Forestillinga er en hybrid mellom dans og teater, som viser hva de to kunstartene kan få til idet de forener krefter.

Betroffenheit har sin opprinnelse i en stor tragedie i Jonathon Youngs liv. 

I 2009 omkom den 14 år gamle datteren hans, Azra, og hennes to søskenbarn i en hyttebrann. Young, som sov i nabohytta, våknet og forsøkte å ta seg inn i hytta for å redde dem, men det var allerede for seint. Etter dette opplevde han at livet mistet mening, han ble emosjonelt paralysert. I den langsomme prosessen med å finne tilbake til seg selv tenkte han mye på det inntrykket, eller avtrykket, en traumatisk hendelse har på menneskepsyken. Han reflekterte rundt de ulike overlevelsesstrategiene man tar i bruk som respons, da i et spekter fra det hjelpsomme og oppbyggende til det fullstendig destruktive.

På et tidspunkt kom Young over det tyske ordet betroffenheit i en bok av den legendariske amerikanske teaterregissøren Anne Bogart. Direkte oversatt betyr det bestyrtelse, men ordet rommer mer enn som så. Det innebærer å bli fullstendig satt ut av spill og befinne seg i en tilstand bortenfor språket. Young var fast bestemt på at hvis han skulle utforske denne tematikken teatralt så måtte den bli løftet forbi personlig erfaring og bli fundert i noe universelt, i et uttrykk med metaforisk resonans, derfor kontaktet han sin gode venn og kollega Pite. Mange strategier for å bearbeide traumer tar i bruk ord, men i denne forestillinga står språkets utilstrekkelighet i møte med en traumatisk opplevelse sentralt. Dette tomrommet som oppstår når ord kommer til kort fylles av koreografi og av dansernes ekspressive fysikalitet.  

En tilstand av sjokk og forvirring omgir deg i kjølvannet av en katastrofe eller tragedie. Det er et rom uten tid som du vender tilbake til igjen og igjen, selv om du strever for å oppnå noen form for distanse. Du fortsetter å respondere på katastrofen lenger etter at den har stilnet. I dette rommet finnes den trøstende stemmen som oppfordrer deg til å legge fortida bak deg. På et vis er du en overlever og dette rommet er ditt tilfluktssted. Her finnes også kriseteamet som holder nødssituasjonen din stadig nær og levende. Her finnes alle distraksjoner du kunne ønske deg, og kanskje er det du som er selve katastrofen som er i ferd med å inntreffe. Det er dette rommet forestillinga Betroffenheit drar oss med inn i.

Jonathon Young spiller selv hovedrollen, som sliter med avhengighet, mens fem dansere  representerer hans indre demoner. De utøver et berusende varieté-show og blir slik en fristende men farlig virkelighetsflukt for protagonisten. Youngs tekst anvendes som et slags musikalsk partitur og Pites formspråk er ekspressivt og narrativt. Forestillinga blir beskrevet som emosjonelt intens og forstyrrende, men også gripende og visuelt arresterende. Med tanke på forestillingas opprinnelse kan den også stå som et eksempel på kunstens forløsende kraft. Den har vunnet en rekke priser, blant annet Laurence Olivier Award for beste nye danseproduksjon i 2017, og Jonathon Young vant prisen for Outstanding Performance in Modern Dance ved Critic’s Circle National Dance Awards for sin utøvelse i 2016.

Jonathon Young er en prisvinnede kanadisk skuespiller, regissør og dramatiker som utenom sitt arbeid med Electric Company Theatre også har spilt mindre roller i en rekke tv-serier, mest kjent er hans rolle som Nikola Tesla i science fiction-serien Sanctuary. Han har også tidligere samarbeidet med Pite da han skrev stykket The Statement for Nederland Dans Theatre i 2015, som Pite så regisserte. Electric Company Theatre er et kanadisk teaterkompani med base i Vancouver, som er spektakulært og dristig i formen og som utfordrer teaterets konvensjoner samtidig som det har et hjerte for å fortelle gode historier. Kompaniet ble dannet i 1996 som et kollektiv av Kim Collier, som fungerer som nåværende kunstnerisk leder, samt David Hudgins, Jonathon Young og Kevin Kerr. De har siden skapt 22 teaterproduksjoner og turnert i Canada, USA og Storbritannia og har som målsetning å nå fram til alle sjikter av samfunnet og da spesielt i sitt nærmiljø, på tvers av ideologi og kulturell og økonomisk bakgrunn ved å finne de universelle elementene ved teaterkunsten som potensielt kan tale til alle.

Den kanadiske danseren og koreografen Crystal Pite begynte å danse allerede i 4 års alderen. Hun begynte å danse med Ballet British Columbia allerede som 17-åring, for så og etter hvert danse i William Forsythes kompani Ballet Frankfurt. Parallelt med den utøvende karrieren har Pite alltid ønsket å også jobbe skapende, og hun koreograferte sitt første verk for Ballet British Columbia 19 år gammel. Gjennom å jobbe med Forsythe lærte hun mye om hvordan konstruere og dekonstruere bevegelse, da danserne alltid var dypt involvert i skapingen av bevegelsesmateriale, men det aller viktigste hun lærte var styrken i det å våge. Selv er hennes eget språk både mer eksplisitt teatralt og eklektisk enn Forsythes og i 2002 startet hun kompaniet Kidd Pivot med base i Vancouver. Kompaniet har turnert med stor suksess både i Canada og internasjonalt og er dessuten en av de første dansekompaniene i verden som turnerer såkalt karbonnøytralt, ved å delta i kampanjen 1 Day for the Climate siden 2015. Hver ansatt donerer lønnen for en arbeidsdag i året og kompaniet donerer tilsvarende denne summen, det hele går til en miljøorganisasjon eller et klimatiltak som deltagerne i kampanjen velger ut. 

Pite har koreografert over femti verk for blant annet The Paris Opera Ballet, Nederland Dance Theater I, CullbergBalletten, Ballett Frankfurt og The National Ballet of Canada. For tiden er hun knyttet til en rekke prestisjetunge institusjoner, både Nederlands Dans Theater, Canada´s National Arts Centre og Sadler´s Wells i London. Hun er en av få kvinnelige koreografer som jobber med ballettkompanier og i store format og ble i 2017 den første kvinnelige koreografen som fikk oppdrag ved The Royal Ballet i London på nesten 20 år. Selv mener hun at denne ujevne kjønnsbalansen i selve toppsjiktet i ballettverdenen skyldes at gutter i større grad blir oppfordret til å være innovativ og satse på eget skapende arbeid enn jenter. De skapende og innovative kvinnene mister ballettmiljøet også ofte til samtidsdansen, der de får større spillerom.

Crystal Pite har uttalt at for henne er ikke dans like interessant uten en historie, så hun har alltid et sterkt narrativt fokus i sine forestillinger. Hennes koreografiske språk blander klassiske elementer med kompleksiteten som er til stede i strukturert improvisasjon, og har en sterkt teatralsk sensitivitet. Konflikt fungerer som en katalysator i arbeidet hennes, både tematisk og fysisk, som er preget av hensynsløshet og risiko men også høy presisjon. Pite er interessert i et uttrykk fylt av motsetninger; både mørkt og oppløftende, detaljert og vakkert, modig og brutalt.

Betroffenheit er et samarbeid mellom Kidd Pivot og Electric Company Theatre, begge kompanier har stort fokus på både risiko og den gode historien. Med tanke på den personlige tragedien som ligger til grunn for denne forestillinga, kan man se på koreografi og komposisjon nettopp som verktøy å ta i bruk for å løfte et materiale med personlig opphav slik at det åpnes opp og transformeres til en sterk estetisk opplevelse.

Kilder:

Betroffenheit: Beauty born out of tragedy av Michael Crabb

Tragedie som kunst av Torunn Liven

In ballet, girls are less likely to be prized for being mavericks av Judith Mackrell