En gang fortalte faren min meg at sinne er et uttrykk for sorg. Sorg og andre vonde følelser. Han mente sinne helst bør unngås, det må slukkes, det passer seg ikke. Vi har det bedre uten. Vi er bedre uten.

Jeg var uenig. For meg er sinne en viktig del av hvem jeg er. Sinne er engasjement, motivasjon, hat og frustrasjon. Det er høylytte diskusjoner og det er meningene mine. Det er respekt, frykt og styrke. Men sinne er også vondt, for det er vondt å være en sint jente. Det blir slitsomt å omgås meg, slitsomt å trøste meg, slitsomt å tilnærme seg meg. Da blir sinne også et grunnlag for selvhat.

Sint jente.
Høylytt jente.

Men også sterk jente.
Modig jente.

Jeg pleier å oppfordre andre unge til å bli sinte. Bli sinte på forventningene og på samfunnet som hele tiden styrer oss, og som ofte styrer oss i helt feil retning. Vi er fremtiden, men fortsatt er det fortiden som former livene våre. Da er det viktig med sint og engasjert ungdom.

Ungdomsopprør i 2018 er ikke lenger sex, dop og rock’n’roll. Vårt opprør består av å sette seg inn i landets politikk, i landets struktur og i landets fremtid. Det består av å tilegne seg enda mer kunnskap, enda mer integritet og enda flere muligheter. Å sørge for å skaffe seg et godt øye for urettferdighet. Så ingen får slippe unna.

Og drivkraften vår bør være sinne.

Når jeg nevner dette blir jeg ofte fort avbrutt, for de fleste er redde for at sinne begrenser fornuften. At du mister hodet, at du mister kontroll. Og ja, sinne bør ikke være ukontrollert, det bør ikke slippes fritt sløs. Men det må heller ikke stenges inne. Sinne må kanaliseres.

Vi må se feilene i samfunnet vårt og vi må bruke sinne som drivkraft til å samle oss, til å engasjere oss – og til å skape endring.

Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht har skrevet et dikt hvor han gjenforteller Buddhas lignelse om det brennende huset. Om menneskene som blir værende der, i frykt for hva som venter dem utenfor. Det er på tide å bli sint og kjempe for endring, selv om vi enda ikke er sikre på hvordan endringen vil se ut i praksis.

Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset. Jeg ropte i døren
at taket stod i brann og oppfordret dem altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.

Spør du meg hvorfor jeg er sint? Det er fordi jeg har sett meg rundt.
Hold øynene åpne.
Og bli sint.

ULRIKKE FALCH (F. 1996) er en skuespiller og samfunnsdebattant fra Oslo som ble kjent for å spille rollen som Vilde i nettserien SKAM. Hun har valgt å posisjonen sin til å snakke om tematikk som opptar henne, blant annet feminisme og unges psykiske helse.

Teksten er tidligere publisert i Carte Blanches Magasin 7, 2018.