WHY I DANCE

Why I Dance er et koreografisk og filmatisk portrett av Rwanda. I 2018 jobbet den franske koreografen Louis Clément da Costa med en gruppe unge dansere i hovedstaden Kigali. Vi får et innblikk i hverdagen i byen, og vi er vitne til de unge dansernes lidenskap og engasjement for dans. Temaet de utforsket var "frihet". Da Costas koreografi fungerer som den kontinuerlige tråden gjennom hele filmen.

Regissørens tanker om arbeidet:

«At en hvit europeisk kunstner skal formidle en slags sannhet om et fremmed land kan virke som en umulighet. I et forsøk på å ikke gjøre den typiske feilen hvor man bare forsterker vårt europeisk blikk på eksotiske steder, ønsket jeg å spille inn filmen i de vakre, rene gatene og foran de store moderne bygningene i Kigali. Men litt etter litt viste det seg at bak de vakre fasadene fantes strenge regimer av regler og kontroll. Også de nydelige parkene, som først var et fantastisk skue for øynene, ble endret til et symbol på hvor lite frihet menneskene jeg ble kjent med faktisk hadde. Grunnen til at parkene var så rene var fordi det var ulovlig å oppholde seg i dem.

Den største utfordringen med innspillingen viste seg å være de vakreste områdene, og vi ble flere ganger avbrutt av statens sivilkledde informanter med trusler om fengsling og inndragning av kamerautstyr. Det var danserne som risikerte mest. Dermed endte vi opp med å spille inn scener i områder der vi måtte frykte problemer med autoriteter minst mulig, og derfor var scenografien preget av falleferdig hus og nedlagte markeder.

I prosjektets siste periode ble jeg invitert hjem til danserne. Det er da jeg virkelig begynte å innse at Rwanda hadde mange fasader. Danserne jeg jobbet med var ikke en del av strukturen jeg først hadde blitt kjent med, og kunstmiljøet jeg først hadde vært introdusert for og imponert av begynte jeg å forstå som en elite av velstående mennesker isolert fra de håndbygde leirhyttene hvor noen av danserne bodde i.

Vel hjemme i Norge måtte jeg gå mange runder om hvordan jeg skulle fortelle noe om et sted jeg ikke forstod. Jeg var i samtale med rwandere i Norge og holdt en aktiv dialog med dansere og andre bekjente i Rwanda. Jeg innså at det ikke kunne være min jobb å fortelle noen andres historie. Filmen er altså ikke et forsøk på å fortelle en sannhet, men å la et utvalg av hendelser og situasjoner bli presentert. Dette er ikke et sant bilde av Rwanda, og ambisjonen er heller ikkje å prøve å tegne det. Ved en tilfeldighet møtte Louis, Ingrid og jeg en gruppe dansere i Rwanda. Deres lidenskap til dans gjorde at de hadde noe å formidle til oss ­– uavhengig av hvor vi var i verden.

Vi burde alle danse, og vi har all grunn til å gjøre det.»

– Andreas Strand Renberg