Lise Nordal (68) har skrevet dansehistorie med nybrottsarbeid fra hun var med å starte Collage Dansekompani i 1974 til hun nylig avsluttet en æra som kunstnerisk leder for CODA-festivalen. Også når hun i høst markerer sitt 40-års jubileum som koreograf med forestillingen V forblir hun en pioner, en av de ytterst få aktive koreografer i sin generasjon. I sitt kanskje avsluttende helaftens verk som koreograf, samarbeider hun igjen med sin kunstneriske sjelefrende, komponist og slagverker Kjell Samkopf, og går dypere inn i numerologien som arbeidsverktøy.

Hva er karakteristisk for din generasjon koreografer?
For oss skulle dansen være danset. Vi var pionerer og oppdragsgivere til både etablerte og yngre komponister gjennom det sterke samspillet mellom dans og musikk. Vi initierte samarbeid med andre kunstnergrupper som billedkunstnere og poeter, og genererte stor interesse i media. Journalister og NRK ringte oss for å høre hva vi holdt på med, og om de kunne komme og lage reportasjer. Vi drev aktiv dansepolitikk, deltok i Kunstneraksjonen, startet Danse- og Teatersentrum og gikk i 1. mai-tog med paroler. Vi troppet uventet opp på kontoret til direktøren i kulturetaten i Oslo kommune og nekte å gå før vi hadde fått sagt hva vi hadde på hjertet. Det var helt nødvendig å rope ut om dansekunstnernes elendige kår, og noen ganger gikk det på bekostning av formidlingen av selve dansekunsten - det vi egentlig brant for. Solidaritet og arbeidsfellesskapet sto sterkt, og danserne var vel så viktige som koreografene. Med den nye generasjonen dansekunstnere opplever jeg et nytt kollektivt engasjement som jeg er veldig glad for å se, og som kanskje gjenspeiler dagens «delingssamfunn.»

Hvordan vil du beskrive ditt kunstneriske prosjekt?
Jeg er ikke opptatt av å fortelle historier, men av bevegelsene, renheten og de stille øyeblikkene i dansen. Det som interesserer meg aller mest er komposisjonen og oppbyggingen av en forestilling. Mye av det jeg holder på med er komplisert både rytmisk og kompositorisk, men kan se veldig enkelt ut. Det rene og enkle er imidlertid bare spennende dersom danserne har nødvendig tilstedeværelse og evne til å formidle.

Hvilke inspirasjonskilder har hatt spesielt stor påvirkning på arbeidet ditt?
Jeg elsket klassene til Viola Farber, som danset med Merce Cunningham i hans tidligste år. Erfaringen med å trene daglig med hennes kompani i New York, ga meg en helt annen forståelse for romlighet, rytme og koreografi. Hun pushet meg langt både fysisk og intellektuelt, og etter hvert forløste og åpnet dansen seg på nytt for meg, i relasjon til min bakgrunn blant annet fra klassisk ballett og Martha Graham-teknikk. En annen koreograf som inspirerte meg i verkene mine på 80-tallet var svenske Eva Lundquist, som etablerte Vindhäxor i Stockholm på 70-tallet. Samarbeidet med Kjell Samkopf har også vært en viktig inspirasjonskilde. Hans musikk både berører og utfordrer meg, og vi er kunstnerisk nært beslektet og deler ofte de samme tankene om veien videre. V er vårt sjette helaftens verk sammen siden starten med Aqua i 1986. Det kunne bare oppstå som en videreføring av vårt samarbeid gjennom store og mindre verk over så mange år. Ellers har den amerikanske koreografen Trisha Brown vært sentral. Hennes organiske tilnærming til dansen, de flytende overgangene og nyskapende bevegelsesstrukturer ble et vendepunkt for meg.

Hva er den grunnleggende motivasjonen for arbeidet ditt?
Dansen er min naturlige måte å uttrykke meg på som menneske, og det å skape koreografi er like naturlig som å puste. Jeg har båret på denne forestillingen i snart ti år, mens jeg har vært kunstnerisk leder for CODA-festivalen. Jeg trodde jeg hadde tatt farvel med denne delen av meg selv, det var ikke forenlig med jobben som festivaldirektør. Men jeg kjente på savnet etter å skape selv, det å være i studio med dansere, og var nødt til å ta tak i det. Det er en sterk drivkraft å få jobbe i et skapende fellesskap med dansere og Kjell. Det betyr enormt mye for meg. Det handler nok om et dypt ønske om være en del av noe større, som dreier seg om tilhørighet og fellesskap.

Hvordan vil du beskrive den nye forestillingen og hvordan den plasserer seg innenfor ditt kunstneriske prosjekt?
V er en forestilling hvor dans og musikk er likeverdige komponenter. Allerede i 1986 benyttet Kjell numerologien og numerologiske utregninger som arbeidsverktøy i komposi- sjonen av sin musikk. En metode jeg også etter hvert begynte å tilnærme meg, som i Entré fra 2000. Men det er først i arbeidet med V at jeg har fordypet meg i numerologiske analyser som «åndelig matematikk». I den koreografiske oppbyggingen har vi begge benyttet dansernes navnetall og fødselstall som arbeidsverktøy for å utforske nye metoder å komponere dans og bevegelse på, uten på noe som helst måte å ville tolke dansernes personlighet, skjebne eller karma ut ifra numerologien. Det representerer en streng formel, som samtidig åpner opp for mye leken innovasjon og i tillegg er utrolig morsomt å jobbe med.