I et landskap opplever man utallige perspektiver, erfaringer og tankeganger samtidig og gjennom tiden. Vårt endrede verdenssyn som stadig utfordres som følge av Koronapandemien, representeres også i forestillingen. Estetikken iLandscape har en form for drømmespillaktig tilnærming. Publikum inviteres til et refleksjonsrom i form av en slags estetisk loop. I denne loopen oppstår det et nostalgisk samspill med komponist William Rickmans musikalske referanser. Kjente poplåter spilles og minner om tiden man har danset tett inntil andre kropper på utesteder før pandemien. Koreografien og estetikken flyter som en hyllest til fantasien, og Landscape har til hensikt å skape et åpent tolkningsrom.

Å lage en danseforestilling midt i en pandemi
Da prøvene til Landscape skulle begynne i 2020 skjedde det samtidig med at Koronarestriksjonene kom, noe som gjenspeiler seg i forestillingen slik den fremstår i dag. Chrisander Bruns scenografi består blant annet av et rosa stoff som ligner et fjellandskap og opptar store deler av rommet. Etterhvert åpnes rommet i tråd med koreografiens formspråk. Dansernes kroppslige energier smelter sammen og skaper synergier. Landscape utforsker scenelandskapet i ulike former og faser – fra det romlige landskapet til dansernes individuelle og indre landskap.

– Det stadig foranderlige landskapet i forestillingen resulterer i forskjellige scenebilder og stemninger som endrer seg flere ganger. Landscape har tre tydelige sammenvevde deler som er forskjellige fra hverandre. De består av ulik dans, musikk, lys og scenografi. Alle elementene er blitt en metafor på arbeidsvilkårene fra prosessen, sier Ludvig Daae.

Daae har sammen med danserne undersøkt hva som kan komme ut av å ha forskjellig bakgrunn både som danser og menneske, og hvordan individuelle forskjeller i en gruppe kan bygge koreografiske broer mellom danserne. Det indre landskapet i denne sammenhengen undersøker hvilke historier og egenskaper hver enkelt bærer med seg, og hvordan det individuelle kan smelte sammen til et fellesskap.

– Vi har jobbet med å finne ut hvor våre ulike praksiser overlapper og skiller seg fra hverandre. Alle har forskjellige innganger – noen ballet, noen hip hop noen house – og konseptet har bunnet i å finne interesser som overlapper. Vi har stilt spørsmål ved hva ulike danseteknikker og sjangre har til felles. Slik som cunningham og house eller kontaktimpro og postmoderne dans. Deretter har vi funnet frem til broene som smelter de ulike danseretningene sammen, sier Daae.

Landscape kan ses som et variert landskap av danser. Danserne Amie Mbye, Morgane Nicol, Marcus Baldemar og Rina Rosenqvist har bakgrunn fra street dance, releaseteknikk, afrikansk dans, moderne dans og ballett. Som medskapende utøvere kartlegger de hvordan deres forskjellige disipliner håndterer kropp, fremførelse, semantikk og estetikk. De lærer og påvirkes av hverandre, og lar arbeidet utvikle seg naturlig til det oppstår et felles landskap og språk, unikt for denne gruppen. Slik fremhever Landscape håndverket, historien og erfaringen vi bærer med oss i kroppene våre, og viser at vi alle er helt egne, unike og komplekse, men samtidig alltid del av samme enorme fellesskap. Publikum får bli med på en reise der fire mennesker hele tiden forhandler og reforhandler forholdet seg imellom og relasjonen de har til omgivelsene sine.

Et av Europas unge koreografi-talenter
Ludvig Daae er en norsk danser og koreograf som turnerer mye internasjonalt. Daae har alltid med seg en interesse for underholdning og populærkultur i arbeidet sitt. Han drar ofte nytte av å ha et teoretisk utgangspunkt for sine prosjekter, uten at forestillingen blir preget av et teoretisk språk. I det tyske dansemagasinet Tanz har han blant annet blitt kalt «et av de unge håpene for europeisk dans» Sist han ble vist på Dansens Hus var med Dance To Dance To i 2018. Landscapehadde urpremiere på Dansens Hus i Stockholm i juni 2021.

Daae jobber ofte målrettet med en tese som han eksperimenterer ut fra. I Dance To Dance To var utgangspunktet å bytte ut ballett mot 1970-tallets disko som en protest. I arbeidet med Landscape har han jobbet med det som kommer og fokusert mer på enkeltmenneskene han ville jobbe med, for så å sette sammen en unik gruppe.

– I utgangspunktet skulle vi være et felles uttrykk bestående av ti individer. Tanken var da å legge opp til en ukes workshop der alle hadde en halv dag hver til å fortelle om seg selv og sitt kunstneriske virke, men vi fikk ikke lov til det på grunn av korona og smittevernrestriksjoner. Fremgangsmåten utviklet seg litt tilfeldig på grunn av pandemien. Etterhvert har forestillingen fokusert mer og mer på de fire danserne, sier Daae.

Landskapsdramaturgi
På 1970-tallet ble landskapet forstått som noe performativt i kunsten, med referanse til begrepet landskapsdramaturgi. Teoretisk reflekteres det over hva som kjennetegner et landskap, det faktum at landskapet både er og ikke er et objekt, uten en tydelig avgrensing. Ens eget blikk avgjør begynnelsen og slutten på et landskap. Begrepet rommer noe konkret og kan ha en selvreflekterende funksjon. Ut fra denne måten å tenke og forstå landskapet på introduserte den britiske geografen Denis Cosgrove (1948-2008) refleksjoner om hvordan ulike typer landskap har blitt brukt som representasjon av makt. Han knyttet maktforståelser til landskapet ved å vise til naturen i kunsthistorien. Fra middelalderens fruktbare åkre til renessansens romantisering av det landlige. Begrepet landskapsdramaturgi har en svevende definisjon avhengig av hvordan teoretikere og scenekunstnere definerer det utfra sine egne tolkninger og kunstneriske arbeid. Men uavhengig av dette springer det ut fra det todelte engelske ordet av landskap: land og scope. Ordets sammensetning bygger på betydningen av det konkrete på den ene siden, og på den andre siden det mer metafysiske. Man kan ikke forstå det ene uten å forstå det andre, og ansvarliggjøringen går ut på å balansere disse to aspektene.

– Jeg har stor interesse for landskapsdramaturgi og har blant andre jobbet sammen med dansekunstneren Mårten Spånberg på dette temaet. Jeg har funnet frem til min egen tolkning. Et fysisk landskap som er åpent, og landskapet som åpenbarer seg etterhvert som man manøvrerer seg i det. Som koreograf legger jeg frem noen stier og strukturer uten at jeg ønsker å la publikum bli styrt i en spesifikk retning. Publikum må ta med seg sin egen erfaring inn i verket. Det er litt som å gå i naturen. Jeg får en stor opplevelse, men jeg vet ikke helt hvorfor. Det kommer kanskje av en åpen opplevelse uten å bli fortalt hvor jeg skal gå eller hva jeg skal føle, som fører til flere tanker og følelser. Arbeidet med Landscape har gått ut på å tømme ting for mening og jobbe med tvetydighet og åpenhet i uttrykket, sier Daae.

Kilde:
Denis Cosgrove: https://en.wikipedia.org/wiki/Denis_Cosgrove