Koreograf og danser Kristin Ryg Helgebostad og komponist og musiker Laura Marie Rueslåtten har samarbeidet siden 2008 og har tidligere skapt danseforestillingene THEE TOO (2015) og CHEERS (2018) – begge kraftfulle og suggerende danseverk som benytter ideer rundt skulptur og formasjoner funnet blant annet i fellesskap og lagarbeid. Deres tredje samarbeid er forestillingen Revenge of The Lawn, som de lager i nært samarbeid med dansekunstner Sebastian Biong og lysdesigner og scenograf Norunn Standahl. Sammen arbeider de med sprelske mulighetsrom som ligger til rigiditet og minimalisme. Dette krydres med tanker om skolerevy, kaotisk og brutal fysikalitet og klønisme.

Kaos: En verden full av muligheter
Kaos og minimalisme fremstår som to ytterpunkter. Kaoset rommer alt fra det destruktive til det oppskakende og grenseoverskridende. Det er et tema og en følelse som er blitt billedgjort i kunsten, både som en vesentlig del av menneskets – og da gjerne mentale – natur, så vel som en del av omverden og de ukontrollbare ytterligheterene som finnes rundt oss. Kaos er ukontrollerbart og står (særlig i vestlig kontekst) som en slags motpol til det som er formgitt, tøylet og menneskeskapt. Ordet kommer fra gresk mytologi og beskriver urmørket som skal ha vært før verden ble skapt – en uordnet formløs masse. Denne urtilstanden er også symbol på tomrom. Det er kaos fordi alt er mulig, noe som gjør definisjonen innen fysikken passende. Her definerer det en tilstand ved et system der utviklingen er umulig å forutsi. I politikken er anarkiet noe som settes i sammenheng med kaos nettopp fordi det ikke finnes regler og struktur. Motsatsen her er et samfunn preget av rigiditet og et forstenet, støvete byråkrati.

Komediemani
Om man skal forstå komedielegender som for eksempel gjengen i Monthy Python, er overgangen fra total kontroll til totalt kaos gjerne mindre enn man tror. Karakteren Basil Fawlty fra serien Fawlty Towers viser hvordan kontroll og rigiditet sammenlignes med trykkoking. I begge seriene er møtet med byråkratiet gjerne det som skaper kaos og sammenbrudd . Dette gjennom eksempler på det man dag kjenner som OCD. Obsessive-compulsive disorder, eller tvangslidelser, som er psykiske tilstander som viser hvor smale skillelinjene mellom forståelsen av kontroll og kaos kan oppfattes: Om det så er støv på hjernen, renhetsmani eller en frykt for kumlokk. I sjongleringen av kaos og kontroll – makismalisme og minimalisme om du vil – ligger enorme mulighetsrom, både når det kommer til komikk og alvor. Kaos er nemlig også strategi.

Slapstick
Slapstick er det man forstår som farse eller en slags brutal og voldelig komedie. Grepet ble introdusert i tidlige amerikanske stumfilmer gjennom karakterer som blant andre Charlie Chaplin, og man ser det ofte på scenen både i pantomime, sirkus (klovning) og revy. Å få en bløtkake kastet i ansiktet er et klassisk eksempel på dette. Grepet er både elsket og hatet – og blir gjerne sett på som banalt.

Slapstick-begrepet er noe kunstnerne bak The Revenge of The Lawn jobber med å hente fram. De ser på det som et dramaturgisk potensiale og ønsker å tilføre slapstick til de ulike aspektene ved forestillingen: Både bevegelsesmateriale, lyd og rom. I en samtale jeg har med kunstnertrioen Helgebostad, Rueslåtten og Biong forteller Kristin at det planlagte ved slapsticken er det som interesserer dem – en slags klønethet med agens. Det ligger et stort potensial til det ubehagelige, selv om det er planlagt og kalkulert. Kristin kaller det for klønisme – en kløne-power. Denne kraften er like uregjerlig som planlagt. De jobber også med å krysskoble sanseinntrykkene som oppstår i slapstick – det klønete og ubehagelige – med noe skikkelig behagelig: Noe ASMR- og spa-aktig eller med noe rockestjerne-aktig. Kristin forklarer at de vil tilby et alternativ til hvordan man opplever det klønete og utvide sanseopplevelsen, i tillegg til det man kjenner på kun ved å se kløning i sin rene form.

Minimalisme og byråkrati med saus
Laura Marie forteller om sin skepsis til byråkratiets rigide rammer. Det kan sammenlignes med hvordan man definerer minimalistisk kunst og en forfinet og internalisert forståelse av disse kunstuttrykkene, sier hun, og etterlyser selvironi og humor i det som lett kan forstås som pompøst og vanskelig. Rigiditeten som preger mange mennesker er noe hun ønsker å ta et oppgjør med.

Ser man på Monty Python er den politiserte kroppen og det politiserte mennesket lenket fast i sannheter og systemer, noe som gjør at kroppen må bryte ut. Kristin ønsker at forestillingen skal få være en allmenn måte å reflektere rundt det å ikke få til ting. Det å tillate seg å være sårbar, og å lage strategier som gjør det mulig.




Kilder:
https://www.nrk.no/kultur/kvinners-minimalisme-1.6259728

https://books.google.no/books?id=ZkXiBwAAQBAJ&pg=PT350&lpg=PT350&dq=monty+python+and+embodiment&source=bl&ots=pIIUPgGYOr&sig=ACfU3U0SC1SKb3saXx87g9WJVVzXNMbTww&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwjG14fzy5X2AhUbi8MKHTe5CvMQ6AF6BAhEEAM#v=onepage&q=monty%20python%20and%20embodiment&f=false
https://www.kristinryghelgebostad.com/projects/metoo