QUIZ: Strategiske blikk på kvinnekroppen
Hvorfor ikke starte en artikkel med noen spørsmål? Tenk på dansen som vises i populærkulturen; altså i film, tv og på musikalscenene. Hvilke kvinner er det du ser for deg danser? Hvordan beveger de seg?
Et siste spørsmål: Hvem er det som har bestemt at det er nettopp disse kroppene som får dominere din oppfatning av dans, populærkultur og innrammingen av en slags spesifikk form for kvinnelighet.
Det siste spørsmålet er formulert på en slik måte at jeg antar at du tenker på lignende kropper som meg – noe jeg tror stemmer. Det er disse forutinntatte bildene dansekunstner Inés Belli ønsker å utfordre med sitt siste prosjekt Metasexy. Med prosjektet, som kan defineres som en blanding av aktivisme og hyllest, vil hun foreslå alternativer til hva den dansende kvinnen i jazzdansen skal få lov til å være. Belli insisterer på at det eksisterende bildet, som hun ikke kjenner seg igjen i, må bli omgjort og utvidet. Prosjektet rommer blant annet radikal feminisme, techno-feminisme og marxistisk tankegods i tillegg til leggvarmere og chassés.
The male gaze mot røkla
Fremstillingen av kvinnelighet i dansen man ser i vestlig populærkultur er ganske spesifikk: En kroppsliggjøring av «å bjuda på» i ulike variasjoner; fra harmløs tongue and cheek til det mer eksplisitte, altså tits and ass. The male gaze – et term introdusert av den britiske filmkritikeren Laura Mulvey i essayet Visual Pleasure and Narrative Cinema (1975) – er et viktig begrep innenfor feministisk teori da det beskriver skildringen av kvinner og verden generelt gjennom en maskulin og heterosek linse. Dette mannlige blikket presenterer kvinner som seksuelle objekter som kun er til for den mannlige betrakters nytelse. Begrepet brukes for å forklare hvordan den standardiserte synsvinkelen er maskulin og heteroseksuell; en kontrollerende sosial kraft med røtter dypt i patriarkatet og i kristen, islamsk og jødisk ideologi. Dette høyst strategiske blikket – som enkelt forklarer strukturelle ulikheter mellom kjønnene, sexisme, kvinneundertrykkelse og kvinnehat – knyttes til voyeurisme; å se som seksuell nytelse.
«Wouldn't you like to have fun, fun, fun
How's about a few laughs, laughs
I could show you a good time
Let me show you a good time! »
(Utdrag fra Big Spender fra musikalen Sweet Charity av Cy Coleman og Dorothy Fields)
I dagligtalen heter det: «Å se, men ikke røre». Dette henger igjen fra vårt kristne verdisyn og idéen om at synd i stor grad er lenket til den fysiske kroppen. Belli ønsker å gi publikum en ny måte å se, oppfatte og forstå den dansende kvinnen. Slik benytter hun koreografi som et verktøy for feministisk aktivisme og for å forstyrre publikums allerede innøvde øyne. Målet er å ta med publikum til et sted der alternativer kan utvikle seg i kontrast til tradisjonelle forventinger.
Et personlig retrospekt: The male gayze
Jeg fortsetter artikkelen med mine egne forventinger og et par personlige historier i fra min barndom og ungdom. Fars hjemmevideo av min første julaften – vi er i det gode året 1988 – viser meg sittende ved juletreet. Jeg strekker meg – kanskje instinktivt – mot mitt søskenbarn Katrines barbiedukker. Tante sier: «Du skal få mange dukker du Jonas». I årene som kommer trekkes jeg mot alt i fargen bubble-gum-pink, My Little Pony, neglelakk, min bestemors perlekjeder, min bestevenninnes ballkjole og selvsagt barbiedukkene; det jeg har lært av samfunnet definerer det jentete og feminine. Samlingen av blonde og blyanttynne dukker er på et sted mellom 24 og 27 stykker innen jeg har fylt åtte år. Snart ser jeg takt- og trofast på Topp 20 og Hit 40 på fjernsynet. Musikkvideoene er som en oase i en heller lite glamorøs hverdag hjemme i industristedet Høyanger. Madonna, Britney og Christina – og senere Lil Kim, Beyoncé og Kelis – viser meg en oppførsel og en væremåte gjennom sang, dans og bevegelse som jeg leser som like befriende som sjokkerende. Tekstene til disse artistene chanter for individualitet, indre styrke, selvtillitt og sex-appeal. For meg oppfattes både uttrykk og budskap styrkende og gir meg en form for selvtillitt som jeg kan ta frem når det trengs:
«I can't wait
I need a hit Baby, give me it
You're dangerous
I'm lovin' it».
(Utdrag fra Toxic av Britney Spears).
Det er først når jeg som 17-åring reiser til England for å gå på ballett- og musikalskolen The Hammond School, at jeg innser hva denne høyst unyanserte fremstillingen av kvinnelighet og feminitet gjør med en hel industri. Ved første skoledag viste flere av de kvinnelige tredjeårsstudentene stolt frem sine nyopererte neser, pupper og tummytucks. Attenåringene var klare for å gå inn i sitt siste år ved skolen, og ikke minst møte auditionlivet med desto større giv. Her måtte altså unge jenter gå under kniven for å ligne på Britney og CO for å stå sterkere i en bransje som var, og fremdeles er, nådeløs når det kommer til skjønnhetsidealer. Selv ble jeg veid hver måned, og jeg fikk klapp på hodet for at jeg holdt en BMI under 19. Kosmetiske inngrep var ikke nødvendig.
