slags type er han egentlig og hvorfor er han en viktig stemme i norsk kunst? Vi har snakket med venner og kolleger av Sharifi og spurt: hvem er Hooman?

Først: Barndom i Iran. Hooman har ikke elektrisk sykkel, han trenger ikke det. Han kjører bil!

-Da han var 10 år var han veldig glad i å kjøre bil. Jeg tenkte det var bedre å vite litt om å kjøre bil, jeg ringte kjøreskolen, men de sa -nei, vi har ikke lov å lære bort bilkjøring til en unge. Jeg reiste til hjembyen min og snakket med en lokal kjøreskole. Der fikk han gå, forteller Hoomans mor Parvin. Planen hennes er at Hooman skulle reise til onkelen i England. Hun planlegger flukten. Han var syv år, kanskje mindre, og skal ombord i et fly til England.

-Onkelen hans skulle møte Hooman på flyplassen i London. Alltid når Hooman skulle legge seg om kvelden ba han meg om et glass vann. Han spurte meg: -Hvordan skal jeg si at jeg er tørst til onkel? Da begynte jeg å gråte, ikke la han gå på flyet, sa jeg. Det var tilfeldig at det ble Norge senere, en kunde nevnte Norge til meg, jeg leste om utdanningsystemet, at det var små klasser, og ikke så lange dager.

La oss spole forbi flukten til Norge via Italia og Libanon, til årene 1995-1998. Hooman jobber hos jeansbutikken JC på Oslo City, han danser hip hop på Karl Johan på lørdager. Parvin, Hoomans mor, driver systue på Frogner, hun har søtten læringer i 3 etasjer, det går så det suser. Hun lærer Hooman å legge opp bukser, forteller at han må være forsiktig med penger og stå opp for seg selv. De har blitt gjenforent etter flukten hun planla for Hooman, og Hooman har fortalt henne at han ønsker å satse på dansen. Hooman blir kjent med Rikke Boewert, de går sammen på skolen for samtidsdans.

Rikke reiser etterhvert videre til Amsterdam for å gå på skole og Hooman kommer inn på Statens Balletthøgskole i Oslo. I år 2000 er Sharifi en av tre koreografistudenter som er i

Når sommeren kommer og han går ut av skolen, etablerer Hooman kompaniet Impure, hvor de arbeider med å synliggjøre samfunnsengasjement og politikk i kunsten. Rikke Baewert flytter tilbake til Oslo og begynner å jobbe som medskapende utøver i Impure, aller først i «hopefully someone will carry out great vengeance on me» (2004), en heftig forestilling som krevde mye av de fysisk. Hun og Hooman blir som søster og bror.

- Det blir som en livsskole å jobbe med Hooman, forteller Baewert. -Jeg har kjent Hooman siden han ikke visste hvem Pina Bauch var. Vi kjenner hverandres svake og sterke sider, å jobbe med Impure har vært som å drive en familiebedrift. Hooman har insistert på å jobbe med de samme menneskene over lenger tid. Jeg visste at det ville kreve modenhet av meg. I skolesammenheng blir man lært opp til å være tilgjengelig for en form, man skal passe inn, alle vet hvordan det ser ut, sånn skal man gjøre det. I Impure har vi jobbet mye med å tillate oss å være lost. Det er ikke så vanlig å jobbe med en sånn lostness i en bevegelse, i et materiale, i en kunstnerisk prosess. Det å prøve å ta tid å være sårbar. Jeg har lært masse av å kunne vise sårbarhet, vi prøver ikke å bevise eller overbevise. Vi er med på å dele, arbeidet fortsetter alltid. Vi lager ikke et produkt, vi skal snakke sammen, dele med publikum, vi har dialog, de kan være med rent tankemessig. Vi har aldri vært der for å underholde og overbevise. Det er veldig forskjell på hvordan folk jobber.

Politisk kunst
-All kunst har den iboende kraften til å være politisk ved å vise en annen måte å se verden og individer på, sier Henriette Pedersen. -Så har du kunsten som eksplisitt jobber med politikk som tema, dette har Hooman gjort i flere av sine forestillinger. Han har gjennom kunstnerskapet vært opptatt av kroppen som felleskap, ikke som individ, og hvordan kan vi gjøre opprør/motstand sammen. Pedersen mener Hooman er en viktig stemme i scenekunstfeltet på grunn av hans tydelige kraft, hans dype interesse for dansekunsten, hans generøsitet og hans enorme pågangsmot og vilje.

Sharifis bevegelsesspråk er ofte fysisk utfordrende, intenst og kraftfullt, og som koreograf er han opptatt av å utforske de dypere følelsene bak makt, politiske systemer og vold. I 2014 får Sharifi jobb som teatersjef i Bergen, hos det nasjonale dansekompaniet Carte Blanche. Han flytte fra Oslo til Bergen og begynner på nytt igjen. I Bergen begynner han å jobbe tett med danserne i kompaniet. En av dem er Timothy Bartlett, som har vært ansatt som danser i Carte Blanche siden 2011. Han beskriver seg selv som en streit, hvit, britisk-født mann fra middelklassen.

- Jeg husker i starten følge jeg meg så lost, fordi jeg visste ikke hva som skulle skje. Hva ville arbeidet mitt bli til. Han ville jeg bli bedt om og hvordan skulle jeg bidra. Hooman gir deg muligheten til å føle deg komfortabel med å være lost. Noen ganger kan det å være lost hjelpe deg å finne noe nytt, noen ganger leder det ingensteds hen. For det meste følte jeg meg meg trygg i arbeidet fordi Hooman var alltid der. Når jeg trengte det hadde han alltid et tydelig og støttende «viewpoint», også når vi var uenige.

Arbeidet Sharifi gjør med Carte Blanche irriterer på seg enkelte anmeldere. Aftenpostens Maren Ørstavik får en «emmen smak av politisk korrekthet» når hun ser Carte Blanche gjøre forestillingen “Jerada”.

Sharifi har møtt den marokkanske koreografen Bouchra Ouizguen tidligere, i Paris i 2008 med Impure, og når han blir teatersjef for Carte Blanche inviterer han Ouizguen til Bergen for å koreografere «Jerada» i 2017. Forestillingen får Kritikerprisen i dans, og Klassekampens Elin Høyland skriver at «forestillinga er et godt eksempel på den mer samfunnsengasjerte og eksperimentelle retningen Carte Blanche som kompani har beveget seg i under kunstnerisk ledelse av Hooman Sharifi – et retningsskift det kreves mot og vilje, men ikke minst hardt arbeid, for å gjennomføre.» Men Aftenposten mener få blant publikum får verdenssynet sitt utfordret av forestillingen “tvert i mot får de det heller bekreftet. Og det er ikke sterk politisk kunst.» skriver Ørstavik i sin anmeldelse.

- Jeg tror han prøver å få publikum til å stille spørsmål ved hva det er de faktisk ser, altså å ta del i det som skjer foran øynene deres, uten at det legges opp til en bestemt reaksjon.

Hooman ber deg om å se, sier Bartlett. -Når Hooman sier han lager politisk kunst tror jeg han tenker på potensialet i dialogen mellom mennesker.

Bouchra Ouizguen beskriver Hooman som en kunstner og leder som tar risiko i det han blander ulike folk, land, generasjoner og estetiske verdener som vanligvis ikke kommuniserer. Hun mener han har stor kapasitet i å overbevise andre om å ta del i nye eventyr.

-Det er gjennom personligheten hans at han klarer å overbevise oss til å samarbeide. Han inviterer deg ikke på møte på kontoret, men han er tilstede hele tiden, i studio, når vi spiser middag, forteller Ouizguen. Det er flere som nevner mat når de blir spurt om Hooman. Timothy Bartlett forteller at Hooman elsker fancy kaffe, og gjerne inviterer på middag hvor han koker opp store gryter med aromatisk og krydrete vegetariske gryter. -Uten oppskrift! Ifølge hans mor Parvin, som mener kunstnere ikke trenger oppskrifter.

Henia Sofie Gamborg Kjørsvik jobber på parfymeriet Heaven Scent i Oslo og selger parfyme til Hooman.

- Hooman blander parfymer. Han finner sin egen vri på det.

Hun beskriver parfymestilen til Hooman som mørk, mye, krydra og orientalsk, altså litt som han selv.

-Han er en ekstremt engasjert, kunnskapsrik og morsom kunde. Han kan finne på å kjøpe en bitteliten og kjempedyr arabisk Oud, som er en kvae ingrediens resin, fordi det er sjeldent og noe annet. Jeg tror han synes det er gøy at ting lukter animalsk og lær, noe som utfordrer nesa. Han er ikke en deodorisert type som bare skal lukte rent og nyvasket, som veldig mange i Norge er, forteller Kjørsvik.

Hun kan fortelle at Hooman er forut for sin tid i parfymestilen sin.

-Vi er ikke så kontinentale i Norge. Han liker en parfyme som heter black afghano, det henspeiler på en type hasj, men det lukter ikke som om du har røyka hasj altså. Jeg kan også tenke meg at han liker de nye oud duftene fra Frederic Malle.

Men bestselgere er ikke det som slår best an hos Hooman.

-Bal D'Afrique er en bestselger fra Byredo. Den er litt frisk, litt dyp, litt krydra, litt søt, litt furu, ikke for mye av noe. Det skjer ingenting i hodet ditt, du trenger ikke tenke. Den duften mener ingenting, selv om den i sin sjanger er et mesterverk. Den ville han aldri funnet på å kjøpe, forteller Kjørsvik.

Showman
-Hooman var veldig sporty da han var liten gutt i Iran. Han danset og pratet masse i mikrofon. Søstra mi sa: han kommer til å bli showman! forteller Hoomans mor Parvin.

Kollegene beskriver han som en fantastisk danser, men også som en god lærer.

Koreograf Kristin Helgebostad husker ærlige samtaler rundt matbordet på Kunsthøyskolen, der Hooman etterhvert underviste, og Helgebostad var elev.

-Første gang jeg møtte Hooman tror jeg var på skolen på bachelor. Jeg husker vi spiste mye ridderost, godt brød, kvalitetskaffe og satt og pratet mye. En del ting fra de samtalene husker jeg ennå veldig godt, det gjorde intrykk! Som lærer var han tydelig, befriende ærlig, han representerte noe helt annet enn noen av de andre, gav meg følelsen av å gå bakenfor mekanismer, synliggjøre fenomener. Helt egen språklig sjargong som malte opp dramatiske, uvørne men for meg to the point bilder av tanker som gjorde meg nysgjerrig. Han har vært både lærer og veileder og hvis det har oppstått situasjoner hvor noen trenger å være litt bulldog, tar han på seg den rollen. Det kan svi kraftig der og da, det kan være ubehagelig, men fy søren så generøst det egentlig er av han å ta den jobben, det har jeg tenkt på mange ganger. Noen ganger trengs det at noen setter ting på spissen, sånn at man kan komme seg videre flere hakk i slengen. Som det på grensen til drøye ja-mennesket jeg er, har jeg opplevd det som fruktbart med hans tydelighet og pushing. Og viktig: Jeg har alltid hatt en intuitiv tillit at det han sier og gjør springer ut fra et genuint engasjement for det kunsteriske!

Rikke Boewert mener Hooman har blitt mye tydeligere med alderen og erfaring, og forteller at når Hooman var yngre så brukte han veldig mange ord på å få fram hva han mente.

-Jo mer sikker han har blitt i sitt kunstnerskap, så er han mer tydelig selv om det er vanskelige ting han jobber med, sier Boewert. Han kan være totalt rotehote, men på scenen er han ekstremt neat. Han ser for seg scenen lang tid i forveien, det er veldig ryddig. Hooman er en veldig generøs person, han er veldig snill. Han er egosentrisk. Han hadde ikke vært der han er i dag hvis ikke. Han er en ensom ulv, men som trives med å ha folk rundt seg. Han er kompromissløs! Han er på et annet sted etter å ha vært sjef for Carte Blanche. Det er flere muligheter hvis du er mer bevegelig. Han er en jeg stoler på.

Tidsskille“Dette verket er aggresjonsskapende, og hvis det er Sharifis mål, har han nådd det. For øvrig er det ikke et minutt for kort” skrev Mona Levin kvast i Aftenposten etter forestillingen «Shadows Remain Silent» på Operaen i 2014. Det var Hooman Sharifis første forestilling som koreograf for det nasjonale kompaniet i Bergen. Men han fikk også mye ros. «Jeg har i årevis avskrevet denne institusjonen som danseteknisk bra, men kunstnerisk uinteressant. Men etter dette kommer jeg til å ta Carte Blanche mer på alvor, skrev Lisa Nøttesæter på scenekunst.no om «Av carte blanche» med Motorpsycho og med Hemmelig Tempo i 2016.

Så hva var det Mona Levin i Aftenposten hisset seg opp over? Improvisasjon? Danseinformasjonens Sigrid Øvreås Svendal forklarte i avisene at forestillingen representerte gapet mellom to forskjellige felt innen dansekunsten, og mellom generasjoner av publikum. «For første gang inntar en danserdrevet og improvisasjonsbasert forestilling Hovedscenen på Operaen. Slike skifter skjer ikke ofte og aldri uten protest.» skrev Sidsel Pape på scenekunst.no, og kalte det «Et tidsskille i norsk dansekunst». Hun forklarte hvordan Maktforholdet mellom frie grupper og danseinstitusjoner og deres respektive danseteknikker og -estetikker ble omrokkert med «Shadows Remain Silent» og kalte forestillingen fullendt.

-Hvis publikum ønsker tilfredsstillelse så burde de heller gå og ta seg en massasje. Ordene tilhører Hooman Sharifi selv og er tatt ut av kontekst, men hvis vi skal se for oss Sharifi kommentere, ville han kanskje sagt noe slikt.

Kristin Helgebostad har koreografert flere forestillinger for Carte Blanche under Hooman Sharifi og forteller at an gikk rett inn i de bakenforliggende spørsmålene, hva er carte blanche, hva er mandatet til dette kompaniet. -Hva vil det si å være et kompani, hvilke strukturer kan man utfordre både innad i kompaniet, i kommunikasjonen utad og i de kunstneriske prosjektene og hvordan henger disse tre sammen, hvordan kan man faktisk materialisere alle disse spørsmålene? Jeg husker jeg var i operaen og så denne forestillingen. Vi satt midt iblant noen Motorspsycho fans og jeg tenkte: så fett at denne programmeringen fører ulike kontekster sammen på denne måten!

-Som kunstner bringer han en motstand inn i miljøet, et brennende engasjement, sterk emosojoalitet, han ser etter et alvor, sier Rikke Boewert om Sharifis tid i Bergen. -Men han har alltid hatt lyst til å ha humor inn og ikke helt fått det. Men det har han fått til med Carte Blanche. Det var en sti å tråkke opp, det har nok vært harde kamper, men jeg synes ensemblet er mye mer samlet i dag enn det var før. Du ser hver enkelt kunstner i ensemblet. Han tar alle på alvor, du får lov til å eksistere. Han har sine formeninger, men han respekterer deg, selv om det er tøffe tak, man vokser som kunstner med han.