Tittelen Betroffenheit stammer fra det tyske begrepet for en unevnelig traumatisk tilstand, og den mørke tragedien som utspant seg i dramatikeren og skuespilleren Jonathon Youngs liv. I 2009 våknet han til en brannulykke der hans 14 år gamle datter Azra og hennes to søskenbarn lå og sov. Livene deres sto ikke til å redde. Det verbale språkets manglende evne til hanskes med dette umenneskelige traumet var bakgrunnen for at han noen år senere kontaktet sin venn og kollega, koreografen Crystal Pite.

Sammen skapte de en forestilling med et scenisk språk som kunne formidle den ubeskrivelige opplevelsen av sjokk og sorg, og veien gjennom selvdestruktiv avhengighet til overlevelse. Med den prisbelønte og kritikerroste forestillingen, har Crystal Pite og Jonathon Young gjort dyp menneskelige smerte om til stor scenekunst. Forestillingen vant den prestisjetunge Olivier-prisvinneren i London i 2017 for beste nye danseproduksjon.

– Vi har arbeidet med å zoome inn og ut fra en enkelthistorie for å skape universell gyldighet. Det var viktig for Jonathon å jobbe med sin egen tragedie, uten å få følelsen av å utnytte den. For meg har arbeidet med dette vanskelige materialet vært fylt av overraskende glede, fortalte Pite om samarbeidet mellom to av Canadas mest anerkjente scenekunstnere, i en samtale ved Banff Centre for Arts and Creativity rett før urpremieren i 2015.

Kunstnerisk mot
Koreografen Crystal Pite er kjent for sin særegne poetiske artikulering i relasjonen mellom bevegelse og fortelling, og et uvanlig kunstnerisk mot til å nærme seg en mørkere menneskelig motivkrets med krystallklar innsikt - som da hun våren 2017 lagde sin første forestilling ved The Royal Ballet i London, kritikerroste Flight Pattern, om flyktningestrømmen til Europa. Den tidligere Forsythe-danseren er regnet som «en av de mest talentfulle og fascinerende av vår tids koreografer» (New York Times), og hun har siden 2013 tilhørt den engere kretsen av Associate Artists ved Sadler's Wells i London, sammen med bl.a. koreografene Sidi Larbi Cherkaoui og Wayne McGregor.

– Konflikt er en motor i arbeidet mitt, gjennom tematiske valg, men også ved måten å bruke kroppen på. Det utgjør en menneskelig tilstand som vi alle relaterer til i livene våre, og som genererer energi i arbeidet. Å skape dans handler for meg om å bevege meg på grensen mellom det jeg vet, og det jeg ikke kan vite noe om. Jeg forventer ikke at kunsten skal endre verden, men jeg ønsker å skape et rom hvor vi kan dele den menneskelige erfaringen på en måte som kan åpne opp forbindelsene mellom oss, sa hun til BBC Newsnight i fjor.

Fortellingen forbinder
Jonathon Young spiller selv hovedrollen i Betroffenheit («Det er ingen overdrivelse å si at Young beveger seg med ynde og presisjon som en Charlie Chaplin eller Buster Keaton», skrev den kanadiske avisen The Georgia Straight), mens fem dansere utgjør et berusende varieté-show i forestillingen, og en farlig flukt for protagonisten. Gjennom Pites billedsterke formspråk og nyskapende undersøkelse av fysisk og narrativ handling, er forestillingen en hybrid mellom teater og dans, med Youngs tekst anvendt som et slags musikalsk partitur.

– Som en del av opprøret mot den klassiske balletten gikk den moderne dansen bort fra historiefortellingen, men for meg som koreograf er ikke dans like interessant uten en historie. Min sterke interesse for fortelling har til syvende og sist har å gjøre med interessen for forbindelsen til publikum. Alle mennesker interesserer seg for en god fortelling. Livet er episk for oss alle, sa hun til The Telegraph i 2014.

Presisjon og risiko Pite var bare fire år gammel da hun tok sine første danseklasser, og hun begynte tidlig å koreografere venner og lillebrødrene sine i forestillinger hjemme i stua. Allerede som 17-åring danset hun ved Ballet British Columbia og siden i William Forsythes Ballett Frankfurt, før hun i 2002 grunnla sitt eget Vancouver-baserte kompani, Kidd Pivot -  et navn som indikerer kombinasjonen av høy presisjon og stor risiko. Hennes eget språk er både mer eksplisitt teatralt og eklektisk enn Forsythes, men Pite har også videreforedlet elementer fra koreografenes koreograf, William Forsythes.

–  Jeg lærte uendelig mye av Bill (William Forsythe), om hvordan konstruere og dekonstruere bevegelse, men ikke minst om å være uredd. Han har en hensynsløshet som jeg har dyrket siden. Jeg vil lage koreografi som både er mørk og oppløftende, detaljert og vakker, men også modig og brutal. Presisjon er nødvendig for å kunne nå frem til ideen i et verk, men en slags rå brutalitet skaper opplevelsen av å alltid bevege seg på kanten av tilværelsen. Kontrasten mellom disse kvalitetene er for meg interessant og vakker.

Det er denne livsfølelsen som strømmer igjennom Betroffenheit og makter å lyse opp sjelens mørkeste natt.

– Jeg strever ofte med tanker om hvorvidt dansen er den beste måten å bruke min tid på i en vanskelig verden, men den er også det sterkeste håpet jeg har om å kunne si noe som for meg er sant.  Kroppen kan avsløre dyp mening gjennom den enkleste gest, det er et språk uten ord som alle mennesker ”snakker” flytende, og forstår. Dansen gir oss anledning til å kjenne igjen og forstå oss selv på nytt gjennom hverandre, sier Crystal Pite.